Jeg har i all min tid som bokblogger hatt intensjon om å skrive om alle bøker jeg leser. Noen ganger er det lett som en lek, jeg er begeistret og bøkene har så mange lag at det verste er å klare legge bånd på seg selv og begrense både tekst og superlativer. Andre ganger er et verre. - For av og til leser man bøker man ikke forstår kunne bli utgitt, hvorfor de ikke ble korrekturlest en ekstra gang, og hvordan man i alle dager kan unngå å kritisere for mye og for knusende.
Her følger omtale av to bøker jeg leste i håp om at de kunne være aktuelle for Bokbloggerprisen. Sånn sett ble det en skuffelse. Sistnevnte oppfattet jeg så uengasjerende og fattigslig at jeg gir den bunnkarakter. Den første har lagt større potensiale, og ble en underholdende og morsom leseopplevelse, til tross for noen språklige svakheter og brist i plott.
-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------
Jeg leser sjeldent krim. En bok med handling fra Oslo skrevet av en litt over middelaldrende debutant var den eneste som slapp gjennom nåløyet i 2018. Å leve ut sin forfatterdrøm som godt voksen er imponerende i seg selv, så får det bare være at dette ikke ble en innertier.
La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen
Kilde: Leseeksemplar.
-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------
Kriminalroman. Debutant. Norsk. Utgitt i 2018.
Ikke for det, her er det mye bra å ta tak i. Historien er unektelig medrivende, og balanseringen av to parallelle historier i annenhvert kapittel fungerer meget godt. Videre er særlig bokens fremste karakter, forskeren Nina, langt på vei levendegjort og lett å leve seg inn i.
Klimaforsker Nina Berger, 41 år, våkner på Ullevål sykehus med hukommelsestap etter en kollisjon. Når hun kommer hjem, finner hun leiligheten endevendt, men ingenting er stjålet.
Tre menn er bedøvet, kidnappet og våkner opp innestengt i en kjeller. Christian Falchner og Georg Moen er finanstopper, Bjørn Gran er sjef for oljeselskapet Noroil.
Problemet med La meg ikke huske er først og fremst at forfatteren gaper over litt for mye. Her er både miljøkriminalitet, incest og legalisering av marihuana som legemiddel. Interessante problemstillinger og alvorlige tema som fortjener flere ord enn det en eneste bok kan romme. Vel gjør dette boken til mer enn bare ren underholdning, men problematikken går ikke like dypt som den fortjener.
Videre blir det litt for mye telling til tider. Her burde forfatteren fått bedre veiledning fra sin redaktør. Eksempelvis møter vi Nina i en situasjon hvor en politikvinne viser henne bilde av de kidnappede. Nina repliserer både med navn, stilling og bosted. Et annet sted i boken blir et norsk cognac-merke ut av det blå adressert i det vide og det brede.
Rent språklig er teksten såpass flytende og lettlest at det føles ufortjent å kritisere debutanten, men jeg må likevel kunne påpeke at plutselige utropstegn vitner om lite konsistent korrekturlesing. Mon tro om hun hadde vært tjent med en ekstra runde språkvask?
Og hva så med plottet i seg selv? Jo, jeg kjøpte det! Min eneste frustrasjon i denne sammenheng er det uforståelige at de tre kidnappede mennene ikke ofret mange tanker på hvem deres fangevoktere faktisk var. Deres tilværelse bak lukkede dører går nærmest umiddelbart over til ren frustrasjon og sinne overfor medfangene, som den ultimate brakkesyke. Ei heller funderes det stort over den potensielle faren for å bli drept, eller hvor lenge de faktisk kan risikere å bli holdt innesperret. Deres eneste tidsperspektiv er planlegging av matrasjonering.
Om man godtar slike brister og irritasjoner er historien - og historiefortellingen - i seg selv mer enn underholdende nok, særlig om man har litt tilknytning til hovedstaden. Jeg koste meg underveis og gleder meg til å se hvordan hun løser flokene i sin neste roman.
Kilde: Leseeksemplar.
-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------
Av og til leser jeg bøker jeg ikke kan fatte og begripe hvordan kommer gjennom nåløyet og blir utgitt. Det tar kanskje ikke mange minuttene å lese gjennom boken, men det føltes dessverre helt bortkastet.
Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen
Norsk. Ungdomsroman. Utgitt i 2018.
Norsk. Ungdomsroman. Utgitt i 2018.
Likevel ser jeg boken har høstet flere femmere på Bokelskere.no. Jeg forstår det ikke. Ikke med min beste evne forstår jeg det. To ganger leste jeg boken, og det eneste positive jeg sitter igjen med er et svært pent omslag. Honnør til Jens Kristensen.
Det er grusomme ord, en drepende personlig mening. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte for å begrunne mitt syn.
Kari er i sorg og betatt av Jon på samme tid. Snart skal forelskelsen få konsekvenser de enda er for unge til å takle.
Problemet er først og fremst at både tekst og handling er svært begrenset. Det er vanskelig å komme inn i både persongalleriet, deres følelser og dilemmaer nettopp på grunn av denne knappheten. Sju vers pr. dikt og side kunne fortalt mer enn antall ord skulle tilsi, men dessverre ikke i Plastpinner juger ikke.
Hvite vidder.
Skarp sol over skaresnø.
Mamma som snur seg.Hviler på skistavene.
Smiler til fotografen.
Har solbriller, rød lue.
Duren av løypemaskin.
Hvordan skal man kunne la seg engasjere av denne teksten? Hvorfor denne løypemaskinen? Det påfølgende diktet forfølger nettopp dette.
Durer inn i bildet.
Bråker, knuser snøen.
Oser diesel, lager spor.
Noen har mista en vott.
Midt i skisporet.Det blir kveld.
Og ingen tar den med.
Okay, da så.
Ja takk til lyriske romaner, men dette blir provoserende flatt, følelsesløst og tilfeldig. Det blir bare ord, setninger, som leses uten å tas inn. Det er trist i en vinkling, en tematikk, som virkelig kunne beveget både unge og voksne lesere.
Kilde: Leseeksemplar.
6 kommentarer:
Leste La meg ikke huske tidligere i høst, og jeg syns forlaget har sviktet på flere områder. Noen av karakterene er for like - det er som de er samme person, men av ulikt kjønn, og så har vi den helt ekstremt teite vifte med snabelen episoden. Skjønner ikke hvordan den kunne komme gjennom et redaktørblikk. Selv om det selvfølgelig er forfatterens ansvar hva som står i en bok. Men - nei, dette ble for tynt.
Plastpinner juger ikke høyrer veldig klein ut. Ja til lyriske romanar, men der er fallhøgda EKSTREMT stor. Eller så er eg ekstret kresen.
Godt nyttår Eli! Skal si du greier å sette ord på hva som ikke funker, det er det vanskeligste med å skrive omtale av en bok, som du egentlig ikke har lyst å bruke mer tid på. Jeg føler at jeg av og til er for "flink" til å finne noe positivt med boken, sånn at omtalen blir mer positiv enn terningkastet egentlig tilsier. Spesielt hvis det er bøker som ligger litt utenfor min komfortsone, da skal en liksom se det andre ser.
Solgunn: Det med vulgært språk hadde jeg på blokka, men kunne ikke skrive noe uten å referere - og det fikk jeg meg ikke til, haha!
Signe: Mulig jeg også er kresen. Eller rett og slett ikke har forstått det døyt. Du vet, at det er meg det er noe galt med, ikke boka?
Tine: Jeg kunne sikkert vært krassere, men i alle fall i førstnevnte tilfelle syns jeg forlaget skal ha mye refs. Dette kunne vært bedre utført med grundigere bistand.
Jeg synes plottet er interessant og boken kunne være veldig spennende menfor meg ble det for mye dogåing og intetsigende pjatt fra de som var innestengt. De lot til å være lite interessert i å komme seg ut og det var som om de hadde lest manus så de visste slutten. Litt trist for en krim som kunne vært veldig spennende hvis den var litt skarpere regissert.
Lillasjel: Nå måtte jeg le høyt, dogåingen - Ja, hva i himmelens navn var det godt for?
Legg inn en kommentar