Bøker som får deg til å gråte

Noen bokbloggere har sammen laget SnapChat-kanalen Snaplioteket. Daglig snakkes, drodles og knipses det om leseglede, boktips og alt annet hva litteraturhjerter rommer. En onsdag i januar fikk jeg æren av å være gjestesnapper, og jeg gråt og frydet meg fra tidlig morgen til det nærmet seg midnatt. 

Gråt, fordi en stor del av min leseglede skyldes bøker jeg gråter av. Det var nettopp dette min snapdag omhandlet, og siden story-en forlengst er historie, gjenfortelles det mest vesentlige i dette (usedvanlig lange) blogginnlegget.

For hva er det som gjør at vi gråter av bøker som dette?

OK. Jeg ser noen triggerpunkt allerede:

• Barn som dør
• Syk ungdom, gjerne kreft
• Jøder under 2. verdenskrig
• Farskjærlighet
• Leting etter noe større, gjerne religiøst

Men vent nå litt. La oss dykke tilbake i tid, til den gang det hele startet. Og da mener jeg ikke tilbake til Antikken, hvor mennesker med hvite laken surret rundt seg selv elsket å oie og akke seg gjennom tragedier. Jeg starter med meg selv, en bokglad jentunge på 80-tallet:

Jeg gråt som de fleste av oss da jeg ble født. Senere har jeg fortsatt å gråte, både når jeg er glad, trist, sliten og sint. Kanskje har jeg litt for lett for det, for lite selvbeherskelse, jeg går all in og stenger igjen først når det er full krise. Frem til da strømmer det fritt. Tårene, altså. 

Ser jeg på litteraturen har jeg en tendens til å søke meg mot død og elendighet. - Men det var ikke helt der det hele startet. Det startet med en slump empati. 

Empati, og dronninga over alle dronninger: Astrid Lindgren.

For tro du meg, jammen meg gråt jeg mye av de to bøkene. Men der var jo døden vesentlig, hvem kan vel unngå å gråte av DØDEN? 

Like dramatisk, objektivt sett, var det ikke i den første boken jeg kan huske å ha grått av: Se det snør, Marikken. Og når vi er inne på det; Ja, det er Madikken jeg som barn kalte meg opp etter. Uansett. Det jeg den gang gråt over var at Marikken ble syk rett før jul og gikk glipp av en tur til byen for å handle inn til høytiden. Det var skikkelig urettferdig, for hun måtte være hjemme mens Lisabeth fikk være med foreldrene. Og Lisabeth koste seg glugg ihjel i butikken, der var alt hun ønsket seg, og sikkert også Marikken ønsket seg. Jeg kunne studere dette bildet i timevis: 

Nå var det selvsagt ikke dette bildet jeg gråt over. Egentlig ikke over Marikkens tårer heller, selv om jeg syntes synd i henne. Jeg gråt fordi Lisabeth ble borte i skogen, og hun gråt og gråt og gråt seg ende over. Lille jenta, så redd, og store Marikken så lei seg for at hun hadde vært misunnelig. Så redd for at hun aldri mer kom hjem igjen. 

Men det gikk bra. I denne boken gikk det bra. Jeg gråt for at det gikk bra også, og disse ordene gjør meg fremdeles litt over gjennomsnittet rørt:

Litt senere rystet Mio min Mio meg til margen, men ingen barndom på 80-tallet uten Marit Kaldhols Farvel, Rune. Bildeboka med Wenche Øyens fantastisk virkningsfulle akvareller fortalte om livets realiteter: Alle skal en dag dø. Også barn.

Også Rune.

Boken som gjorde aller sterkest inntrykk på meg i begynnelsen av tenårene var Lucy M. Montgomerys bøker om fosterbarnsjenta Anne, hun som skulle ende opp på Bjørkely hos Marilla og Matthew. En episode i den første av totalt seks bøker står seg som en av mine mest minneverdige gråteopplevelser.

Matthew dør. Snille gode Matthew dør. 

- Men nå har jeg åpenbart gått et steg videre. Jeg gråt ikke over døden i seg selv, eller redselen for døden. Jeg gråt fordi jeg hadde levd meg inn i boken. Blitt oppriktig glad i karakterene.

Det som er litt rart i ettertid er at avsnittet der Matthew dør slettes ikke er trist. Han bare faller om og dør. Sånn enkelt og greit, helt uten dramatikk. I TV-serien var det langt verre, scenen ute på åkeren med Anne storgråtende over ham er brent inn i minnet.

Derimot må jeg ha grått i bøtter og spann over Anne og Marillas SORG over Matthew:

I denne perioden og i årene som fulgte slukte jeg som de fleste (pre)tenåringsjenter med bokappetitt alt som var av ungpikeromaner av diverse kvalitet. Tuppen & Lillemor-klubbens bøker ble slukt, men også klassikere som Isslottet og Kristin Lavransdatter, sistnevnte bøker med hell gjenlest også i voksen alder. En bok jeg derimot ikke har turt å gjenlese er Jack Londons bøker, Ulvehunden i særdeleshet. 

I og for seg et nytt gjennombrudd i min gråtelitteraturs verden: Nå også dyp empati med dyr, ikke minst på grunn av forfatterens evne til å skildre naturen og trekke linjer mellom mennesker og dyr.

Plutselig, en eller annen gang, gikk jeg inn for å finne de tristeste av tristeste bøker. De fra virkeligheten. Jeg boltret meg i skjebner i diverse ukeblad, og senere kastet jeg meg over sykdomsblogger. Egentlig tror jeg det startet med et skoleprosjekt, hvor vi alle skulle skrive "Get well soon, Craig" på postkort og sende til en kreftsyk gutt i England. Han endte opp i Guinness Rekordbok, ingen har mottatt flere kort enn ham. Legenden sier at han fortsatt mottar kort, selv om han ble frisk for... tja, tretti år siden. Uansett. Litt sensasjonslyst, mye medfølelse. 

Skjønt, her er det nok mer sympati enn empati. På dette tidspunkt, i denne epoken, hadde jeg selv ikke opplevd stort vondt i livet, ei heller hadde jeg kreftsykdom i familien. Det skulle komme, men det var ikke grunnen til at jeg oppsøkte denne type litteratur.

Kanskje det letteste er å se på boken Ikke uten min datter, av Betty Mahmoody. Her er ingen gjenkjennelseseffekt utenom det rent grunnleggende: Mor elsker sine barn og vil gjøre alt for de. Her gråter vi fordi vi føler hennes frykt. Hun setter ord på noe av det vi frykter aller mest: Å miste de vi er glade i eller at noe vondt skal skje de. Det verste av alt: Historien var sann. Dette skulle bli en bok i en lang rekke av det jeg kaller Reality-litteratur.

Boken het Ei hånd å holde i, og ble skrevet av Odd Kåre Rabbens mor, Vigdis. Unggutten med det strie håret var på en måte barnestjerne, men ikke på grunn av musikk eller TV. Det kom etterpå. Han hadde HIV, senere også AIDS. Det var vel ikke noe på 80-tallet som var verre å forholde seg til enn AIDS. Men Odd Kåre var tøffere enn toget og ga sykdommen(e) et ansikt. Han var strålende blid, hadde fantastiske foreldre, og sammen var de dynamitt. Han var avbildet og intervjuet i ukebladene, ble stadig invitert til lørdagsunderholdningen på NRK, han ga til og med ut musikk!

Nok en gang: Også barn og ungdom dør. Og Odd Kåre var virkelig, slettes ingen figur i en barnebok. Det var knusende. At mammaen samlet alle dagboknotater fra sykdomsperioden og snekret dem sammen i bokform sammen med massevis av bilder var særs rørende. Selvsagt. Hele boken kan leses på NB.NO.

Trilogien Tørk ikke tårer uten hansker har sin handling fra 80-tallet, da "homsepesten" kom til Sverige og alle fordommene blomstret opp. Jonas Gardell opplevde og levde, og bøkene er en blanding mellom fakta og fiksjon. Jeg gråt hardt og gjennomgående, og kanskje var Odd Kåre Rabben medvirkende til at jeg lot meg knuse så hardt?

Og kanskje var Regine og de andre bloggerne med og uten bøker medvirkende til at jeg levde meg så til de grader inn i Faen ta skjebnen, av John Green. Eller selv har opplevd kreftmarerittet i nær familie. Eller rett og slett fordi dette er glitrende fortalt:

Jeg har altså grått av bøker helt siden jeg var barn, og jeg gråter fremdeles. I all hovedsak er døden sterkt delaktig i tåreflommen, særlig om den døde i tillegg har vært alvorlig syk. Ensomhet kan også være en trigger, eller rett og slett bøker hvor personer går igjennom noe traumatisk - da personer forfatteren har latt oss leve oss inn i livet til.

Skjønt. Ikke alle bøker hvor personer knuses av kjærlighetssorg, sørger over noen man har kjær, eller gråter i fortvilelse over sitt miserable liv, etterlater leseren oppløst i tårer. Du skal helst ha opplevd det selv, frykte at det samme skal skje deg, eller så er forfatteren rett og slett en glitrende formidler.

Men ... hvorfor tiltrekkes vi av bøker som får oss til å gråte? Har vi behov for å trykke oss selv ned i gjørma? Nei, det er vel ikke så enkelt.

En bok jeg har funnet mye trøst i er Sommerlandet av Eyvind Skeie. Boken henvender seg til barn og rikt illustrert med naturbilder. Skeie skrev historien i forsøk på å trøste venner som hadde mistet barn, gi mening, vise dem sorgen, livet og døden i et større bilde. Det ble til en skatt som har trøstet mange trøstesløse. Den 35 sider korte boken var en viktig del av min egen sorgterapi.

Sommerlandet er lettlest, og selv om budskapet er religiøst, bruker Skeie ikke ord som himmel eller Gud. Slik vil den heller ikke virke provoserende ved at forfatteren predikerer. Sommerlandet er en fortelling om det utenkelige, om mening i det meningsløse, håp og varme.

Enkelt, men akk så rørende. Alle ønsker vel håp, at det skal finnes noe mer. Man kan jo bli religiøs av mindre.

Døden er et mysterium, og vi tiltrekkes bøker med døden som sentralt tema det være seg vi kanskje er engstelige, eller fordi vi selv sørger eller savner noen som har gått bort. I bøker finner vi både gjenkjennelse og fellesskap. Vi leser for å forstå at andre har gått gjennom det samme som oss, og leser om andres skjebnen for å få utløp for egne emosjoner.

Selv har jeg vært med på bokprosjektet Små føtter dype spor, redigert av Janne Teigen. Utgangspunktet var nettforumet Englesiden, et samlingssted for foreldre som hadde mistet barn. Da jentene våre ble født - og døde - i 2003 stod vi nærmest på bar bakke. Det fantes knapt noe litteratur vi kunne søke hjelp og trøst i, så vi søkte oss sammen, opprettet forum, skrev tekster, trøstet og støttet. Vi så fort nytten i ordene våre, og ønsket samle de til en bok som også kunne komme andre til nytte. Prosessen tok flere år. Forlagene vegret seg, mente det ville være vanskelig å selge, slet med å finne riktig sjanger, og målgruppen ville bli vanskelig å nå. Det lille forlaget Commentum valgte til slutt å satse på oss, og boken trykkes i disse dager opp i nok ett opplag.

Jo visst var - og er - det behov for vår bok.

En del av boken er tekster om våre barn, en annen del er dikt om å miste barn, en tredje del er råd til pårørende, helse-, barnehage- og skolepersonell. For oss som den gang bidro er det godt å tenke på at våre barn får leve litt ekstra gjennom alle de som leser. 15-16 år etter gråter jeg fortsatt når jeg leser mine tekster, det er sårt å gjenoppleve følelsene, maktesløsheten, den bunnløse sorgen vi var i på dette tidspunkt. På samme vis gråter jeg også over de andre barna og deres foreldre. Vi pleide å omtale hverandre som skjebnevenninner, og det er mye sannhet i det enda.

- Og bare så det er sagt. Dette er ingenting vi tjener noe på. Alt overskudd går til foreninger som støtter foreldre som har mistet barn.

En bok med nesten identisk navn er skrevet av en far hvis historie er nokså lik vår. Følgelig har jeg også grått i bøtter og spann av boken. Gjenkjennelsefaktoren trumfer i dette tilfellet litterær kvalitet. Skjønt, kvalitet...? Evnen til å skrive leseren inn i historien, evnen til å få leseren emosjonelt engasjert, er da et viktig moment for litterær kvalitet?

Dette er eksempler på bøker man bør ha faglig eller helst emosjonell interesse av å lese, akkurat som "reality-litteraturen" nevnt lenger oppe. Ingen er skrevet av etablerte forfattere og er ikke språklig sett av høy kvalitet. Leseren gråter fordi virkeligheten er brutal, ikke fordi skribenten formulerer frem en emosjonell reaksjon.

Nei, det er vel ikke slik at disse bøkene nødvendigvis vinner prestisjefylte litteraturpriser. Det holder i lange baner å røre hjertene til leserne. Gjøre de litt mer rustet til å møte motgang, utvikle deres empati og sympati, ære de som har levd men nå er døde. Av og til holder det i massevis.

For nå kommer vi inn på noe vesentlig. HVORFOR vi leser bøker som får oss til å gråte. Vi har vært inne på flere av grunnene før, men la oss gå litt mer systematisk til verks:

Hvordan vi reagerer på tekst vi leser avhenger av mange momenter. Tid og sted er sentrale, det passer seg ikke alltid, rett og slett. Forventninger er følgelig også av stor betydning. Egen erfaring er ofte alfa og omega, med mindre forfatterens evner til å skildre overgår en eventuell mangel.

Dermed vil også de ulike tema vekke følelser i større eller mindre grad. Hos noen vil ulykkelig kjærlighet være vondere å lese om enn for andre. Angst og ensomhet på samme måte. 

Riktig gode formidlere vil kunne lokke frem tårer hos de fleste lesere uavhengig av tema og om den vi føler sympati for eller har empati med er menneske eller dyr. Så husk da, den fysiske og mentale viktigheten av å gråte en skvett. Du lærer deg selv å kjenne, utvikler ditt følelsesregister, du lærer hvordan møte medmennesker, hvordan takle uønskede situasjoner, føle fellesskap og kanskje, som den ultimate klisje, vil du sette større pris på ditt liv, deg selv og menneskene du omgir deg med.

Litteraturen kan gi deg alt dette. Og hva er vel bedre enn å anbefale gråtebøker helt på tampen av dette innlegget?

Veien (The Road), av Cormac McCarthy: Uendelig rørende samspill og kjærlighet mellom far og sønn, i en verden, en undergang, hvor de bare har hverandre. Farskjærligheten gjør ekstra sterkt inntrykk, all den tid en farsfigur ofte er en autoritet som ikke viser kjærlighet på samme måte som en mor. (Les omtale)

Keiseren av Portugalien, av Selma Lagerløf: En virkelig klassiker om en stakkarslig mann som forguder sin datter. Kjærligheten er totalt uselvisk, trofast og tilgivende. Leseren føler veldig sympati for ham og tragedien ligger i at hun ikke gjengjelder hans hengivenhet før det er for sent. (Les omtale)

Boktyven, av Markus Zusak: Listens mest spesielle bok understrekes av at fortelleren er Døden. Sentral i historien er ei lita jente som bor hos fosterforeldre under andre verdenskrig. Foreldrene er sendt til konsentrasjonsleire, og med det kommer leserens medfølelse og frykt. Illustrert med tegninger og fargelagt med uvanlige tekstbolker er dette en uvanlig kreativ bok, og sammen med ettertidens viten og det grunnleggende hjerteskjærende, er det enkelt å leve seg inn i historien.

En bønn for Owen Meany, av John Irving: 700 sider gir deg god anledning til å bli glad i persongalleriet, og det selv om du helt fra starten prøver å fatte mot: Owen dør. Bittelille Owen med den store stemmen er et unikum av et menneske, en jesusfigur i all sin vittighet, karisma og kløkt. Vi vet hva som kommer, det bygger seg opp og det forløses med gråt. (Les omtale)

G for Georg, av Tove Nilssen: Mens de foregående to oppvekstromanene hennes er av det mer berettende slaget, blir vi i tredje bok emosjonelt berørte av Goggens skjebne. De fleste av oss har behov for beskyttelse, men også behov for å gi beskyttelse. At det går galt med en ungdom vi gjennom flere bøker på sett og vis har knyttet oss til, er opprørende.

Oscar og den rosa damen, av Eric Emmanuel Schmidt: Vi er tilbake til det grunnleggende gale i at barn dør. Oscar er 10 år og dødssyk. En omsorgsperson gir ham i oppgave å fortelle om ti år for hver dag som går, og slik får han leve livet helt til han blir gammel mann. Denne lille boken kan leses av både større barn og voksne, og er designet til tåreflom. (Les omtale)

Faen ta skjebnen, av John Green: En tenåringsjente får kreft og møter en tenåringsgutt med kreft, you do the math. Nok en sykdomsbok, altså, men vel så viktig er vennskap, kjærlighet og evnen til å leve mens man kan. - Helt uten klisjeer. Trist og rørende i seg selv, men en plot twist overrumpler leseren og gråten er et faktum. (Les omtale)

Andre tips? Kommenter gjerne!

Les også: Nasjonalbiblioteket har skannet flere av bøkene, se (Sommerlandet, av Eyvind Skeie), (Farvel, Rune, av Marit Kaldhol) og (Ei hånd å holde i, av Vigdis Rabben).