Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal

La meg fortelle deg om en kort, liten roman som kan gjøre deg litt klokere.

Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal
Kortroman. Utgitt i 2018. Norsk.

Bokens jeg-person har flyttet hjem til sine foreldre etter et lengre opphold på psykiatrisk institusjon. Gjennom en rekke essay tilnærmet lik dagboknotater får vi innblikk i hennes nye liv. - Eller hennes forsøk på å leve sitt liv. 

Kan jeg lære noe nytt hvis jeg leser journalen min? Jeg kan jo ikke endre den, bare leve med den, uten å gi etter for trangen til å skrive min egen versjon. Journalen skildrer ikke kun livet som har vært, men spår om livet som skal komme ved å antyde det sannsynlige. Den gale gjentar seg selv. Journalen er ikke ferdig skrevet før den gale er død. Likevel er journalen en autoritativ tekst på ethvert tidspunkt i sin tilblivelse. Leger og behandlere framfører sine epikriser og rapporter med en blanding av distanserte fagtermer og mer innlevende daglige observasjoner, mens pasienten som beskrives, en gang skal prøve å forholde seg til dette verket på en kritisk måte, slik at det blir mulig å være både leser og tekstens hovedperson, men aldri lege og forfatter. Eller Gud. 

Det vakre omslaget og tittelen henviser til bokens første essay, hvor hovedpersonens mor advarer henne mot de innbydende nøkkerosene. Du må ikke svømme bort til rosene, men plukke de fra en båt eller fra land, sier hun til datteren. Trådene under vann kan trekke deg ned om du kommer for nærme. 

Nøkkerosene er dermed et effektivt og talende bilde på stemningen i boken. Foreldrene er åpenbart glade i og omsorgsfulle overfor datteren, men tilbyr henne ingen nærhet, kun distansert vennlighet. Særlig faren tar henne med seg ut, men alt han forteller, alt de snakker om, er på det praktiske plan. Her er ikke rom for følelser, og ingen betroelser blir gitt. Heller ikke hovedpersonen tør nærme seg sine egentlige følelser, selv ikke gjennom sine dagboknotater. Redselen for å bli dratt under. BLI sin sykdom. 

Boken rommer i underkant av hundre sider, men Anne Helene Guddal evner å si mye med få ord. Her finnes ingen store beskrivelser av livet før innleggelsen, ingenting om hvilke årsaker som kan ha ført til sammenbruddet, ei heller hvor ille tilstanden hennes faktisk var. I stedet for møter vi henne, denne hovedpersonen, her og nå. Henne - og den truende sykdommen som knapt nok våger å uttale. 

Vi møter tomhet, et avstumpet følelsesregister og selvpålagte begrensninger. Foreldre som forsøker å takle en ustabil datter som i voksen alder flytter hjem, og en voksen datter som sårt trenger sine foreldres omsorg og tilsyn. Her fortelles det meste mellom linjene. Alt som virkelig betyr noe. 

Nøkkerosene er en fin og sterk skildring om psykisk sykdom og hvordan livet fortoner seg etter et sammenbrudd. Strippet for emosjonelle utbrudd og selvransakelse innvies vi til en tilstand av selvsentrering og avskjerming. Gjennom en rekke essays forteller hovedpersonen om korte turer ut av huset, bort til plaststolen i hagen for å ta seg en røyk. Eller hvordan moren stadig er på jakt etter brunsnegler, og spenningen hun opplever ved å en dag finne en brunsnegle i vinduskarmen. 

Det hjelper ikke å lese avisene eller se på nyhetene; jeg holder pusten hver gang jeg hører vignetten til Dagsrevyen, og det er ikke fordi jeg er spesielt sensitiv eller empatisk anlagt, Antakelig er jeg mest redd for ikke å reagere adekvat på det jeg ser og hører - et hyppig brukt ord i psykiatrien - og dermed få bekreftet at jeg fortsatt ikke er frisk, slik at dette forsøket på å delta i verden igjen, om så bare fra stua, viser seg å være nok et selvbedrag. 

Større fysiske eller mentale utfordringer kan hun ikke tillate seg. Ikke enda. Kanskje aldri, men i alle fall ikke nå. 

Selv ikke når de eldre på sykehjemmet hvor hun har sin arbeidstrening dør, kan hun tillate seg å føle noe. - Eller kanskje er hun ikke lenger i stand til å føle. Kanskje er følelsene døde. Vi leser mellom linjene at dette er noe av det hun frykter aller mest, selv om hun ikke under noen omstendighet kan tillate seg å tenke det. 

Kilde: Leseeksemplar.