Det er mye man skal ha dårlig samvittighet for. Også som bokblogger. Noe av det som har plaget meg mest gjennom årene er at jeg bare har omtalt et fåtall av romanene som i etterkant er blitt nominert til Bokbloggerprisen. Du vet, de virkelig gode. De som det er så vanskelig å skrive noe om. Jeg må i alle fall forsøke:
Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen
Roman. Norsk. Utgitt i 2018.
For dette er en av de romanene som vil bli nominert til Bokbloggerprisen. Det skal jeg selv sørge for. Jeg ble oppslukt i boken, drømte om den om natten, fullførte den dagen etter. Trillet terning på Bokelskere, svelget min egen stolthet, kunne ikke annet: Terningkast 6. Intet mindre. Her er hvorfor.
Jon er lærer, gift med Vilje og sammen er de foreldre til fem år gamle Andreas. Før sønnen kom til verden jobbet han som frivillig i et prosjekt i regi av Leger uten grenser. Hendelsene fra oppholdet hjemsøker ham. Traumene er mentale sår som stadig rives opp, ofte fremprovosert over hendelser i nyhetsbildet, terroranslag i særdeleshet. Hvordan kan han med alle sine traumer, med alle sine svakheter, sine uoppgjorte kamper fra barndommen, oppdra og utstyre sitt eget barn til å bli sterk nok til å håndtere alle trusler i fremtiden?
Truslene er overalt. Også i sitt eget indre. Jon bærer på et sinne han kjemper mot, et sinne over sin egen udugelighet, over faren som ikke sørget for å gjøre ham beredt på verdens krav, over sin egen ansvarsfraskrivelse.
For han kunne reddet Destiny, den unge kvinnen som ble offer for hierarki og religiøs overtro. I stedet for å handle, ble han feig og redd. En ussel mann som ikke stod opp for rettferdighet. Minnene torturerer ham. Samvittighetsnaget, hans egen redsel, kaoset som oppstod rundt ham og inni ham.
En gang Vilje og jeg tok Andreas med til en besøksgård, så jeg en villsvin far som kastet sine barn bort fra mattrauet. Han vippet trynet under buken på dem og slengte dem bort. De hvinte gjennom luften, traff gjerdet med et dunk, før de landet på alle fire, ristet det av seg og begynte å grave gjennom halmen etter annen mat. Jeg ble fylt av beundring for denne ordningen. Hvor raskt og resolutt svinefaren avgjorde situasjonen. Naturligvis førte det ikke til noen varig løsning. De små grisungene var snart tilbake i trauet hans, trampet rundt, og like snart for de igjen hvinende gjennom luften og deiset inn i tregjerdet. Men villsvinet gryntet og virket lykkelig. De virkelet lykkelige alle sammen.
Hadde faren vært hardere, mer brutal, mer konsekvent, ville han kanskje ha handlet annerledes, tenker Jon. Kanskje hadde han blitt mer herdet, robust, hadde faren avstraffet ham fysisk. Ikke som i vold, men som i oppdragelse. Og hva med hans egen sønn? Viser han ikke allerede nå en svakhet, feighet, unnlatenhet, som han fortjener hjelp til å få bukt med?
Nå, før det er for sent. Før han sprer vingene sine, før han flyr ut av redet. Før terroren rammer, det har skjedd før og det kommer til å skje igjen. Snart, brått, før man vet ordet av det. Truslene er overalt.
Til og med i familielivet. Viljes karriere truer ham. Hennes sjef mer enn antyder at han bør prioritere sønnen og la henne bruke så mye tid og energi som mulig på prosjektarbeidet. Jon føler han undergraves, reduseres til noe mindre. Den tradisjonelle kvinne- og mannsrollen byttes om, og utgjør en trussel i seg selv.
Det er akkurat det. Jon føler seg truet. Som menneske, mann og far.
Jon hadde en ukomplisert barndom uten egentlig noe å sette fingeren på. Det kunne likevel vært bedre. Noe må ha gått galt, siden han ikke klarte å takle opplevelsene på sykehuset. Siden han reagerer så sterkt på terroranslag. Siden han sliter litt med familielivet. Siden han bærer et sinne i seg som hele tiden truer med å avsløres. Hele livet er en kontinuerlig kamp mot seg selv og de negative kreftene innenfra. Det er en kamp mot tidligere generasjoners feilgrep, og en strid mot videreføring av egne svakheter. Han tviler på sin egen personlighet, og frykter sin egen feighet.
I kjærlighet til sin sønn ønsker Jon å herde Andreas ved å utsette ham for mentale og fysiske utfordringer. Ved stadig å pushe grenser balanserer han på et knivsegg mellom kjærtegn og vold, alt i beskyttelsens navn.
Jeg skal beskytte deg er en intens leseopplevelse. Det krypende ubehaget gir romanen spenning nok til en thriller. Dialogene mellom far og sønn gir romanen høy kvalitet. Den stadige vekslingen mellom kvalmende overgrep og kjærlig omtanke gir emosjonelle utfordringer. - Men det er i det psykologi-filosofiske romanen virkelig har sin styrke. For hvordan kan man best oppdra sitt barn? Og hva er en far, en mann, et menneske, anno 2018?
Les også: Min nokså lunkne omtale av Emanuelsens (Anna og kjærligheten).
Kilde: Leseeksemplar.
6 kommentarer:
Dette er en bok som så absolutt er Bokbloggpris-materiale, og står på listen min over bøker jeg skal nominere. Det er en intens roman og husker jeg følte med Jon samtidig som jeg veldig ofte var uenig med ham. Uenig i måten å oppdra på,for meg var det over grensen ved flere anledninger for hva jeg tenker er greit å gjøre, selv i beskyttelens navn. Likevel følte jeg veldig sympati med ham, selv når jeg følte han gjorde noe som ikke var greit. Men som du sier, han balanserer hele tiden på et knivsegg.
Kjenner til dette med å ha dårlig samvittighet for alt man ikke får gjort(med bloggen, med innlegg man gjerne skulle ha skrevet) Man setter kanskje mye press på seg selv for det er jo ingen som henger over en og sier at en skal blogge, ingen andre enn en selv.
Jeg syntes dette var et bra forsøk jeg, du skriver alltid så godt om bøkene.
Tusen takk, Beathe. Du er så god å ha! :) Jeg er glad jeg omsider lyttet til dine varme anbefalinger, nå håper jeg andre hører på oss begge.
Dette er en utfordrende bok på flere plan, tuller litt med hodet til leseren, selv om det er noe grunnleggende hakkende galt i hans ideer.
Vit i alle fall at jeg har denne på vent og at den skal leses før året er omme. Dette er en av de bøkene som kom tidlig og som jeg merket meg tidlig- men som alltid, så mye kommer i veien også med lesekø og planer.
Ellers tenker jeg at Simon Strangers Leksikon om lys og mørke kommer til å henge høyt. Men jeg har fortsatt en del norske romaner av året igjen å lese.. Svartstilla, Gulliksen, Frank Tønnesen, Byer uten deg, for å nevne noen..
Håper du gjør det, Anita. Også håper jeg du skriver fra Amalie Skram-foredraget i går. Hadde alle intensjoner om å dra, men så kom frosten og trøttheten og sofaen hjemme ropte for høyt til at jeg klarte å ignorere det.
Svartstilla, ja. Alle roser den opp i sky... *vurdererkjøpe*
Jeg hører på dere og skal lese denne så snart jeg får tak i den.
Jeg kommer nok ikke til å lese denne, men vil du skal vite at jeg leser omtalene dine og synes duskriver godt om bokens essens og din leseopplevelse. Takk!
Legg inn en kommentar