Alberte og Jakob, av Cora Sandel

I årets tredje runde av Elidas 1001-lesesirkel har månedens utfordring vært å lese bøker av kvinnelige forfattere. Mitt valg falt denne gang på en norsk klassiker som ofte havner i skyggen av Sigrid Undsets verker. 

Alberte og Jakob, av Cora Sandel 

Utgitt i 1926. Debutroman. Første bind i trilogi. 

Ungjenta Alberte, datter av byens sorenskriver, går hjemme hos sin mor og sturer. Hele hennes tilværelse går ut på å tørke støv og stoppe strømper, mens hun intet annet vil er å studere og komme seg ut i verden. Ut. Ut av huset, ut av morens tungsinn og konstante misnøye. Hadde du enda vært pen, sier moren. Hadde du enda vært som de andre pikene. 

Det er kanskje det vi liker så godt med Alberte. Det at hun slettes ikke er som alle andre, at hun ikke ønsker å endre seg slik at hun passer inn i samfunnets mal, at hun er helt alminnelig av utseende, blyg og innesluttet. Like fullt - gjennom alle disse årene - har hun for sine lesere fremstått som et forbilde. Hun vet ikke hva hun vil. Det eneste hun vet er at hun vil noe annet. 

Vi kjenner oss igjen i henne. Denne middelmådigheten, men mest av alt trassige behovet for å beholde seg selv, at det skal være godt nok. Det sta, uuttalte kravet om å duge, selv om man føler seg udugelig. 

Alberte er intet menneske som gir opp. Selv i det mest mismodige, ensomme og mørkeste beholder hun håpet. Hun går dagen lang og fryser, blåfrossen og nedfor, men stadig våkner hun neste morgen, inntullet i varm dyne. Slik starter hun dagen, hver dag, den eneste gangen hun er varm og glad. 

Moren selv er lys og lett ute blant folk. Som ved et trylleslag slukkes hun med det samme hun kommer hjem. Akkurat som faren, hennes elskede far, skjuler sine pjoltere, raser mot sin kone, men aldri løfter en finger mot datteren. 

Hun lengter, fryser og gråter. Huset er trekkfullt, faren er alkoholisert og tynget av økonomiske problemer, broren lever utsvevende og moren er forbitret og isende kold. Albertes skolegang ble avsluttet i forsøk på å begrense utgifter, mens broren Jakob som strever med tall og bokstaver, bare vil til sjøs.

Og det onde og deilige øyeblikket er inne, da lengselen efter at noe må skje - et eller annet - hva som helst nesten - blir som verk i en, noe en ikke lenger kan bære.

Alberte kan intet annet enn å leve for sine stjålne slurker med skåldende varm kaffe, spaserturer med sin forgudede far og hente broderlig støtte hos Jakob. Påtvungne sosiale selskapeligheter gjør henne utilpass og forsterker hennes følelse av annerledeshet. Så gjør også samfunnets beklemmende jag etter å bli godt gift. De hun faller for er av lavere rang. De som faller for henne byr henne imot. 

Akkurat som det er det hele livet skal gå ut på. Finne seg en passende ektemann. Få barn. Tørke støv og stoppe strømper. Alberte vil så mye mer enn å ikle seg en statistrolle i samefunnet. Mer enn å holde sitt hjem i orden, være oppofrende kone og oppdra sine barn som hun selv ble oppdratt. Hun vil lese mer. Smile mer. Oppleve mer. 

I et helt år følger vi Alberte, og det er her og nå, der og da, usigelig mørkt, deprimerende og trykket. Ute råder vintermørket og forsterker det vonde. Når sommeren endelig kommer med sol, varme og tilreisende gjester, blir dette mer en byrde enn en glede. Alt som skjer, alt som fortelles, bringer Alberte enda dypere ned i mismotet. Dette innblikket i en verden utenfor, en smak av noe større som fysisk forsvinner når høsten kommer, forsteiner seg i hennes bevissthet. 

Når så Jakob får hyre på en båt og hennes nærmeste venninne blir med barn, er det duket for oppbrudd. Hun er i opprør, hennes liv der langt oppe i nord er slettes ikke verdt å leve.

Det er lite ytre handling i boken, akkurat som hennes verden er svært snever. Kritikk mot datidens patriarkalske familiesystem, borgerskapets streben og småbyens strenge konvensjoner er enkle å lese, men forfatterens agenda var først og fremst noe annet. Følelser. 

Cora Sandels fokus er på Albertes indre sjeleliv, hennes lengsel og ensomhet, men også i et større bilde. Selv i sin ensomhet er hun ikke alene. Alle lengter etter noe, føler seg bundet, lar seg begrense. Slik fremstår også Albertes gryende innsikt i foreldrenes situasjon, hvordan de er som de er, for meg som bokens høydepunkt. Samtidig som Alberte løsriver seg makter hun omsider å se morens små øyeblikk av omsorg. Mørket letter, lengsel går over til håp. 

Om forfatter og forfatterskap

Cora Sandel er pseudonym for Sara Fabricius, født i 1880 og død i 1974. Sara tilbrakte sine første leveår i Kristiania. Hennes far fikk etter hvert embetsstilling i Tromsø, og hele familien flyttet nordover. Dermed er det også lett å oppdage likhetstrekk mellom hennes liv og diktning, et inntrykk som forsterkes vel vitende om at hun som voksen tilbrakte mange år i Paris. 

- Akkurat som Alberte: Kvinnelig hovedperson fra besteborgerlige kår, opprinnelig fra hovedstaden, men oppvokst i Nord-Norge. Kunstnerisk sjel, men som grunnet datidens samfunnsmoral ikke uten problemer kan leve sitt liv slik hun ønsker. 

Som sin litterære Alberte skal også Sara Fabricius ha vært stille og beskjeden. Likevel våget hun, riktignok noe skjult bak sitt alter ego, å ta oppgjør med sosiale skiller, tale uten blygsel om fattigfornemme borgere, avsløre uheldig familiedynamikk og fronte kvinners behov for selvrealisering. Først og fremst på individnivå - men samtidig satt inn i en større sosial ramme. 

Cora Sandel er en fremragende personskildrer, og hun lar sine personer framtre både gjennom en omgivelse, et miljø, og gjennom hva vi kan kalle tilstandsbeskrivelser, det vil si via tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer. Hennes personer er – eller føler seg – ofte alene i verden, og ensomheten blir fremhevet ved at personene gjerne inngår i et slags komplisert avstandsfelleskap med andre mennesker. - Tone Selboe, professor i litteratur.

Hennes litterære debut, Alberte og Jakob, ble utgitt i 1926. Senere fulgte hun opp med Alberte og friheten i 1931 og Bare Alberte i 1939. Trilogien er blant de mest elskede norske litterære skatter gjennom tidene. I 1945 utga hun nok en roman som i ettertid med rette omtales som klassiker: Kranes Konditori. Totalt består Cora Sandels forfatterskap av fem romaner og fem novellesamlinger. Førtifem år etter sin død regnes hun stadig som en av Norges fremste språkkunstnere. 

Kilde: Fra egen bokhylle. Min utgave er fra 2002 og basert på førsteutgaven. Under 2. verdenskrig ble deler av boken sensurert og senere utgaver frem til 2002 har vært skadelidende av dette. På nb.no kan eksempelvis en utgave fra 1995 leses digitalt, men da med feil og mangler. 

Les også: I 2014 ble boken samlest i Bokblogglandia. Les om boken og sjekk kommentarfeltet for andres blogginnlegg ved å klikke på (denne lenken). Videre er Klassekampens artikkel om Cora Sandel, oppbruddets forfatter, anbefalt lesestoff.

Kjære skoleelev: Det er ikke noe jeg blir mer glad for enn at bokbloggen min inspirerer andre til å lese eller plukker opp bøker de egentlig ikke hadde tenkt å lese. Samtidig ser jeg at Ellikkens bokhylle får mest treff på bøker som gjerne blir lest i forbindelse med særemne og lignende, og jeg minner om viktigheten av å oppgi kilde ved kopiering av tekst. Om mine leseopplevelser kan gi dere litt hjelp på veien er det fint, men for all del: LES BOKEN, noter underveis og gjør dine egne betraktninger. Lykke til!