Sigmund Aas og Thomas Vestgården har i forbindelse med Grunnlovens 200-årsjubileum skrevet en bok noe utenom det vanlige. I stedet for den sedvanlige hyllesten, beretter de for oss hva den norske stat har gjort galt, eller slettes ikke gjort, i løpet av alle disse årene. Alt i grunnlovens navn. Noe er velkjent, annet er så godt gjemt og forsøksvis glemt, at undertegnede ikke har vært klar over det.
Dette blir en annerledes bokomtale. Tema er så interessant i seg selv, at jeg ønsket å gjenfortelle det – i mine øyne – mest vesentlige. Den rent litterære synsingen spares helt til slutt.
Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814-2014,
av Sigmund Aas og Thomas Vestgården
- Norge for nordmenn
Zugmunt Baumann, en polsk sosiolog, formulerte en gang en teori om gartnerstaten som bilde på hvordan staten kan forstå samfunnet som en hage full av både nyttevekster og ugress.
På samme måte ble befolkningen delt inn i samfunnsnyttige og samfunnsunyttige elementer etter arvelige, genetiske egenskaper. Ved å luke ut dem som ble betraktet som ugress, ville man rendyrke og hjelpe fremveksten av et bedre samfunn. Overgangen til et moderne samfunn var derfor en transformasjonsprosess fra ville kulturer til hagekulturer.
Utgangspunktet er dårlig: Jøder ble rett og slett utelatt fra grunnloven i Eidsvoll. – Og det fortsatte. Både av statsminister og kommende statsminister ble jødene i 30-årene omtalt som en underlegen rase. Eller kanskje tvert om, siden redselen var å ødelegge den rene nordiske rase. Lenger syd i Europa raste Hitler og hans menige, men fokuset i Norge var stadig å unngå dette ”jødeproblemet”, heller enn å hjelpe de.
Mer kjent er den norske stats behandling av samer og kvener. Fornorskningspolitikken mot kvenene ble langt på vei vellykket med hensyn til formålet. Kvenene, som ble ansett som innvandrere fra Finland, altså ikke som en urbefolkning, var med sitt svekkede etniske samhold et relativt enkelt bytte. Staten så i tillegg på kvenene som en potensiell nasjonal trussel, da de trengte større områder til sitt svibruk, og følgelig enkelt kunne være i ledtog med russere.
Samene, som var langt mer politisk og etniske bevisste, lyktes bedre å redde sin kultur. Løsningen var å påvirke de svakeste. Barna. Utover 1900-tallet ble stadig flere internatskoler opprettet, og eneste lovlige språk, både i undervisningen og ellers, var norsk. Kun etnisk norske ble ansatt som lærere. Videre opphørte samiske og finske språkkurs ved høyskolen i Tromsø.
Når man tror det ikke kan bli verre, setter man fokus på den norske stats skammelige behandling av rom- og romanifolket. I et forsøk på å påtvinge sigøynere og tatere fast bopæl, arbeid og ”alminnelig norsk oppførsel” ble flere innlosjert i arbeidsleire. Eksempelvis Svanviken på Eide. Alt styrt med statlig støtte og med statlige lover i bakhånd. Rett til seng og et arbeide å gå til var en side av saken. Den andre siden fortalte om tvangssterilisering og stadige trusler om å bli tatt fra sine egne barn. Svanviken ble avviklet først i 1986. Barn som ble hentet ut av leiren ble satt i barnehjem, noe som var en effektiv måte å utrydde tatere og deres kultur. Apropos utrydding: Visste dere at loven om tvangssterilisering av 1934 ikke utgikk før i 1977?
... at vedkommende var av omstreiferslekt var i seg selv forklarende for hennes manglende skikkenhet som fremtidig mor.
Alt i alt var dette statlige overgrep, systematisk og effektivt gjennomført med statlige midler. I årene 1945-1980 forekom klare brudd på menneskerettighetene, alt gjennom en nasjonalistisk ideologi og forsøk på nasjonalistisk ensretting. Ett land, ett folk.
- Forbrytelse og straff
Forbrytelse og straff må forstås ut fra tiden de begås, men det skader aldri å bli opplyst om tidligere tiders tvilsomme metoder. Akershus festning, som vi i dag ynder å vise frem til turistene, var åsted for særdeles strenge straffangeopphold. Halshugging var hyppig anvendt straff, og bokens historie om en bøddel med parkinsons er uforglemmelig. Kirkenes gapestokk er heller ingen rosenrødt kapittel i historiebøkene.
Også barn og unge ble i realiteten fengslet, dog forkledt som forbedringsanstalter. Mest kjent er trolig Bastøya i Oslofjorden. – På folkemunne omtalt som Djeveløya. Historiene fra den statlig eide institusjonen er mange og velkjente, men beretningene om hvordan disse guttene ble tilkalt kun med nummer slutter aldri å opprøre.
Botsfengsel ble etter hvert opprettet i forsøk på å hindre denne type forbryterskoler. Resultatet var eneceller perfekte for psykisk tortur. Neppe et bedre alternativ, altså.
Også i dag stilles kritikk mot forhold i norske fengsel. I en tid da nordmenn flest roper ut sin frustrasjon over fengsler med bedre fasiliteter enn selv de flotteste hotell, er det lett å glemme uverdigheten i fengsling av psykisk syke fanger. Så har også Amnesty International engasjert seg i denne problematikken. Videre har CPT, Europarådets torturovervåkningskomite, åpent kritisert Ila fengsel av samme grunner. I tillegg kan man bevise brudd på personvern, forhold som er underlagt fullstendig statlig kontroll. Fengselsdirektøren gikk selv ut og uttrykte enighet med rapportens konklusjon, og kalte sin egen arbeidsplass for samfunnets søppelkasse. Norske styresmakter ga liten respons.
- De svakestes urett
Eksempler på overgrep i statens navn gjennom historien er mange og spesielt vonde. Spesielt, fordi det nettopp er samfunnets svakeste som blir skadelidende. Psykisk syke og minoriteter, det være seg etnisk tilhørighet, kjønn eller legning. – Og barn. Her omhandles først og fremst først- og sistnevnte.
Mellom 1941 og 1959 ble det på norske sinnssykehus gjennomført svimlende 2 500 lobotomi-operasjoner. Formålet var å lette pasienter for voldsomme symptomer på sine mentale lidelser, men det medførte også store inngrep i personligheten. Særlig i starten var dødeligheten i ved slike inngrep urovekkende stor. Protester mot lobotomi ble ansett som et rent symptom på sykdommen. I det hele tatt, eksperimentviljen var svært stor og tenderte mot behov for disiplinering. I land vi liker å sammenligne oss med var lobotomi tvert om ansett som siste utvei.
Det skal også bemerkes at flere kvinner enn menn ble lobotomert. – Kvinner skulle jo uansett skjøtte husarbeid med stor ro, underdanighet og passiv holdning. Lobotomi fremhevet disse egenskapene på en, får man vel si, effektiv måte. Medisinering med LSD er et annet eksempel på svært tvilsom eksperimentering med psykisk syke forsøkskaniner.
Hva barn og deres rettsløshet angår, kommer dette først og fremst til syne ved mangleden offentlige tilsynsordninger. Eller for å si det på en annen måte: det kom aldri til syne. Historier om psykiske, fysiske og seksuelle overgrep ved skoler og barnehjem er mange. Fryktelig mange. Enkelte internatskoler i etterkrigstiden kan tjene som eksempel på overgrep av den mer fysiske arten. I realiteten var disse rene arbeidsleiere. Barna ble likevel gitt vitnemål om skolegang, selv om de verken kunne lese eller skrive. Det føles unødvendig å skrive at overgrep i ung alder får konsekvenser også for resten av livet.
Bokbrenning
Forfatterne vier mye plass til Norgeshistoriens sensur i litteraturen. Vi møter sensur-pionerene, om et slikt uttrykk kan brukes, Hans Jæger og Christian Krohg, og etterkrigstidens Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Røde rubiner og beverpelser er intet nytt, men selve rettsgangen i det hele er overraskende. Egeninteresse og omdømme til politi og myndigheter virket langt viktigere enn norsk lovgivning.
Lagmannen spurte i retten Øverland om han var klar over at hans harselas med kristendommen var i konflikt med landets lover. Øverland svarte at slike lovbrudd kunne være nødvendige, ellers ville vi jo aldri få forandret disse forholdene og umoralske lovene. - Jeg vil ikke ha noen kommentarer fra Dem om landets lover, lød det tilbake fra lagmannen.
- Norge i krig
Som stat kan ikke Norge under okkupasjonstiden straffes for krigshandlinger. Derimot peker forfatterne på flere alvorlig kritikkverdige forhold både før og etter andre verdenskrig. Noe er velkjent, andre hendelser er så mørke at de forsøkes fortrengt.
Visste dere for eksempel at staten var særdeles kjølige til å ta i mot jødiske flyktninger på slutten av 30-årene? 60 barn fikk innpass. Til sammenligning tok Sverige i mot 900. Et annet eksempel er at romfolk med norsk pass ble stoppet ved grensen og ble nektet inn i landet. Mange av disse endte sine liv i nazistenes konsentrasjonsleire.
Landssvikoppgjøret er en skamplett i historien som alle bør kjenne til. Det er forståelig, men like fullt forkastelig at myndighetene lot straffeutdelingen styres av hevntanker. Dødsstraff ble igjen en realitet, attpåtil avgjort av et storting fra før krigen, altså i lovens rette forstand ikke lenger gyldig. Samtlige NS-medlemmer, passive som aktive, ble straffet. Også frontsøstre, sykepleiere som jobbet for nazistene, ble fengslet. Dette til tross for humanitært arbeide, og sjeldent politisk motivert. De såkalte tyskerjentene, hvis forbrytelse kun var å forelske seg i fienden, ble satt i interneringsleire uten dom. Også den sosiale straffen var stedvis utbredt i form av lynsjestemning blant sambygdinger. Misbruk fikk sjeldent konsekvenser, og da helst med milde straffer.
Krigsseilerne som virkelig gjorde en heroisk innsats for sitt fedreland, er verdt et eget kapittel. På grunn av sine opplevelser i løpet av krigsårene ble krigsseilerne gjerne sterkt traumatiserte. Alkoholisme var utbredt. Rett til husvære ble ofte avslått, på grunn av utenlandsopphold. Under krigen ble de lovet bonus, men tilbakeholdt lønn ble ikke utbetalt før i 1972. Da var mange allerede døde. Heller ingen krigspensjon ble utbetalt før i 1969. – Alt for sent. Behandlingen er nesten ikke til å ta inn over seg. For å sitere Gunnar Sønsteby: ”Det som hadde innvirkning på den andre verdenskrigens varighet, det var kort og godt den norske handelsflåten.” Først i 2013 kom regjeringen med offisiell beklagelse.
Hva så med styresmaktene? Deportasjon av jøder er her helt vesentlig. Dommerne motsatte seg ikke rapportering og utsendelser av jøder, som attpåtil ble utført av politi. Statseide NSB transportere jødene. Dette fikk ikke konsekvenser for noen av partene. Ei heller Knut Rød, politmannen som organiserte hele deportasjonen, ble straffet for sin udåd. Etter to runder gjennom rettsapparatet ble mannen blankt frikjent. Forskjellsbehandlingen er da som nå uforståelig.
La oss heller ikke glemme de sovjetiske krigsfangene. I vårt land fantes 500 leire, hvor fangene var rene tvangsarbeidere. Veien du kjører på i dag kan være bygget av sovjetere. Elendige boforhold og mat kombinert med svært hardt arbeid ledet ofte til sykdom og død. Massegravene ble åpnet etter krigen, dog i all stillhet og i frykt for å tiltrekke seg uønskede elementer i form av russiske spioner.
- Få se mappa mi!
Bygdedyret er velkjent, men også den norske stats overvåkningsmetoder er etter hvert blitt avslørt. Det startet med skepsis mot tyskere på tidlig 1900-tall, blomstret i takt med frykten for sosialistisk revolusjon og utviklet seg etter hvert som et ledd i en intern maktkamp.
En hemmelig avdeling i forsvaret ble opprettet i 1918-1919 for å forhindre en indre fiende. Loven om post- og telegramkontroll ble anvendt i utstrakt bruk. – Dermed også misbrukt. Sosialistisk litteratur ble forbudt, og NKP (og delvis også AP) ble fulgt tett i 20-30-årene. I 1937 ble Overvåkningspolitiet opprettet. Ti år senere ble dette gjenopprettet som POT, en organisasjon som er beryktet for sitt hemmelighold og manglende rammer for sin virksomhet.
Overvåkingen ble videreført av forsvaret, gjennom E-tjenesten og delvis også heimevernet, spesielt utover 50-tallet. Potensielle landssvikere ble delt inn i lister, hvor mistanke var viktigere enn bevis for fengsling. Det var kultur for lav terskel for avlytting og metodene har vært hemmeligholdt både for media og storting. Halvparten av avlyttingssakene har i senere tid vist seg å være ulovlige. Dette systemet ble holdt i live frem til 1972.
- Når det trygge blir utrygt
Politi og rettsvesen skal ivareta nordmenns trygghet. Desto verre er det når disse feiler totalt.
Politivold er vanskelig å avsløre og har flere usikkerhetselementer. Feilrapportering skyldes både uriktige påstander fra pågrepne og intern beskyttelse og lojalitet. Hvor ofte det forekommer er høyst usikkert, men det vil være naivt å tro at det aldri skjer. Spørsmålet er heller hvordan det er mulig at overgrep faktisk kan skje uten at det gis konsekvenser.
Et kjent eksempel er den såkalte Bergenssaken fra tampen av 1980-årene. Flere vitner hevdet overgrep fra politi. Amnesty International var attpåtil innblandet i etterforskningen av saken, og konklusjonen levnet liten tvil. Politiet frifant seg selv. 17 stk ble dømt for falsk forklaring, men disse ble senere frifunnet. Seks av disse fikk attpåtil erstatning fra det offentlige.
Tidlig på 2000-tallet ble det nedsatt eget utvalg for å styrke rettssikkerheten og få bukt med faren for justismord. Historien taler for seg selv, og forfatterne trekker frem to av norgeshistoriens mest kjente tilfeller av justismord.
- Liland-saken: To menn ble i 1969 funnet drept i sin egen bopæl. En tidligere leietager var nærmeste mistenkte og tvil rundt drapstidspunktet ble brukt mot Liland. Privat etterforskning i ettertid av dommen viste at drapet skjedde en tid da Liland hadde alibi. Først i 1994 ble han frifunnet og tilkjent erstatningskrav. Politi og statsadvokater ble senere anmeldt for grov uforstand i tjenesten. Det hører også med i historien at disse sakene ble henlagt av Riksadvokaten.
- Fritz Moen-sakene: I 1976 ble to kvinner funnet drept i Trondheim. Feilaktig identifisering og uetiske metoder førte til at multihandikappede, ensomme og, beklager uttrykket, spesielle Fritz Moen ble et lett bytte. Gjennom sterkt press lyktes politiet å lokke ut en tilståelse for drapet av den ene kvinnen. Resultatet var 20 års fengsel og 10 års sikring. Dermed var veien kort også for å mistenke ham for drapet av den andre kvinnen. Likhetstrekkene var klare. Et 22 års langt avhør endte med nok en tilståelse. Privat etterforskning førte derimot til frikjennelse for begge drapene. Fritz Moen opplevde selv frikjennelse for ett av drapene, da han døde før den andre saken ble gjenopptatt.
- Norge i verden
Stortinget har liten eller ingen kontroll i utenrikspolitiske og forsvarspolitiske områder. Regjeringen har i så måte rett til å nærmest ”hemmeligholde” dette. Så har også dette tillitsforholdet ved flere anledninger blitt misbrukt. Nordmenn flest ynder å tro at Norge ikke har vært i krig siden andre verdenskrig, men realitetene viser noe annet.
La oss ta velkjente Norsk Hydro som et mindre velkjent eksempel. Hydro eksporterte massive mengder av magnesium som ble brukt til USAs napalmbomber under Koreakrigen. Dette er siden blitt forsøkt gjemt og glemt.
Eksport av norsk tungtvann er strengt regulert, for å forhindre at dette blir brukt til utvikling av atombomber. Eksport er likevel blitt utført til Israel via Storbritannia, og man trengte dermed ikke eksporttillatelse. Israels formål var dårlig skjult og burde ikke være til overraskelse. Følgelig ble også denne eksporten hemmeligholdt. Produksjonen varte helt til 1988, men eksporten sluttet ikke før ut på 2000-tallet.
Koreakrigen er nevnt, men norsk innflytelse i Vietnam-krigen skal heller ikke forglemmes. USA kjøpte lynraske motortorpedobåter fra Norge, og i tillegg ble ni norske sjøfolk rekruttert til å gjennomføre angrep. Leder for det hele var etterretningstjenestemannen Alf Meyer. Stortinget derimot, hadde slettes ikke gitt tillatelse til norsk krigsdeltakelse. Dokumentene fra dette forholdet er fremdeles hemmelighetsstemplede.
Også i dag er Norge delaktig i krigføring. Faktisk er Norge rangert som verdens største våpeneksportør målt etter innbyggertall. Den norske stat eier 50 % av de to største våpenprodusentene, og har dermed direkte økonomisk interesse av salg/eksport. Intensjonen er klar, det skal ikke selges til land i krig eller på randen av krig, men våpen selges like fullt til undertrykkende regimer. Saudi-Arabia er et eksempel på dette.
Herunder skal også Oljefondet nevnes. God avkastning er eneste kriterium, og manglende kontroll har ført til investeringer i svært tvilsomme selskaper. Nordmenn har gjennom Oljefondet bidratt til produksjon av både landminer og andre våpen brukt i krig. Etikkråd er etter hvert blitt opprettet, men kritikere hevder dette ikke har noen praktisk betydning.
Etikk, eller mangel på dette, fører oss videre til norsk bistandspolitikk som har vært styrt av mer egeninteresse eller genuin ønske om en mer rettferdig verden. Vi bar i bistandens navn dumpet tørrfisk og solgt rustne skip. Videre ble bistandspenger brukt til indisk familieplanleggingsprogram frem til 1995. Svært uetiske metoder har blitt brukt til å stanse befolkningseksplosjonen, og norske kroner bidro altså til å gjøre dette mulig. - Norad omformulerte virkesomheten i de offisielle dokumentene.
- Rikets sikkerhet
Bokens siste kapittel er viet terrorhandlingene 22. juli 2011. Ikke så mye hva som skjedde, men mest hvordan det kunne skje. Igjen er tema ikke å legge skylden på noe fordi noe er blitt gjort galt, men heller poengtere hva som slettes ikke er blitt gjort.
Staten lukket øynene for hva som kanskje kunne skje. – Og så skjedde det. 7 år før bombene i regjeringskvartalet skapte ny norgeshistorie, ble det bestemt at Grubbegata skulle stenges for trafikk. Bombescenarioer nesten identisk med realitetens terrorhandling hadde for lengst blitt presentert for å presse myndighetene til å innse faren og iverksette stenging. Frem til bombene sprengte ble det kun med skriftlige ord.
Rikets sikkerhet skal ivaretas av PST, Politiets sikkerhetstjeneste, men krisen kunne langt på vei vært bedre håndtert og følgelig også forhindret. Dette handler ikke om etterpåklokskap, men simpelthen en mangel på evne til dialog og svakheter i organisasjonen. Generelt blant våre styresmakter er det manglende oppfølging i sikkerhetsrutiner og krisehåndtering, og et uttalt faktum at det er underrapportering av truende hendelser. Rett og slett fordi innrømmelser av svakheter ville gjort sårbarheten enda større. Igjen, vi vil ikke vite, vi orker ikke forholde oss til potensielle farer. – Før det skjer.
La oss ta spesialtrent politi som eksempel. Disse med ekspertise i krisetilfeller. Det finnes beredskapstropp kun i hovedstaden. Store deler av landet vil altså i praktisk være uten denne bistanden når det verst tenkelige skjer.
- For det skjedde, og det vil skje igjen.
----------------------------------------------------------------------
----------------------------------------------------------------------
En bokbloggers tanker,
- Synd og skam i bokform
Nærmere 300 sider med store, og mindre store skampletter i norgeshistorien gikk usedvanlig lett og fort å lese. I så måte har jeg brukt langt mer tid på å notere underveis og ikke minst forfatte et innlegg. I dette ligger det utvilsomt en solid anbefalelse om å lese Skammens historie.
- Det er dermed ikke sagt at alt ved boken og dens fortellinger er udelt positivt, om et slikt ord kan brukes ved et sådant tema. La meg forklare:
I en bok med rikt innhold av interessante historier, alt velbegrunnet med fakta, må kritikk rettes mot hvor mye de ulike tema er vektlagt, søke etter eventuelle personlige ytringer, subjektivitet versus objektivitet, og sakligheten i hvordan dette fremlegges. Kritikken må deretter rettes ut i fra den grad av historisk kontekst som forklarer forsømmelser og feilbedømminger.
For her er det lite, om noe, å arrestere forfatterne på. Boken er spekket av fotnoter, kildehenvisninger og referanser. Det er lagt en betydelig mengde arbeid i denne fremstilingen av norsk historie.
Fotografier og grafiske tabeller ville dog gitt beretningene enda mer tyngde. Rent layoutmessig må det også rettes kritikk mot en ikke konsekvent bruk av kapitler og underkapitler. Resultatet er noe rotete og usystematisk. Kapitlene og avsnittene i seg selv er ellers jevnt over veldig gode, men jeg savner stadig det helhetlige, det som binder alt sammen.
At boken, og de temamessige inndelingene, mangler både et godt forord og etterord er i beste fall kritisk. Min personlige mening er også at enkelte avsnitt med fordel kunne vært flyttet til andre kapitler. Særlig gjelder dette overgrep mot ulike etniske folkegrupper. Noe av denne ønskelige omrokkeringen kan for de som allerede har lest boken, antydes gjennom mitt sammendrag.
Holder så boken hva den lover? Forfatterne skriver selv i bokens omslagstekst:
Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling.
Akkurat dette med historisk kontekst, det vil si, mangelen på det, er for lengst blitt kritisert, et syn også jeg deler. Forfatterne forsvarer mangelen med at det rett og slett ville tatt for mye plass. Tvert i mot. Det ville beriket teksten og gjort boken og leserforståelsen langt bedre. Selv har jeg lest min dose samfunnshistorie etter flere år på Blindern, jeg forsøker å holde meg oppdatert og har en oppriktig interesse for hvor vi er og hvordan vi har havnet der. Man skal likevel ikke undervurdere viktigheten av å sette små og store hendelser i historisk og samfunnsmessig sammenheng. Målet har vært å opplyse om faktiske hendelser, hva som har forårsaket disse og hva konsekvensene har vært. Uten å forklare forholdene rundt, forklare hele årsaksbildet, kan opplysningene lett oppfattes feilaktige og urettvise. Kanskje til og med fordummende.
Leser vi boken som en utskjelling av Norge, en oppramsing av hvor grusomme og korrupte vi er, leser vi den feil. En større vektlegging på konteksten ville i større grad forhindret en feiltolkning.
Jeg syns Sigmund Aas, en av forfatterne, skriver det så fint i sin kritikk mot kritikken:
Det er staten som er ansvarlig. Det er den norske stats mørke sider vi har skrevet om. Heldigvis kan vi også lære av statens overgrep, uten at vi trenger å arve noen personlig synd av den grunn. (Dagsavisen, 26. februar)
Hva fordeling av fokus angår kunne man spart en del spalteplass til fordel for annet. Det er tidvis svært lange beretninger fra enkelte hendelser og rettssaker, som i seg selv er interessante, men fokuset virker av og til uforholdsmessig stort på bekostning av andre hendelser. Eksempelvis vies svært mange sider til sensur i litteraturen. 40 sider med gjenfortellinger fra rettsprosessene virker urettferdig mye når man kort tid tidligere har lest en eller to setninger om tvangskastrering av homofile.
Sistnevnte er også et ypperlig eksempel på den ukonsekvente bruken av overskrifter og kapittelinndelinger. Tvangskastrering av homofile er egen underoverskrift, men selve forklaringen er forsvinnende kort. Hele avsnittet, eller underkapittelet om du vil, er på en halv side, og omhandler i langt større grad legeovergrep mot lesbiske på 90-tallet. I det hele tatt er det nærmest overdrevent mye fokus på overgrep gjennom hele boken. Det oppleves som i overkant mye beskrivelser utført av enkeltpersoner, vel og merke nær tilknytning til den norske stat. Beretningene understreker det grufulle og gjør unektelig inntrykk, men det kan fort skje på bekostning av andre typer overgrep eller forsømmelser.
Boken er så interessant og fortellerstemmene så medrivende og lette at en enda større bok overhodet ikke hadde vært å forakte. Ikke en eneste gang lot jeg meg forstyrre av det faktum at boken har to forfattere. Språket virker å være samstemt uten store forskjeller.
Jeg oppdaget ved gjennomlesing ingen åpenbare mangler. På forhånd hadde jeg laget meg en liste med punkter jeg forventet å lese om, og samtlige ble innfridd. Personlig skulle jeg likevel ønsket meg større fokus på enkelte tema. Bistand er helt klart et av disse.
Skammens historie kunne i det hele tatt med fordel vært enda mer utfyllende, for dette er norsk historie vi har meget godt av å kunne. Kunnskap er makt. Bokens rike litteraturliste gir grobunn for å utforske og tilnærme seg mer kunnskap om de ulike temaene. Benytt deg av det. Vit mer, lær mer.
Les også: Jeg har tidligere lest og omtalt følgende bøker med relevans til Skammens historie:
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Cappelen Damm!
