Skilpadder hele veien ned, av John Green

John Green ble i 2012 nærmest stjerne over natta med sin supersuksess Faen ta skjebnen. Hans tidligere utgivelser viste seg raskt å holde samme kvalitet og samtlige har blitt oversatt til norsk. - Men det skulle gå fem år før han var klar med en ny ungdomsroman. 

For nye fans har ventetiden ikke vært særlig merkbar. Litt etter litt har den vidunderlige debutromanen Looking for Alaska (2010), den noe skuffende An Abundance of Katherines (2006), samarbeidsprosjektet og novellesamlingen Let it snow (2008), Paper Towns (2008) som også er blitt filmatisert, og min kanskje største favoritt Will Grayson, Will Grayson (skrevet sammen med like geniale David Levithan, 2010) blitt lansert i norsk språkdrakt. Felles for alle romanene er jakt etter identitet, samhold og skape trygghet i seg selv og dermed også for sine nærmeste. Ungdommene danner sin egen verden og han lar de filosofere på deres premisser, ut i fra alder og livserfaring, befriende nok helt uten moralisering. 

Skilpadder hele veien ned, av John Green
Ungdomsroman. USA. 2017. Utgitt på norsk i 2018.

Turtles all the way back, eller Skilpadder hele veien ned som er den like merkelige tittelen på norsk, er gledelig nok tro mot forfatterens filosofi. Suksessformelen er i behold, denne gang med ekstra fokus på mental helse. 

Hovedpersonen Aza Holmes tenker og tenker, surrer seg inn i sine egne tanker og bare fysisk smerte får kaoset til å roe seg. Kanskje startet det hele med farens dødsfall, kanskje har det ligget latent i henne og blitt utløst av hva som helst. Eller kanskje er det reell frykt. For hva om det går infeksjon i såret på fingeren, hva om hun får bakterien c.diff, hva om hun dør? Tankene tar overhånd, hun kutter seg, setter på plasteret, tar av plasteret, undersøker såret, skjærer opp på nytt. Det er en evigvarende sirkel, dag ut og dag inn. Aza får aldri helt ro, nevrotiske tvangstanker truer hele tiden med krise. 

Til og med medisineringen er en trussel mot henne, og moren er uvitende om hvor langt det er gått før Aza etter en bilulykke havner på sykehus. Der, midt i et panikkanfall, forsøker hun å drikke antibac. 

Hele tiden lar forfatteren oss ta del i hennes tankekaos. Det gjør vondt på ordentlig. 

Akkurat som det kribler i magen når Aza blir forelsket i rikmannssønnen Davis. Og om ikke akkurat nevroser og selvskading har også Davis sitt å stri med. Faren er borte, plutselig en dag bare forsvant han. Ikke som moren, som døde da han var barn, men borte som i gi-blaffen-i-familien-for-å-redde-seg-selv. Overlatt til tjenerskapet greier han seg tilsynelatende bra, men lekker ut sine innerste tanker i en anonym dagbok på nettet. All omsorgen han bærer på, gir han til lillebroren, en gutt som i likhet med ham har blitt litt for voksen litt for fort. Mens Davis reagerer med ansvarsfølelse er veien for broren kort fra sårbarhet og utagering. 

Davis sitt hjerte fosser over av kjærlighet, og han gir Aza alt hun klarer å ta imot. Men igjen setter hennes nevroser sperringer. Det er ingenting i verden hun heller vil enn å kysse ham, men et kyss er for henne en vanvittig smittekilde. Hjertet hennes sier ja, men hodet sier nei. 

Og hodet roper høyest, er staest, nekter å lytte til motargumenter. Aza søker seg til nettet, til hans dagbok og deres videochatter. Slik kan hun være nær ham, så mye som mulig, så ofte som mulig. 

De er vidt forskjellige, og samtidig så like. Akkurat som Aza og bestevenninnen Daisy, hun som vet nesten alt om henne, og som liker henne på grunn av og til tross for alt. 

Det er ikke alle forfattere forunt å kunne skrive om vanskelige følelser som John Green gjør i denne romanen. På sitt sedvanlige vis fletter han sammen fraværende foreldre og tilstedeværende venner, materiell rikdom og emosjonell fattigdom, virkelighet og nett, humor og alvor. Og som et passe avbrekk fra alvorlige tema, er deler av boken det reneste Fem på eventyr som bringer med seg et snev av spenning og mysterium. 

Der er han unik god. En bok om psykiske problem hos ungdom vil ikke nødvendigvis fenge leseren. Det blir for tungt, vanskelig og ubehagelig. John Green evner å flette det inn som noe helt naturlig. Noe alle kan slite med, hele tiden eller i en viss periode. Du, jeg, naboen, hun eller kan i klassen. Og best er han når han formidler at det ikke finnes noen oppskrift på hvordan man skal forholde seg til mennesker som sliter. Det finnes ikke noe rett eller galt, det være seg oppførsel eller ord. 

Man kan ikke gjøre annet enn å være seg selv, og være til stede.

Kilde: Leseeksemplar.