En ungdommelig bokaften med masse blurbs

Torsdag 26. september hadde jeg gleden av å være tilstede under Cappelen Damms presentasjon av høstens barne- og ungdomsbøker. Et litt mindre arrangement enn jeg er vant til og forventet, noe skuffende å se med egne øyne hvor lite fokus det strengt tatt er på god litteratur for våre yngste. Naturlig nok var veldig mye rettet mot å selge produktene, både i bokform og rent staffasje, men det var nok av snadder for en ensom bokblogger. Nyheter minus reklame, her er hva som festet seg mest inn under hjernebrasken min:

Å lese med sansene

Litteratur for de yngste fikk absolutt mest oppmerksomhet. Deriblant en god del nostalgi, som min barndoms heltinne Marikken i praktutgave. Klassiske gavebøker og nuff said.

De forlagsansatte brukte mye tid på å fortelle om tilblivelsen av illustrerte barnebøker. All ære til de, for dette var interessant å lytte til. Det er mye magi i å kombinere bilde og tekst. Format er viktig, bøkene skal være litt store og uvante i størrelsen. Papir er viktig, det må være litt å ta på. Litt ru, litt tykt.

– Også det rent visuelle ved illustrasjonene, da. Variasjonen er nærmest uendelig. Alt fra papirbiter klippet ut og lagt oppå hverandre, strektegninger, fargesprakende eller grått, og de lekreste malerier i reneste Disney-kvalitet.   Alt handler om sanselighet, som en av de ansatte så fint sa det. Man må lese boken med sansene, ikke med fornuften.

Når ord ikke helt strekker til

Noen kombinerer bildebøker med dikt til trøst og ettertanke, andre med en tekst med et spenningsdriv som kan velte selv voksne over ende. Stian Hole og Synne Leas fellesprosjekt Nattevakten er et eksempel på førstnevnte. 

Utgangspunktet er familien, dette trygge og gode, en idyll som til tider kan trues av eksistensielle, litt truende og skumle, spørsmål. Hvem er jeg? Hvor er vi? Stian Hole er en illustratør som kan slå pusten ut av den mest garvede bildebokleser, og med Synne Leas vakre dikt i tillegg kan jeg ikke skjønne annet enn at dette er en bok verdt å bruke litt tid på. – Både for barn og voksne, helst sammen.

Enda større alvor finner vi i Krigen av mor og datter, Gro Dahle (tekst) og Kaia Dahle Nyhus (illustrasjoner). Sistnevntes far er for øvrig den meget kjente illustratøren Arild. Krigen handler om et barns opplevelse av en skilsmisse. Kaias barnlige, men virkningsfulle tegninger brakte tårer i øyekroken til de fleste i forsamlingen. Formidlingen av angst, utrygghet, ondskap er så tydelig i hennes tegninger at følelsene kommer ut av boken. Hennes navn er virkelig verdt å merke seg.

Men mest av alt er det masse humor i denne type litteratur. Alt fra befriende morsomheter i dypt alvorlige bøker, til reinspikka vrøvl. Noen passer for barn, andre mest for voksne, og mange fantastiske som alle uansett alder kan ha stor glede av. Her finnes bøker om a-, b- og c-dyr, for ikke å glemme u-dyr, kyr som snakker med mange ø-er, det er bleieslutt og hysteriske mødre, det er bæsj, rock og punk.

Mat for Mons?

- Og småkaker, faktisk. Napoleon bestemmer er en illustrert barnebok om noe såpass sært som Mor Monsens savn etter sine småkaker. 

Her er linser på jakt etter kokosmakroner og serinakaker som spenner bein på goro. Noe slikt, i alle fall. Under presentasjonen ble det gjort poeng ut av at boken passer like mye for barn, i motsetning til hva kritikerne mener. Her stiller jeg meg dog nokså fordomsfullt i sistnevntes rekker. Morsomt for oss voksne, en ypperlig gave til min bestemor, men til mine venners små barn...? Nei. Neppe.

Glitter eller gull

Illustrerte bøker faller av og til mellom alle stoler. Målgruppen er ikke gitt, det er ingen fasit, og det meste kan kombineres.  En gjennomillustrert bok som Koblinger av Øyvind Torseter har ingen tekst overhodet og kan være vanskelig å plassere. Det er fascinerende, men jeg har likevel problemer med å falle for ideen. En rask gjennomtitt viste meg gode tegninger, men ingen øyensynlig sammenheng mellom tegningene. Fargene er blasse og mangler en egentlig estetikk. Den ikke-eksisterende fasiten er problematisk, kanskje det kunstneriske av og til kan bli litt for avansert for leserne. Man har godt av variasjon og å bli utfordret ut over de vante rammer, men ikke alt som glitrer er nødvendigvis gull.

Slukealderen

For de eldste barna har Arne Svingen skrevet Verdens farligste gjeng. Her har han lånt flere effekter fra bildebok-tradisjonen. En rekke tegneserie-snutter er med på å levendegjøre teksten, som er visuell i seg selv. Kombinasjonen trykte bokstaver og håndskrift er med på å gjøre leseopplevelsen enklere og mer spennende. 

Arne Svingen er populær hos min sønn og hans kompiser, og jeg regner med Verdens farligste gjeng vil være nok en innertier hos målgruppen. Det er en kunst å få gutter til å lese, all ære til ham. Boken handler om livet til barna når de voksne ikke er til stede. Dette forsterkes av tegneserieillustrasjonene hvor foreldre og andre voksne aldri vises med ansikt. Alltid dekkes de av snakkebobler, og aldri nevnes de ved navn. Enkelt og ganske så genialt. Denne har jeg stor tro på!

Masse humor finner vi også i boken Zombie-Bjarne av Sigbjørn Mostue, nok en favoritt blant tweenies-gutter. Her er mer tradisjonell bruk av illustrasjoner og tekst. Mest tekst, med befriende tegninger for å lettere komme igjennom boken. Historien er lett å falle for: rektor Bjarne kommer hjem fra en etterlengtet sydentur med gule øyne og grågusten hud. Er ikke det pussig når man akkurat har vært i Syden? Attpåtil svarer han ”hjerne” når noen spør om han lyst på mat. Som rektor på en barneskole har han selveste drømmejobben, og dette av helt andre grunner enn det pedagogiske. Forfatteren selv solgte seg inn i leselysten min med ord som sprøtt, grotesk og frydefulle grøss.

Suksessformelen: Fotball.Punktum

Personlig fattet jeg også over gjennomsnittet stor interesse for min gamle Molde-helt Arild Stavrums Maradonas magi. En liten gjeng med 12-13-årige gutter holder koken med vennskap og fotball. Maradonas gamle kapteinsbind faller plutselig i deres besittelse, og en hver som tar det i bruk blir plutselig, helt uten forvarsel, helt infernalsk gode i fotball. Ja til bøker som får gutter til å lese, dette kan fort være en av dem. Fotballtema er som regel ensbetydende med suksess, og mannen kan (overraskende nok) skrive. Godt, attpåtil. Dette er ment å være første bok i en triologi, og selv om jeg neppe kommer til å bruke tid på å lese nettopp disse bøkene, håper jeg dette kan være noe for min egen 12-åring.

Ungdomslitteratur

Ungdomsbøkene som jeg gledet meg mest til å høre om, fikk skuffende lite oppmerksomhet denne kvelden. Som kremeksempel må nesten Hans Olav Lahlums kriminalroman for ungdom nevnes. Kun nevnt i en bisetning. Forklaringen er vel at hans bøker selger seg selv. Kred til Mari Moen Holsve som med sin opptreden ga meg noe i nærheten av en tilstand av starstuck-het. Honnør til forlaget som gjennom å hente henne inn minnet på alle bokhandlerne om å reklamere for hennes Halvgudene. Ja til norsk fantasy! Stas også til noe malplasserte, men sjarmerende tegneserieskaper Flu Hartberg som slo et slag både for tegneserier generelt og sin Fagprat i særdeleshet.

Det begrensede fokuset på ungdomsbøker er ellers nokså forståelig, da det aldersmessige skillet er vanskelig. Bøker leses av tenåringsjenter (som regel) – og deres mødre (også som regel). Presentasjonen bar preg av mange amerikanske serier, gjerne avsluttende bøker i de ulike seriene. Det skal jeg ikke dvele ved.

Ja visst, kan gutter lese

Jeg vil heller dvele ved forfattere som bevisst ønsker også tenåringsgutter i leserskaren. Tore Aurstads roman UFO! UFO! vekket umiddelbart min oppmerksomhet. Forfatteren selv gjorde en utmerket figur på scenekanten. Forlaget reklamerer med ”fysikkens svar på Sofies verden”, mens Aurstad selv nøkternt beskriver den 500 sider store mursteinen som en ungdomsroman om naturfag.

Hovedpersonen er en skikkelig naturfagsnerd som ham selv, sier han. Og jeg tror han. Denne mannen ivrer for sitt fag. Men noen fagbok om tema var for ham uaktuelt. Her boltrer han seg i stedet med lek av kompliserte, litt ugreie teorier om astronomi og kosmologi. I en fiksjon kan man fabulere vilt om tema uten å risikere å bli arrestert av sine kollegaer.

David Hansen er tretten år og gjør braksuksess i kunnskapskonkurransen Kvitt eller dobbelt. Underveis i programmet blir han kontaktet via telepati av en venninne som er sporløst forsvunnet. Det viser seg at hun er fanget i en UFO i Hessdalen. Nå starter en road trip fra Aurdal til Trøndelag, hvor vår helt forfølges av både romvesener og skumle, sortkledde menn. – For en solid dose realisme er nødvendig, bemerket forfatteren, vel og merke selv om sortkledde menn er en viktig faktor innen UFO-mystikktradisjonen.

Romanen tok drøye fire år å skrive, og selv om spenningen øyensynlig er til å ta og føle på, er det stort fokus på læring. Teorier innen det meste i fysikken presenteres, men man kan etter sigende enkelt bla forbi eller skumlese dette uten å miste tråden i selve historien. En rask titt i boken gir meg klokkertro på at dette er en bok jeg skal prioritere å lese i nær fremtid.

Seksualundervisning

De nye voksenbøkene, eller New Adult som det så pent heter, fikk i mine øyne ufortjent mye fokus på tampen av kvelden. Utgangspunktet er unge forfatterspirer som publiserer egne romaner på Amazon. E-bøkene blir fanget opp i bloggosfæren, får publisitet og enda flere treff. Når antall nedlastninger så blir mange nok, vekkes interessen fra forlagene. Tematikken er enkel og romanen er ikke nødvendigvis velskreven.  Vi møter unge voksne i starten av 20-årene, gjerne collegestudenter. De forelsker seg og har sex. Til dels masse sex.

Som et eksempel på denne nye sjangeren hadde Cappelen Damm hentet frem Easy av Tammara Webber. Assosiasjoner til Fifty Shades of Grey var nok til å miste meg av lasset. Det gikk et sukk over forsamlingen, neppe av sjokk eller interesse. Det virker som det de største sukkene skyldes metthetsfølelse. ”Sexy Evy Bøgenes” var en langt mer fristende ordlyd. Om disse New Adult-bøker nødvendigvis er så mye å juble over er uvisst, men fremgangsmåten mht publisering er spennende og interessant. Blant mye glitter vil det også finnes gull. Easy er visstnok i sistnevnte kategori.

-------------------------------------------------------

Takk til Cappelen Damm for invitasjon og fin opplevelse!

-------------------------------------------------------

Ellikken-blurbs

Når man tusler gatelangs og venneløs rundt i storbyen en time før man skal noe, er det viktig å ha et mål. Noe å gjøre. Noe spennende. Det ultimate for meg var selvsagt å avlegge et besøk i Oslos nye, litterære storhus Eldorado. Tidligere et yndet mål for mine mer eller mindre amorøse stevnemøter. Flotte og selsomme opplevelser, akkurat som i bøkenes verden. Denne dagen, på min jomfrureise i bokslottet, dyrket jeg dog mitt eget ego.

Og jeg var preget både av nervøsitet, forfølgelsesvanvidd og blygsel der jeg listet meg mellom bokhyllene på jakt etter Ellikken-blurber. Du vet, sånne sitater fra blogginnlegg som brukes i markedsføringen. Som regel får man ikke vite det før man selv eller andre kjente ved en tilfeldighet oppdager bloggnavnet på coveret til en bok. Litt gjevt og litt skummelt på en og samme tid. Lettere henslengt dog med rosa kinn, bok i den ene hånda og mobilen i den andre. Fire blinkskudd ble sikret før min redsel for å bli tatt for nasking og brudd på åndsverkloven – og tiltrekke meg for mye oppmerksomhet:

Det beste av alt er at jeg står for alt dette. Bøkene er gode.

Bokbloggerprisen 2014

Under Bokbloggtreffet neste år skal for første gang Bokbloggerprisen deles ut. Denne består av to priser: Åpen klasse (barn og ungdom, sakprosa, lyrikk og noveller) og Årets norske roman (inkludert krim). Kriteriet er at boken må være skrevet av en norsk forfatter og at boken må ha blitt utgitt i løpet av 2013. Kun bokbloggere kan nominere og deretter stemme på sine favoritter.

 

Alt om prisen kan leses hos (Bokelskerinnen). På nettsiden (Norske bokblogger) er det laget en foreløpig oversikt over alle norske utgivelser i 2013.

Formålet er å løfte frem norsk litteratur, et initiativ som er helt etter mitt hjerte. Jeg forsøker å lese mest mulig av norske forfattere, både avdøde og sprell levende.

Eksempelvis er over halvparten av bøker lest så langt i år av nordmenn. Av disse er litt beskjedne seks utgitt i 2013 og dermed også aktuelle for neste års Bokbloggerpris. En sjuende roman er påbegynt og en åttende roman ligger øverst på ventebunken min.

Følgelig bør også andre norske romaner forsøkes å prioriteres før utgangen av året. Helst i ulike genre. Der har jeg et stort forbedringspotensiale. For hvor er alle lyrikkbøkene...? Våren 2014 vil lesing av nominerte bøker bli ytterligere prioritert. Jeg gleder meg allerede stort!

– Og hvem vet, kanskje noen av disse vil komme gjennom nåløyet?

Åpen klasse, sakprosa

• Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek (les min anmeldelse)
• Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Garkinn (les min anmeldelse)

 

Åpen klasse, barne- og ungdomslitteratur

• Undervannsgåten, av Jørn Lier Horst (les min anmeldelse)
• Den onde arven, av Thomas Enger (les min anmeldelse)
• Det blir pinlig uansett, av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland (anmeldelse kommer)
• Annas himmel, av Stian Hole (les min anmeldelse)

 

Beste norske roman

• Magnhild, av Guri I. Viken og Inger J. Sæterbakk (les min anmeldelse)
• Politi, av Jo Nesbø (påbegynt)
• Absolutt presens, av David Lie (på vent)

Andre bloggere: Rose-Marie har samlet (lignende innlegg) på sin egen blogg.

Jeg nekter, av Per Petterson

Det føles nesten unødvendig å anmelde Per Pettersons romaner. For hver ny bok han utgir, kaster massemedias drevne og blaserte anmeldere seg over leseeksemplarer og velter seg i superlativer. Så også for Jeg nekter, utgitt i 2012. Mesterlig underfortalt. En perle av en roman, (...) mørk i gløden, men stråler av lys. Forskjellen på mestring og helt middelmådighet.  Bemerkelsesverdig god. Forlagets presentasjon og oppramsing av omtaler sier det meste.  Aftenpostens anmelder våget seg riktignok med mer lunken anmeldelse: Det er tungt å grave i historien, dersom den ikke skjuler et virkelig drama. Heller ikke det udelt negativt, altså. For tenk å skrive så vondt og vakkert om egentlig ingenting. Om ikke det er en styrke!

En skarve bokbloggers anbefaling havner i så måte langt bak i lefsa. Det er dermed ikke sagt boken ikke kan eller bør anbefales videre. For hans bøker er så gode. De er verdt massiv publisitet.

Jeg nekter, av Per Petterson

Ulvøya 2006. Barndomsvennene Tommy og Jim møtes tilfeldig på en bro. Jim står ensom og fisker, mens Tommy kjører forbi ham. Stopper, veiver ned vinduet, prøver å innhente alt de hadde sammen for alle disse årene siden.

Per Petterson lar Jim og Tommy selv fortelle fra sine liv. Også Tommys søster og mor får sin tilmålte taletid. Det meste i nåtid, med vesentlige tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Tiden de to hadde sammen.

Tommys barndom er preget av den mest prekære omsorgssvikt.  Da moren plutselig en dag rømmer fra den voldelige og alkoholiserte ektemannen, pålegger eldstesønn Tommy seg et stort ansvar overfor sine yngre søsken. Da barna omsider blir reddet ut av sitt eget hjem blir de flyttet til ulike fosterhjem. Tommy sliter stadig med å gi slipp, mest av alt av sin ett år yngre søster Siri. Tommy anses som uheldig innflytelse, og også Siri selv ønsker å frigjøre seg fra hans emosjonelle grep. Tilbake står Jim, Tommys alltid trofaste venn.

Jims far er ukjent, og han vokser opp hos sin strengt religiøse mor. Litt fraværende, kanskje, men hun evner likevel å gi ham en oppvekst som oppfattes som trygg og god. Skjebnen vil det anneredeles.
Som ungdom, på terskelen til en lovende fremtid, kommer tungsinnet over ham. I månedsvis avsondres han fra resten av samfunnet, innlagt på psykiatrisk. Jim med alle forutsetningene for et godt liv, fortsetter å slite i voksen alder.

Som voksne har de nærmest byttet livssituasjon. Begge har problemer, men Tommy har evnet å komme seg nærmest helberget over det verste. Tvert om hva man skulle tro, er det Jim som sliter mest.

Handlingen er trolig velkjent for alle som interesserer seg for norsk samtidslitteratur. Medias hyllest av Petterson har tvunget de fleste av oss til å avgjøre hvorvidt vi liker hans formidlingsevne og språk. For meg personlig er det nært og ekte. For andre vil det oppfattes som ustrukturert, rotete,alt for  verbalt og uten særlig fremdrift.

Jeg mangler ord til å godt nok beskrive hans språk. Å fortelle noen som aldri har lest hans bøker fortoner seg som en umulig oppgave. Det er for spesielt, særegent, til å bergta en helt verden, et helt folk. – Men de som virkelig bergtas, tas med storm. Jeg får aldri nok av Pettersons romaner.

Det er noe med hvordan han makter å kombinere det fæmælte, vemodige, med setninger, avsnitt, som i hvilken som helst annen sammenheng ville falt fullstendig sammen. I en annen type roman ville jeg slaktet disse setningene, avsnittene, sønder og sammen. – Men ikke når det kommer fra ham. Språket i disse sekvensene er ytterst verbalt. Vi følger hele tiden personenes spontane tanker. De er langt fra veloverveide, langt fra velformulerte. Vi kommer inn under huden på fortellerstemmene. De viser oss hvordan de er. Komplekse. Usammenhengende. Kompliserte.

Og ingen er lykkelige. Alle har en tung bør å bære. Hendelser i fortiden vil stadig innhente oss, legge en demper på forbigående stunder av lykke og tilfredshet. Det er dystert. Det er fælt, men likevel ikke på en sentimental, emosjonell måte. Det oppleves som ekte.

Det er tungt å grave i historien, dersom den ikke skjuler et virkelig drama, skrev Aftenpostens anmelder. Akkurat som om det er noe negativt. Morgenbladets Erik Bjerck Hagen svarer utmerket på dette ankerpunktet:

Den er presis og trygg og sikker på seg selv, men det den vil beskrive, er så fullt av et essensielt ubehag at det er som om den må tvinge seg videre mot tingene og situasjonene og menneskene, selv når disse ikke er veldig uvanlige eller merkelige.

Det er nettopp det. Det er ikke hendelsene, eller mangelen på hendelser, i seg selv som er vesentlig i en fortelling. Det er det indre, det menneskelige sinn, som driver fortellingen videre inn i dypet.



Kilde: Bok gitt i gave av mine foreldre som vet at jeg forguder dystre, tåredryppende romaner.
Ikke gå glipp av: Jeg har tidligere anmeldt bøkene (Til Sibir) og (I kjølvannet).
Andre bloggere: Smaken er som baken, også i bokblogglandia. Flere bokbloggere har synset om boken: (Knirk) (Rose-Marie) (Bok-Karete) (Artemisia) (Les Mye) (Mellom Linjene)

Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell

Verdens fineste svenske har skrevet en bok som har fått meg til å smile, le, gråte, sjokkeres og fortvile. Følelsene har stått i kø, dyttet hverandre, slått beinkrok og slåss. I flere uker har jeg forsøkt å systematisert og kneblet disse følelsene godt nok til å skrive om boken.

Sjeldent har jeg manglet ord på samme måte. Fingrene hamrer over tastaturet, men ingen ting fester seg på skjermen. Det er alle disse følelsene, som man ikke kan se eller ta på.

Det nytter ikke nå heller, men noe må jeg skrive. Jeg vil så gjerne at så mange som mulig skal lese boken. Vite. Føle.

Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell
1. Kjærligheten

I august ble Jonas Gardells første bok i triologien Tørk aldri tårer uten hansker utgitt på norsk. I løpet av høsten blir også de to resterende bøkene gitt ut. Triologien – og TV-serien basert på denne - har høstet betydelig suksess i Sverige. NRK viser serien i tiden før jul. Måtte det bli en like stor suksess her til lands.

For denne boken, bøkene, er viktig, viktige. Nettopp derfor ber jeg dere om å lese boken, bøkene.

Da Rasmus går av toget på Centralstationen i september 1982, legger han lille Koppom bak seg, for aldri mer å skulle vende tilbake til barndommens trakter. Ung og vakker kaster han seg ut i de homofiles Stockholm. Benjamin er med i Jehovas vitner. Ivrig går han fra dør til dør for å forkynne Guds ord. Han er tilsynelatende urokkelig i sin tro – helt til den dagen han ringer på hos Paul, den varmeste, morsomste og mest skrullete homoen Gud noen gang har skapt. På selveste julaften, når snøen faller lett over byen, møtes Rasmus og Benjamin, og ingenting skal noen gang bli som før for de to. (forlagets omtale)

Innimellom historien om Rasmus, annerledesgutten fra bondelandet som rømmer til storbyen for å tørre å føle, søke aksept og tilhørighet, får vi alle historiene om hvordan det faktisk var. Om alle fordommene. Truslene. Den naive fortielsen. Forbrytelsen mot mennesker som ikke har gjort noe galt. Historiene om alle som søkte sammen, som stod sammen, som levde og døde sammen. Alt bundet sammen av det intense ønsket om å elske noen som elsker deg.

Dualismen mellom fakta og fiksjon river deg med deg, gjør deg rørt og opprørt.

Det er kanskje ikke perfekt. Dette er ikke skriftlig perfeksjonisme. Men det handler om så mye mer enn dette. Akkurat som at boken, bøkene, ikke bare handler om homoseksuelle. Det handler om minoriteter og storsamfunn. Berikelsen, grusomhetene.  Det handler om oss, menneskene og samfunnet. Vi er alle en del av noe større, vi må kjenne vår del av samfunnet og historien, hvordan vi har blitt som vi har blitt. Derfor blir vi så inderlig rørt og opprørt.

Gardell skriver med en intensitet som tar balletak på leseren, alvoret i faktaoppramsingene er så dypt at uten humor og kjærlighet ville boken vært kun et kampskrift. – May Grete Lerum, VG

En setning som rommer en hel bok. Så enkelt og så komplisert. Vi blir glad i Rasmus, annerledesgutten, som bare ønsker å leve sitt liv.  Bli akseptert. Akseptere seg selv. Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem.




I mangelen over ord som kan uttrykke bokens viktighet, lar jeg forfatteren selv komme til orde. Sitatet er hentet fra en artikkel publisert på nettsiden Gaysir.no:

Vi ble kalt mordere. En avis skrev at det var synd at ikke aids rammet bare homofile, for da ville vi vært kvitt problemet (...) Det ble foreslått at alle hiv-smittede skulle tatoveres, det ble delvis gjennomført en tvangsregistrering av homser, og myndighetene foreslo til og med konsentrasjonsleirer for smittede. Vi som har overlevd har overlevd med skyld og skam, og nå er det på tide at vi snur oss og møter vår egen skyld. Denne trilogien er min payback, mitt forsøk på å slutte å tie. (les hele intervjuet)

Kilde: Leseeksemplar bedt om, og fått, av forlaget. Kun første del av triologien er lest.
Andre bloggere: (Kasiopeiia)

Den onde arven, av Thomas Enger

Thomas Enger har de siste årene markert seg sterkt på det berømmelige krimforfatterkartet. Hans suksess med romanene om Henning Juul har sågar nådd utlandet. I dag, 9. september 2013, utgis hans aller første roman beregnet for ungdom.

Den onde arven, av Thomas Enger

Ungdomsroman. Utgitt i 2013.

Fra omslaget:

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i. Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd i familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne...

Skummelt cover til tross, boken havnet sporenstreks i ventebunken. Da guttungen på 12 ½ år skummet seg gjennom sin mors bokhyller på jakt etter en bra bok, ble vi enige om at han skulle få være først ute med å lese Den onde arven. Boken ble lest og inderlig anbefalt. Edit: Boken ble slukt og mor ble med all mulig myndighet befalt å lese.

Mor krevde å bli overbevist med en liten bokomtale. Hennes sønn er tross alt sønn av sin mor.

Boken handler om Julie, Bestefar og Mammaen. Det er flere også, men det kan jeg ikke si for da avslører jeg for mye. Boken er skrevet på bokmål og den er ganske lettlest. Den gjør deg godt forstått med boken tidlig. Det handler om en veldig viktig penn og en helt spesiell familie.

Jeg syns den er veldig bra fordi den fanger deg. Du må bare lese! Også var det veldig med morsomheter og spenning til siste ord.

Terningkast 7!

... proklamerte guttungen. Større argument for å lese en bok er vanskelig å hoste frem.

Han satt og lå pal i et par dager, leste så han nesten kom for sent på skolen, og leste så lenge at han måtte på det sterkeste bli anbefalt å slukke lyset så han fikk noen timer søvn. Det var virkelig intens leseglede, jeg har knapt sett maken.

Jeg har lest min andel ungdomslitteratur. Alt fra hjertesmerte, traumatisk oppvekst og unge detektivspirer til usynlighetskapper, halvguder og reinspikka magi. – Sånn som ungdommen vil ha. Enger har i sin bok inkludert de fleste suksessformler.

For min testleser fungerte det som gull. Om Den onde arven fenger like godt for voksne er jeg ikke like sikker på, uten at det skal være et mål i seg selv. For den rutinerte, godt voksne leser vil løsningene være litt vel lettvinte. Alt henger ikke på greip. Og det er noe med denne mystiske gjenstanden som får meg til å rykke litt ufrivillig både på smilebånd og pannebrask. - Men så er jeg heller ikke i målgruppen. Og misforstå meg rett, for her er det mye bra, også for kresne mødre.

La oss begynne med det helt ukompliserte. Det man ikke kan sette en eneste liten finger på. Språket. Det flyter, det er enkelt og medrivende. Rett og slett godt. – Sånn som både ungdommen og de voksne vil ha.

Videre, hovedpersonen er en jente. En sterk, tøff, utradisjonell jente som hamler opp med det aller meste, for ikke å glemme de aller verste. Pippi goes raw! Her er girl power til å ta og føle på, og du verden så godt vi lesere har av det. Og det beste av alt: Den kvinnelige hovedpersonen er i en bok som appellerer minst like mye til gutter som til jenter.

Ingen innsigelser enda, altså. Jeg har ikke så mye å innvende på resten heller, selv om det ikke er så ukomplisert som jeg gjerne skulle opplevd det som.

Boken er utrolig spennende. La meg gjenta det: Utrolig. Spennende. Det ene spenningsmomentet overlapper det andre. Det er aldri en kjedelig stund. Magi overlappes av forfølgelsesvidd, vulkanutbrudd, fryktelige omen og høyst spisbart detektivarbeid. Sjeldent opplever man et slikt kontinuerlig driv. Det blir som et overflødighetshorn som ingen ende vil ta. Den kritiske leser vil ikke nødvendigvis mene dette er kun av det gode, men for å pirre lesegleden hos målgruppen er dette fantastisk.

Hva persongalleriet angår er heller ikke det ukomplisert. Leseren blir dessverre ikke videre godt kjent med hovedpersonen. Om det er en svakhet eller styrke kan diskuteres. Julie har hatt en meget spesiell oppvekst, med en til tider ikke-tilstedeværende familie. Faren forsvant da hun var baby og moren er innlagt på psykiatrisk. Bestefaren er eneste omsorgsperson, men har ikke maktet å dekke hennes behov tilstrekkelig. Julie har blitt usedvanlig selvstendig, egenrådig og emosjonelt lukket. Ergo, leseren blir ikke kjent med henne fordi hun ikke vil at vi skal bli kjent med henne. Kanskje. Slik kan det i alle fall tolkes. Langt verre er dette manglende savnet og den udiskutable kjærligheten til familiens sorte lam. - Mer kan ikke utdypes uten å røpe noe vesentlig av fortellingen.

Når man først har sagt A, men ikke B: Også i romanen finnes noen løse tråder. Man kan også her stille spørsmål om hvorvidt dette er svakheter eller styrker. De uløste gåtene bidrar utvilsomt til at leseren grubler både underveis og etter at boken er ferdig lest. Slik sett er det positivt, samtidig som det like gjerne kan tjene som kilde til irritasjon. Et eksempel er fortellingens snedige omen, de tretten ravnene som stadig blir færre. Jeg hadde gjerne sett at forfatteren hadde fulgt opp dette elementet litt grundigere for å berike fortellingen ytterligere. Den onde arven er som et overflødighetshorn. Det er så mye som skal fortelles, og det kan til tider virke noe halvgjort. Kanskje kunne noe med fordel blitt redigert bort uten at det hadde skadet spenningsnerven i fortellingen. I alle fall for den voksne leser kan det bli for mye av det gode.

Når alt dette er sagt gjenstår sisteinntrykket. Og hør her: Avslutningen har jeg sjeldent lest maken til. Boken evnet å gi meg, i romanens aller siste setning, gåsehud ut av en annen verden. Da jeg utbrøt min begeistring til guttungen repliserte han med å sitere ordrett siste avsnitt. Det sier det aller meste.

Jeg ruller ikke terninger, og jeg er fullstendig klar over at terningen på det meste har kun seks prikker. Likevel, på tross av og fordi, målgruppens representant skal få det siste ordet: Terningkast 7!

Kilde: Leseeksemplar sendt uoppfordret fra forlaget. No strings attached.

Andre bloggere: (Bokbloggeir) (Siljeblomst) (Kari) (Lattermild)

Lest i 2013: August

Hadde det ikke vært fordi jeg ((((shock))))) (((((horror))))) faktisk har lest en del I august, skulle jeg I dørgende stillhet glemt å skrive månedsrapport. Det er ikke stort å melde, sånn egentlig. Eller jo, egentlig er det jo det, for jeg holdt på å dø. I alle fall kjentes det unektelig slik ut. Men ikke døde jeg, og ikke tvinges jeg til å gå rundt med avføring i pose. Så da så. Da kan jeg heller konsentrere meg om å liste opp mine bokbloggbragder.

Lest i august

• Evighetens Roma, av Domenica De Rosa (les omtale)

• Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini (les omtale)

• Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov (les omtale)

• En dag i Ivan Denisovitsj’ liv, av Aleksandr Solzjenitsyn

• Sommerlandet, av Eyvind Scheie

• Tørk aldri tårer uten hansker. Kjærligheten, av Jonas Gardell (kommer)

• Den onde arven, av Thomas Enger (kommer)

Tross en stk barnebok er sju leste bøker på en måned helt formidabelt til meg å være. En ukes sykemelding (flinke piker ber aldri om mer) var som gnistrende gull for min leseglede. Mens jeg trasket rundt i sykehuskorridorene i desperate forsøk på å få i gang systemet, leste jeg side opp og side ned av Hosseinis roman. Sommerlandet leste jeg på samme måte, selv om jeg da vandret rundt i tomannsrommet jeg delte med gudskjelov ingen. Jeg vurderte at faren for å gråte av annet enn smerter ved lesing var såpass sannsynlig at jeg behøvde mest mulig privatliv. I den grad slikt er mulig et sted der noen stikker hodet inn hvert femte minutt for å høre om det har kommet noe... luft.
Da det endelig hadde kommet luft men ikke bommelomm, tenkte jeg at det måtte hardere skyts til. Jeg skulle tross alt skrives ut samme dag. Så da fant jeg en ukjent russer og leste en novellesamling av ham. Det fungerte kanskje ikke optimalt rent kroppslig, men sjelen, dere... Sjeeeelen frydet seg.

 

Det var først da jeg kom hjem og ynket meg på sofaen sammen med Sjukhov (samt Ikea-katalogen), for øvrig et strålende passende navn i min daværende tilstand, at ting begynte å løsne. Hmh, sånn kroppslig sett. Omtale loves ei, langt derifra, bare tanken på å skrive noe vettugt om et slikt verk gir meg prestasjonsangst ut av en annen verden. S-e-r-i-ø-s-t.

Tørk aldri tårer uten hansker av den svenske komikeren og altmuligmannen Jonas Gardell hadde jeg sett frem til lenge, og leste første bok i den kommende triologien i et jafs. Jeg snufset og gråt, smilte og humret, ble rystet og tankefull. En slik bok det nærmest er umulig å skrive om, men som man likevel ikke klarer å la være. Den er for fin-vond og for viktig til å ikke anbefale til andre.

Ungdomsthrilleren Den onde arven ble iherdig anbefalt av min sønn og senere slukt av sin mor. Denne utgis 9. november, og jeg har møysommelig og besluttsom i flere dager vært på jakt etter mitt lille snev av datakyndighet. Jeg har med andre ord prestert å finne ut hvordan man lagrer blogginnlegg som skal publiseres automatisk på en gitt dato. Om seks dager blir jeg enten gledelig overrasket eller eitrande forbanna over min egen udugelighet.

Leser i september

Tre dager ut i den nye måneden går det noget trått, men det står ikke på viljen. Jeg har tre bøker jeg gleder meg ellevilt til å lese, og den første er begynt på. Jeg nekter av Per Petterson. Akkurat passe dyster for min smak. Hakket mer lystiglettlest er muligens Jo Nesbøs Politi, som jeg har skrytt av i øst og vest at jeg i alle fall IKKE skal lese før det har gått litt tid... Men så fikk jeg tilbud om å låne boken, og større motstandskraft var ei å oppdrive. Ikke nubbsjans’. Tredje, men muligens ikke i tredje rekke, bok jeg mer enn gleder meg til er Jason Motts The Returned/De hjemvendte. – Så får man see what the fuzz is all about. Det er uansett en vinn-vinn situasjon for meg. Er boken slik jeg håper kommer jeg til å gråte masse. Er boken ikke slik jeg håper kommer jeg også til å gråte masse. Det gjelder å se muligheter, ikke problemer.

Kulturellie

Noen vil si det er å ta hardt i. Det nærmeste jeg har vært er å se Percy Jackson på kino, selv om det tross alt burde gi pluss i margen til noen som ynder å lese ungdomslitteratur. Sånn utenom det må jeg lete hardt og lenge. Jeg har meldt meg på Cappelen Damms presentasjonsmøte, men det er i september, så det teller ikke på annet enn hoppe sprettent over sosialangst-hinderet. Videre har jeg hørt dumme rykter om noe bokgreier i midten av september, OGDETERSÅURETTFERDIG! Stort lettere til sinns ble jeg ikke da jeg innså at det ikke skulle være noe arrangement whatsoever på søndag. Eneste.Dagen.Jeg.Kan. I.Rest.My.Case. Verden er ond. Det er til å gråte av.

- Hurra, ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe!

Aller siste setning
 
Hvis du syns det er mye skiiiit i dette innlegget, er det ingenting i forhold til (dette innlegget)

Aller siste setning. Jeg lover

Hundre år etter alle andre har jeg også innsett gledene ved å instægræmme. Søk etter Ellikken78!

Aller siste setning

Kødda!

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini

Jeg gråt mine modige tårer over Drageløperen. Da jeg trodde jeg ikke hadde flere tårer igjen ville Tusen strålende soler det annerledes. Jeg var sønderknust og rystet langt inn i hjerterota. Noen bøker gjør så solid inntrykk at man ikke tør lese dem mer enn en gang. Det var med høye forventninger og angst for skuffelse, at jeg leste Hosseinis tredje roman:

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini

Året er 1952 og vi befinner oss i Afghanistan. Tolvåringen Abdullah forguder sin lillesøster over alt på denne jord. Moren er død og faren er en svært fattig bonde som kjemper for å redde sin familie fra sultedøden. Barnas onkel Nabi er sjåfør og kokk for det velstående, men barnløse ekteparet Wahdati i Kabul, og kommer med et forslag som er vanskelig å si nei til.

Så sier han heller ikke nei, denne fattige bonden som ofrer sin datter i håp om å gi henne et bedre liv. På vei til Kabul forteller han sine barn et eventyr om den stakkars mannen som en skjebnesvanger natt ser sitt barn bli tatt av et monster. Gal av sorg og savn oppsøker han senere monsteret for å kreve sitt barn tilbake. Han vil gjøre hva som helst, drepe om så må. Men monsteret viser ham barnet som løper lykkelig på en eng sammen med andre barn, ren og pen og velstelt. Mannen står overfor et umulig dilemma, men ofrer sin egen lykke for barnets skyld. Monsteret gir ham en remedie for å glemme tapet, men det uforklarlige savnet, den inderlige tomheten, vil alltid være med ham.
Slik blir det også for Abdullah som resten av sitt liv vil ha et blødende hjerte. Ikke en eneste dag går uten at han savner sin søster. Ikke som barn, og ikke som voksen.

Hosseini skisserer i Og fjellene ga gjenlyd en stille tragedie som er rystende i all sin naturlighet. Dette er afghansk historie fortalt på individnivå, men samtidig en historie som er universell nok til å trekke paralleller til alle, over alt. Vi møter flere generasjoner fra forskjellige nasjoner, alle med ulik tilknytning til fortellingens grunnleggende tragedie.

Gjennom bokens ti kapitler fortelles historien gjennom de ulike personene og i vekslende kronologisk rekkefølge. Sammenflettingen er noe av det bedre jeg har lest. Historien berikes av de ulike fortellingene, og litt etter litt ser vi det større bildet. En stadig veksling mellom årstall, perspektiv og fortellerteknikker gir boken ekstra energi og nerve.

Vi møter Nabi som lever med sorgen over å være den som satte det hele i gang. Utestengt fra familien og oppofrende for familien Wahdati. Bare slik kan han forsøke å gjøre bot for sjelefred. Vi møter hans søster Parwana som i sin ungdom skadet sin søster og bruker resten av sitt liv for å ta seg av henne. Vi møter legen Markos som ofrer sitt liv for å hjelpe vansirede. Vi møter Idris som lever i eksil og besøker hjemlandet med håp om å kunne hjelpe, men sannheten blir for vondt og ubehagelig. Vi møter Adel, den lille sønnen til narkobaronen som med jernhånd hardt straffer de uskyldige. Vi møter Nila, adoptivmoren, som flykter fra landet for å leve som kunstner. Og vi møter Pari. Den vesle jenta som faren ga bort i håp om å gi henne et bedre liv.

Det er vakkert og vondt, men likevel ikke hjerteskjærende. Det utfordrer aldri komfortgrensen. Vi rystes av troverdigheten i historiene som fortelles. Tematikken er universell og gjør leseopplevelsen mer alvorlig, mer tankefull.

Det handler om å ofre seg for noe, ikke fordi man ønsker det, men fordi man ikke har noe valg. Og like fullt er et skjebnesvangert valg, for man ofrer samtidig sin egen lykke. – Og andres. Ingen tragedie er ensom, alle påvirker vi hverandre, og alt påvirkes av andre. Vi trenger hverandre, for mennesket vil alltid lengte etter tilhørighet. Det handler om godt bevarte hemmeligheter, og om hvor lett den inderligste kjærlighet kan føre til det smerteligste svik.

Det var med høye forventninger og angst for skuffelse jeg leste boken. Han skuffet ikke. Hosseini har brukt de seks årene som har gått etter Tusen strålende soler godt. De litterære kvaliteter er ytterligere forbedret og han tør å bevege seg litt utenfor de trygge rammer.  Hosseini maktet å følge opp sine to verdenssuksesser med en bok som evnet å overraske. - Jeg lot meg absolutt begeistre.



Kilde: Manus, bedt om og mottatt fra forlaget før utgivelsesdato. Første kapittel kan leses elektronisk (her).

Andre bloggere: Boken ble utgitt 15. august og har ennå ikke fått all verdens omtale her til lands. Kanskje selger navnet seg av seg selv. Et raskt googlesøk avslører at tilsynelatende kun to andre bloggere har lest og omtalt boken. Den fenomenale bokbloggeren (Rose-Marie) er i sin bokomtale like grundig som alltid og jeg deler mange av hennes tanker.  Også (Tine) har latt seg begeistre og gir boken seks av seks mulige på terningen.

Andre anmeldere: Av anmeldelser i media kan nevnes (NRKs Marta Nordheim) som mener boken er et altfor moralsk lærestykke. (Dagbladets Cathrine Krøger) på sin side er meget positiv: hun mener dette er Hosseinis desidert beste og slår fast at boken fortjener å bli en bestselger. Jeg er tilbøyelig til å være helt enig.

Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov

Har du noen sinne hørt om Jurij Pavlovitsj Kazakov? Jeg hadde ikke hørt navnet før jeg ved en tilfeldigvis plukket opp en bok som stod nedstøvet og gjenglemt i all offentlighet. Novellesamlingen jeg plukket opp er den eneste boken som er oversatt til norsk. Dessverre, for novellene ga meg en uventet fin leseopplevelse og følgelig et stort ønske om å lese mer av ham.

Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov

Novellesamling. Russland.

Russiske Kazakov (1927-1982) debuterte i 1952 og ga i løpet av sitt forfatterskap ut en rekke fortellinger. Hans beskjedne berømmelse her til lands skyldes heller hans personlighet enn hans skriftlige meritter. Kazakov blir ofte sammenlignet med Tsjekov, men også andre massive litterære personligheter blir nevnt. I bokens forord trekker Geir Kjetsaa, professor i russisk litteratur, paralleller med Aleksander Solzjenitsyn:

Sammen med Aleksander Solzjenitsyn står han som fører for den litterære retning som gjerne går under navnet humanistisk realisme. De er begge representanter for en livsnær virkelighetsskildring som bryter med den sosialistiske realismes programmatiske utvendighet og søker inn til det enkelte individs sorger og gleder. (Kjetsaa, 1972)

Samtidig trekker han også frem vesentlige ulikheter med nevnte forfatter:

Mens en dikter som Solzenitsyn går løs på de store, etiske, metafysiske og psykologiske problemer, samler Kazakov seg om jevne menneskers normale dagligdagse opplevelser og skjebner, deres stemninger og sinnstilstander. (Kjetsaa, 1972)

Dette dagligdagse, tilsynelatende udramatiske perspektivet opponerte sterkt til datidens uskrevne lover om litterær formidling. Så blir han også i forordet omtalt som ”en av de mest begavede blant fornyerne av sovjetlitteraturen etter Stalins død”.

Hans stemningsfulle noveller gjør inntrykk i all sin enkelhet. Felles for de fleste er sanselige naturopplevelser som springbrett til evnen til å skape menneskelige relasjoner. Dette er tydelig i novellen På øya:

En revisor reiser fra storbyen for et kort opphold på en liten øy med svært få mennesker. Bymennesket er først blind for naturen og dens skjønnhet. Etter hvert bidrar nærheten til naturen også at han uventet åpner seg emosjonelt til Gutsja. Det oppstår en kort, intens stund hvor han åpner sine sanser til det fulle. Han fyller seg helt opp. Lykken er kortvarig, snart må han returnere. – Men var dette lykken?

Kazarov fremstiller likevel ikke naturen og dens opplevelser overordnet menneskelige relasjoner. Samspillet mellom menneskene er det viktigste, men naturen kan brukes som et viktig bindeledd. Novellen Der løper en hund! tjener som et godt eksempel:

En mann er på vei med buss til sin lille oase, en fiskeplass han stadig lengter etter. I løpet av reisen kommer han i snakk med en kvinne som protesterer mot hans syn på lykke, som for ham er den vidunderlige roen i naturen. Hun forvirrer ham, forstyrrer ham, og han er lettet når han endelig kan forlate bussen. Mannen er lykkelig mens han fisker, men brått begynner han å tvile. Hvem var hun? Hvordan kunne han? Er dette det optimale? 

Naturen, som for mannen frem til nå har stått som det ultimate, er ikke lenger nok. Han er forvirret og innser at naturen kan ikke utelukke menneskets behov for nærhet til hverandre. Naturen gir ikke alene lykke, men der hvor menneskene svikter vil naturen likevel kunne gi mening i tilværelsen. – Slik som i novellen Sonja:

Lærerinnen Sonja, ung og enslig, lengter etter kjærligheten. I et bryllup møter hun sterkt berusede Nikolai som i hennes ensomhet makter å tenne hennes håp om samhørighet. Ved neste møte knuses hennes skjøre selvtillit. Nikolay utnytter hennes lengsel, sterke behov for trygghet og ønske om å være attraktiv. Han håner henne og forlater henne. Sonja er sønderknust, ikke av kjærlighetssorg men over at hun våget å håpe. Når natten lysner til dag stilner tårene mens solen tørker morgenduggen bort fra de gylne aks. 

Mens Sonja trøstes av det vidunderlige i naturen er sanseligheten som revet vekk i novellen To i desember:

Et ungt par reiser på skitur. Den første forelskelsen er over, og selv om hun ønsker noe mer er han tilfreds med forholdet og ønsker ingen flere forpliktelser. Begge vil ha hverandre, ingen ønsker å bryte med hverandre, men de evner ikke å snakke sammen. Deres ønsker er for motstridende, for vanskelige å kommunisere, og redselen for å ikke forstå hverandres behov stopper dem. Fraværet av sanselige naturopplevelsen gir fortellingen en ekstra vemodig dimensjon.

En annen type ensomhet skildres i novellen Huset bak skrenten:

En ungkar finner husly hos en bitter, eldre kvinne. Hennes datter er vekker hans oppmerksomhet, men hun er svært ulykkelig. Hun lever intet liv, sier hun, og forteller ham om sin skrevne selvbiografi på tre linjer. Når vertinnen oppdager deres gryende vennskap reagerer hun med å jage ham ut med all sin vemmelighet.

Ubehagelig egoisme, om ikke like destruktiv, finner vi også i samlingens tittelnovelle Lukten av brød: 

En kvinne mottar budskap om at hennes mor er død. Hun distanserer seg fra det hele og deltar heller ikke i begravelsen. Med tiden drar hun etter hvert motvillig for å gjøre opp boet. Ikke av sorg, men for egen vinning. Ved lukten av brød i sin mors hus kastes sorgen over henne. Hun er sønderknust ved sin mors grav. Ytterpunktene er dramatiske. Like virkningsfull er den brå avslutningen. Hun reiser seg opp, smiler og går videre.

Felles for alle i novellesamlingen er at mennesket er i endring, vi er på en endeløs reise. Vi er alltid på vei. Noen ganger går vi fort, noen ganger står vi helt stille, og andre ganger går vi feil vei. Underveis og På stasjonen er de to novellene hvor denne tematikken er aller mest bokstavelig. 

Novellene gir leseren to ytterpunkter: uselvisk morskjærlighet og det grusomt egoistiske. – Og begge deler oppfattes som like vonde å lese.

I Underveis møter vi en ung mann kommer hjem etter et lengre opphold i Sibir. Hans forventninger innfris ikke, han har forandret seg og lengter straks tilbake. Avgjørelsen om å igjen forlate hjemmet er ikke til å unngå. Hans mor tar i novellen farvel med ham, sin sønn. Trolig for alltid.

Også På stasjonen tar vi farvel. En ung mann skal reise fra kjæresten sin for å vie seg til idretten. Hun er sønderknust, men hans fokus er ene og alene på selve reisen og sine kommende opplevelser i storbyen. I det toget ruller ut av stasjonen roper han til henne, ondskapsfullt. - Jeg kommer aldri mer tilbake!

Brutaliteten, den brå endringen, det ondskapsfulle vekker leseren og krever emosjonell reaksjon. Det gjør rent vondt. Leseren gråter med moren i Underveis, og leseren rystes av egoismen i På stasjonen. Det er enkelt, det fortelles mye mellom linjene, og man kan umulig la være å påvirkes. Novellene skal gi leseren noe, det må finnes et budskap. Så har også Kazarov uttalt at litteraturen har en viss oppdragelsesrolle:

Jeg mener at den dikter som hele livet har gått inn for å vise det gode, sanne og skjønne hos mennesker, hever sine samtidige og etterkommere opp på et høyere moralsk trinn, vel å merke dem som liker å lese og tenke over det de har lest. (sitat hentet fra novellesamlingens forord)

Kuriositeten i å finne en forglemt liten perle er verdifull. Kanskje hadde du, som meg, ikke hørt om ham før. Kanskje ønsker du, som jeg gjorde, å lese denne samlingen. Kanskje du, som meg, etter å ha lest samlingen ønsker å lese mer av Kazarov.

Og kanskje du, som jeg, vil sitte igjen med et lite vemodig smil om munnen, etter å ha lest samlingens lengste novelle. Den om lille, store Teddy. Samlingens mest snodige fortelling. Snodig og samtidig helt naturlig. Fortellingen om Teddy, sirkusbjørnen som rømmer fra buret sitt. Bort fra det trygge og forutsigbare. Ut til naturen, til det farlige, men også til det fantastiske. Teddy, som gjennom sin reise gjennom skogen også foretar sin livs reise. Sakte går han fra tam til vill og til å stole på sine instinkter. Sakte, men sikkert. 

- I og med naturen.

Kilde: Lost and found, pasientbibliotek

Evighetens Roma, av Domenica De Rosa

I forkant av høstens reise til Roma, fikk jeg Evighetens Roma av en av mine reisekompanjonger. Tanken var god... trolig også bedre enn boken.

Evighetens Roma, av Domenica De Rosa

Gabriella  - Gaby - de Angelis er 30 år og nybakt mamma. Barseltiden blir ikke helt som Gaby hadde drømt om. Samme dag som vesle Kitty ble født dør Gabys pappa. I stedet for rolige, harmoniske dager med verdens søteste baby, føler hun seg overveldet av søvnløse netter, ammeproblemer, sorg og fortvilelse over mangelen på lykkefølelsen hun trodde ville komme automatisk. Hun føler seg ikke tilstrekkelig, hun er sliten og fortvilet. Ekteskapet har mistet all lidenskap og midt oppe i alt kaoset må hun bli kjent med seg selv på nytt.

Ei heller hennes egen familie gir henne ro. Moren virker distansert som gjennom hele oppveksten. Hun sørger over sitt livs kjærlighet, en mann hun elsket høyere enn sine egne barn. Ei heller hos søstrene Anna og Maria oppnår Gaby en følelse av trygghet, samhørighet og støtte.

Enzo, forgudet pappa og elsket ektemann, bisettes og familien enes om at asken skal spres i hans hjemby Roma. Byen er selvfølgelig, men alle har ulike meninger om hvor. Moren, Gaby, hennes søstre og deres familier reiser sammen fra England til Italia. I løpet av noen uker skal de sammen finne farens siste hvilested, ta et endelig farvel med familiens klippe - og finne tilbake til hverandre.

Balansering på syltynn linje

Historien fortelles gjennom Gaby som tar oss med på opp- og nedturer månedene etter farens død og datterens fødsel. Gjennom stadige tilbakeblikk får vi innblikk i livet hun og familien levde før alt ble endret. På ferden tar hun oss med til Italia, først og fremst til Roma, hvor fortellingen krydres med stedsbeskrivelser, historikk og sagn. Romas historie og atmosfære beskrives med den distanserte hengivenhet som gjør det hele akkurat nok troverdig. Ikke rosenrødt, men nok til å ønske å dra dit.

Det er lite som oftere faller igjennom enn jeg-fortellinger, men i dette tilfellet lykkes forfatteren greit med å gi leserne et relativt nyansert bilde av hovedpersonen. Hun er sliten, sårbar og overveldet av emosjonelle svingninger, men hun fremstår likevel ikke som fullstendig sympatisk. Man ser svakhetene hennes, og fatter hele tiden at hennes versjon av realitetene ikke nødvendigvis fortoner seg likedan hos den andre parten. Hennes fortellinger krydres samtidig med sleivspark og den nødvendige selvironi som gjør de verste parodiene på tegneseriefigurkarakteristikk smakelig. Dette er en underholdningsroman, kvalitetskravene er ikke skyhøye.

Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

Beskrivelsene av rivalisering mellom søstrene er noe av det bedre i denne romanen. Flinke, religiøse, intelligente Anna. Vakre, mystiske, sensuelle Maria. Den tidligere pene og populære Gaby som nå fremstår som en sliten, utbrent grå mus. Det er misunnelse, gremmelse, irritasjon og frustrasjon blandet med instinktiv omsorg, søskenkjærlighet og innbitt behov for samhold.

Igjen. Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

- Og selvfølgelig er det kjærlighetsforviklinger. Det er et dødt sexliv, en uinteressert ektemann, en forhenværende elsker, nå katolsk prest, og en rasende kjekk privatsjåfør. Dette er en underholdningsroman, ikke sett lista for høyt.

Atter en gang. Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

Hastverk er lastverk

Familieforviklinger, kjærlighetsproblemer, babylykke og dødsfall. Her snakker vi mye snadder på snaue 250 sider. Definitivt chic-lit. Dessverre serveres også sjangerens evinnelige repetisjon om at et vakkert utseende er lik ideal. Et attraktivt ytre gir flere stjerner i boka, bokstavelig talt, enn intelligens. Et kraftig irritasjonsmoment, men samtidig serveres nok snert, humor og lett ironi til å ta knekken på de verste svulmende floskler. Forfatteren vet hva som selger, og leserne vet hva de får.

Det som derimot ødelegger er språket. Hvorfor språkvasken ikke er bedre i denne type romaner er uforståelig. Det er ikke det verste jeg har lest, men likevel ikke bra nok. Mest prekært er de overdrevent lange setningene. Alle disse leddene, komma på komma på atter komma som med fordel kunne vært kortet ned for bedre flyt. Det som irriterer enda mer, mest av alt fordi det føles så fullstendig unødvendig, er skjemmende skrivefeil.

Som en understreking av problemet er det ufrivillig komisk at det har sneket seg inn skrivefeil i hovedpersonens navn på forlagets egen bokpresentasjon. Det er ikke store feilen, men akkurat nok til at det virker forstyrrende og irriterende. Slurvefeil som kunne vært unngått om man hadde ofret et ekstra blikk.

Nei. Det er ikke mesterlig utført, men likevel godkjent

Det er fristende å skrive en snobbete, arrogant, besserwisser-omtale av en sådan bok. Sammenlignet med all verdens andre bøker er dette langt fra godt håndverk. Likevel, det er ment som underholdning, sommerlektyre om du vil, og må leses deretter. Overanalysering og knusende kritikk spares til en annen gang.

Mangel på finpuss og undervurdering av lesernes krav om godt språk skal ikke belastes selve fortellingen. Den er både søt, morsom og rørende.

– Og under tvil, godkjent.



Kilde: Bok mottatt som gave
Andre bloggere: (Bøker og bokhyller)

Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss

Tross en lunken oppfattelse underveis gjorde denne romanen et sterkt inntrykk. Boken er vanskelig å skrive om: hjernen klarer ikke helt å finne ord for hva hjertet bruser over med. Noen ganger må det være legitimt å uttrykke seg på denne måten.

Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss

Kjærlighetens historie er ikke skrevet av Nicole Krauss, men av Leo Gursky. Leo som en gang var ti år og forelsket seg i landsbyens skjønneste jente. Leo som en gang var tjue år og glemte seg i skogen, skogene i flertall. Leo som resten av sitt liv lengtet etter sitt livs kjærlighet. Alma for alltid. En kjærlighet som resulterte i en bok, skrevet til Alma, for Alma og på sett og vis om Alma.

Nicole Krauss skriver om Kjærlighetens historie og hvordan boken via omveier og tilfeldigheter gjorde inntrykk på så mange. For boken forsvant og dukket opp igjen. Et helt annet sted, en helt annen tid, og i helt andres liv.

14 år gamle Almas mor sitter ved skrivebordet og oversetter kapittel for kapittel av Kjærlighetens historie, denne usedvanlige boken Almas pappa var så glad i. I rommet ved siden av sitter lillebroren Bird og tror han er frelserens utvalgte.

Et helt annet sted sitter åtti år gamle Leo og banker i rørene for å signalisere til sin nabo og eneste venn Bruno at han fremdeles er i live. Et slag betyr liv, to slag betyr død.

Disse parallelle historiene smelter følgelig sammen til en vidunderlig avslutning og alt faller på plass. Dette er ingen slukebok. Forfatteren krever at leseren følger med. Mange detaljer skal settes sammen og erindres til senere. Passasjer man tror man kan skumme over viser seg å være de viktigste.

Her er ingen klisjeer eller oppbrukte floskler. Her er ingen gods, romantiske middager, ringforlovelser eller blomsteroppsatser. Her fortelles historien til fjorten år gamle Alma, og her fortelles historien om åtti år gamle Leo. Begge med den ytterste respekt, innlevelse, troverdighet og emosjonelle diskresjon.

Jeg gir opp. Forsøk på formidling oppleses som fånyttig. Bare les den.

Kilde: Kjøpt på loppemarked for en slikk og ingenting.

Andre bloggere:

 (Lena - LesMye)

Lest i 2013 - Juli + To begredelige bokomtaler

Bokomtaler: (Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk) (Skråninga, av Carl Frode Tiller) (Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm) (Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss)

I juli tilbrakte jeg tre fantastisk deilige uker ved den franske riviera. Her ble tiden tilbrakt med familie og gode venner, knakende god mat, himmelsk rosevin, passe mengder sightseeing, soltilbedelse og fenomenale petanqueturneringer.

Til og med bøker ble lest. Om ikke like mange som i tidligere sommerferier, så i det minste skyhøyt over det gjennomsnittlige antall bøker lest i årets tidligere måneder. Totalt nærmer jeg meg nå svimlende... 30 leste bøker i 2013.

Jaffal. Fire leste bøker i juli. To av dem var vidunderlige. En litt skuffende. Ytterligere en var bortkastet. Det vrenges i kropp og sjel at jeg velger å samle alle omtalene av disse under ett og samme innlegg. Dette. Jeg noterte intet underveis, en stygg skrape i mitt tapre forsøk på å opprettholde en viss rutine. Jeg sitter dermed igjen med en slakt og ditto ufortjent mye oppmerksomhet, og resterende halvtenkte tanker om bøker jeg virkelig ønsker å rose opp i skyene. Verden er urettferdig, også dette blogginnlegget.

I ettertid endret til egne innlegg:

• Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss
• Skråninga, av Carl Frode Tiller

Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Norsk chick-lit. - Antiversjonen. Visstnok.

Da jeg mottok et leseeksemplar fra forlaget var jeg mer enn skeptisk. Magnhild er i følge coveret en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning. En chick lit-roman for deg som hater chick lit, etter sigende. Ville og provokative jenter med feministisk touch er vel og bra, men helst minimert ned til blogginnlegg. Så er det også fra en blogg romanfiguren har sitt opphav. En blogg jeg strengt tatt aldri har hørt om før, men som sikkert er fornøyelig nok for sine lesere. En bok om samme tema fremsto for meg som fullstendig over the top. 

Kort fortalt. Magnhild er 30 år, singel og barnløs. Hun er mellomleder i et direktorat, frustreres over sine satte venninner, drekker gutta under bordet og ligger med gud og hvermann. Sikkert også Herman. Når en av hennes mest trofaste, selveste Partysvensken, begynner å bli vel forelsket i henne, stritter hun imot for alt hva det er verdt.

Vel, saken var kjapt lest, og bra er det. Dette er ingen bok å dvele ved, men ord skal skrives og synsing skal formidles.

Språket er greit, mer enn greit, det flyter som bare det, men det fins jo ingen dybde. Det er der denne elleville anti chic lit-romanen mister meg fullstendig. Hvorfor grunngir hun ikke den o store lysten som gjør at hun puler rundt uten å legge følelser i det. Hvorfor ikke utbrodere når hun skal være så himla frilynt og vill i fletta? Det blir mest en oppramsing av alt hun foretar seg, det blir overfladisk og unødvendig. Når ble provokativ oppførsel bare fordi atte underholdning?

Det blir for heseblesende, overdrevent, tåpelig. Det som opplagt skal være provoserende blir for platt til å henge seg opp i. 

Flere bloggere sammenligner Magnhild med Samantha fra Sex og Singelliv. Jeg ser den. Men der hvor Samantha tar den fullstendig ut med lidenskap ut av en annen verden ispedd et lite touch av sårbarhet når det er betinget, klinker Magnhild til med... intet. Det blir som et tomt skall, hvor handlinger utrettes uten mål og mening. 

Jeg ser ikke poenget. Jeg lo litt. Litt. Fornøyelig, jo da, men med den negative undertonen og holdningen til alt og alle rundt seg, gir den en bitter ettersmak. Enkle romaner bør være oppløftende, ikke en evigvarig oppramsing av alle tåpeligheter i hverdagen. Skal jeg bruke tid på hjernedød underholdning fortrekker jeg å løftes opp. Surmagede, sarkastiske innlegg kan jeg skrive i min egen blogg.

Kilde: Leseeksemplar sendt uoppfordret fra forlaget.

Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm

Eva og Simon, et eldre ektepar, har levd et langt liv sammen i stillhet. Ikke i mangel av ord, men gjennom en uuttalt pakt om å ikke åpent dvele ved det ubehagelige i fortiden. Nå er Simon blitt helt stille. Han sier ingenting. Han smiler, men ser rett igjennom henne. Noen ganger lykkes Eva å få kontakt, andre ganger legger Simon ut på vandringer tilsynelatende uten mål og mening. Det hele startet da hushjelpen deres forsvant. Eller da episoden opptrådte. Eller kanskje for mange, mange år siden. I en tid da Eva og Simon ikke enda kjente hverandre.

Merethe Lindstrøm har skrevet et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen - den har vært der hele tiden. (forlagets egne ord)

Språket er sjeldent vakkert, enkelt men virkningsfullt. Kunstneriske krumspring føles aldri konstruerte, men naturlige. Det er gjennomført til fingerspissene.

Desto svakere at handlingen ikke griper meg slik jeg hadde håpet. Romanen fanget meg aldri helt slik jeg ønsket den skulle gjøre. Kanskje er det selve handlingen, kanskje skyldes det slutten som for meg faller helt igjennom. Kanskje skyldes det at jeg ikke helt tror på hovedpersonen. Hun forekommer meg aldri som den eldre damen hun utgir seg for å være.

Likevel opphøyes romanen av språket og mest av alt stemningen. Det er så mange ladede øyeblikk man ønsker å dvele ved. Det er så mange avsnitt man aldri vil slutte å lese om igjen. Så mange utdrag man gjerne skulle ha sitert, men det er så mange, så vanskelig å velge. Svakheter til tross, stemningen gir boken et lite stykke magi.

Kilde: Kjøpt og betalt selv.

Andre bloggere: (Melusine) (Rose Marie)

Bonus

Ingen ferie uten bokgrubling. I så måte var det en dyd av nødvendighet å ta båten over til If når man først var i Marseille. Det er nettopp på denne tidligere fangeøya liksom-atte Greven av Monte Cristo satt fenglset. Sies det i reklamen, i alle fall. Lot meg friste av en engelsk versjon av mursteinen i fengselets suvenirbutikk, men jeg smatt kjapt ut igjen da jeg oppdaget nordmenn foran meg i køen. Ikke har jeg lest boken, den er da alt for lang, men (Lines lesesirkel) har tidligere blogget om mesterverket.

Ja, også la jeg merke til mannen på månen da jeg beskuet den fantastiske veggen ved rutebilstasjonen i Cannes. Det igjen fikk meg til å tenke på minst like fantastiske (Hugo Cabret).

På feriens aller siste dag satt jeg molefonken og siste-dag-av-ferien-deprimert og skuet formålsløst over på en karusell. Og hva skuet mitt øye? En skatt - Selveste (prinsen) hadde satt igjen flyet sitt!

- Og bare så dere vet det. Depresjonen er av kun mild karakter. Jeg vet meget godt at det bare er et par måneder igjen til jeg atter setter mine føtter på fransk jord. High five og fortsatt god sommer!