Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol

Den prisbelønnede forfatteren Marit Kaldhol har gitt ut lyrikk og skjønnlitterære romaner i 35 samfulle år. Mange av disse har barn og unge som målgruppe. Mest kjent er kanskje bildeboken Farvel Rune fra 1986, en fortelling som fortsatt gjør meg gråtkvalt. I bokbloggsammenheng har hun fått stor oppmerksomhet med romanen det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, en bok som havnet på kortlisten til Bokbloggerprisen 2014. Historien om narkomane Solrun fortelles gjennom lillesøsteren Jenny som (…) famler seg frem i savnets labyrinter og (…) smitter leseren med sin stille fortvilelse. Hennes nyeste roman er i alle fall tilsynelatende langt mer humoristisk. 

Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol 

Novellesamling. Nynorsk. Utgitt i 2018. 

Gjennom over tjue korte og lengre tekster serveres morsomme, såre, rare, søte og tankevekkende fortellinger. De aller fleste novellene har kvinnelige hovedpersoner, gjerne mødre. Og der det er mannlige hovedpersoner er alltid barn sentralt i historien. Det er kun noen få unntak, så får det være opp til leseren å tolke disse inn i felles tematikk. 

Skillet mellom dyr og menneske viskes ut. Det starter allerede i første novelle, hvor vi møter en mor og hennes døtre, kanskje mennesker, kanskje ender, kanskje noe annet eller midt i mellom. En av jentene er annerledes, akkurat som en hvit svane. Hun går sine egne veier, trekker ut av flokken, lærer å svømme av seg selv og blir en anerkjent perledykker. Andre former for bildebruk er mer velkjente, slik som fortellingen om faren som en truende skygge vokter over sin sønn, en velmenende handling for å gjøre ham sterk nok til å takle verden utenfor. Snart er det sønnen som truer sin far. De skuler mot hverandre, tråkker rundt i ring, som to ulver. Kontrasten i novellen etter er nesten overveldende: 

Den blinde kua legg den nyfødde kalven til brystet så han får suge. Kalven er like blind som mora, men han syg godt. Kua slikkar kalven med den store tunga si. Kalven er gul som honning. Tunga er diger. Kua slikkar og slikkar. 
Ho kjem i skade for å slikke i seg heile kalven. Det skjer utan oppstuss eller tårer av noko slag. Tvert om. Dei seier til henne at slikt er ganske vanleg. At verda er full av honninggule kalvar som er slukte av mor. 

Noen mødre blir så gamle at de råtner, dekkes av skjell og dør. En sønn setter stopper for begravelsesprosedyrene og får henne balsamert. Med sin omreisende forestilling «Verdens minste mor» tjener han rått på sin mors skjebne, mens datteren, hans søster, i protest selger skjellene, pent dandert i esker med silkebunn. Noe må man ha igjen for den ubehagelige stanken, all tiden de brukte på å stelle sin døende mor. 

Andre mødre får barn som slettes ikke klarer oppføre seg. De er frekke, tar overhånd og viser ingen respekt, men hedrer sin mor når hun går bort. Ingen ukjent tematikk, men her er fortellingene tyllet inn i absurde rammer, hvor leseren gis utallige tolkningmuligheter. 

Selvutvikling og løsrivelse er andre gjennomgangstema. I en av novellene møter vi en kvinne gift med en hund. De to legger ut på en vandring, og mens kvinnen bærer veskene, snerrer hunden mot henne. Kom igjen, fortere, fortere. Det ubehagelige i hundens væremåte er igjenkjennbart nok til å glemme det ytre. Hunden blir for leseren et menneske. Det er historier hvor kvinnen må gi slipp på sine barn, hvor kvinnen avviser sin mann, men også historier der kvinnen gir seg hen til sin lidenskap. I en av bokens lengste tekster møter vi sydama, som i sin iver etter å sy avviser alle som banker på hennes dør. Kaninene som formerer seg i rommet ved siden av får bare holde på. Det eneste som forstyrrer henne er noen blemmer som dukker opp. En av blemmene er ekstra uhåndterbar. 

Ein formiddag midt i ein sikksakksaum må ho tilkalle jordmor. Med røynde hender saumfer jordmora magen og lyttar med stetoskopet. Ein sirkel lyst tre på magehuda. Ho rekk ikkje eingong å ynke seg. Eit fint snitt under navlen, så løftar jordmora han ut: ein velskapt stein. Ho legg han i senga attmed sydama og samlar blemmevatnet i ei bøtte. Sydama dreg ein finger langs dei drivkvite stripene i steinen. Kviskrar så lågt at ho knapt høyrer det sjølv. - Eit under. 

Og mens hun syr og steller steinen, formerer kaninene seg videre. De blir så mange at de tyter ut av dørglipa, overtar nok et rom. Sydama tar med seg steinen og symaskina. Syr og stryker. Det hele er elegant fortalt, morsomt og samtidig sårt. 

Akkurat som historien om den fødende kvinnen. Hun som ligger ved stranden, har lagd seg en sklie i sanden, en renne som fører ut i havet. Hun føder, legger egg, lar det skli nedover og utover. Venter på det neste, men glemmer aldri de hun tidligere har sendt fra seg. Havet er fullt av hennes egg. 

Mjølketannmuseet består av over tjue historier, og jeg skulle gjerne ha skrevet om samtlige. - Men mine gjenfortellinger kan ikke gjenspeile fornøyeligheten, sårbarheten, merkverdighetene og lekenheten. Akkurat som denne bokanbefalingen ikke kan gjenskape musikken i bokens siste novelle. 

- Den om mannen som lar seg lokke av en geit, han som glemmer sitt barn i en koffert. Mannen som når han selv blir forlatt åpner kofferten og finner et skjelett. Den vesle, merksnodige og absurd rørende novellen om faren som omskaper sitt barns knokler til musikkinstrumenter.

Kilde: Leseeksemplar.