Klør, av Ida Frisch

Klør, av Ida Frisch
Debutant. Norsk. Utgitt i 2018.

Denne lyriske romanen er for meg nærmest umulig å skrive noe vettugt om. Jeg likte den nesten for godt. Krøp såpass inn i den at det eneste som vil ut av hodet og gjennom tastaturet er stemningen. Følelsene de vekket i meg, alt som ikke lar seg uttrykke. 

Jeg lar forfatteren selv beskrive Klør:

Boken har en slags stakkato bevegelse, utklipp fra hverdagen til en ung kvinne som stadig faller mer og mer fra hverandre. Hun er sammen med en kjent sanger. Han vil inn i sin verden fylt av musikk – hun vil inn i ham. Et umulig regnestykke for henne – og en seig undergangshistorie er i emning.

(Les gjerne resten av intervjuet publisert på forlagets egne nettsider.) 

Slik kan man si det. Selv har jeg bare lyst til å si noe sånt som at dette er en helt glitrende debut. Jeg falt fullstendig pladask og er villig til å omtale leseøkten som julekveld, påskemorgen, nyttårsaften og sankthansfeiring på en og samme tid. Hun fråtser i råskap, desperasjon, galskap og alt hva fælt er, og jeg elsker det. Og for at dere ikke skal få inntrykk av at jeg er rå, desperat og gal er jeg nødt til å sitere litt, slik at dere kan lese med egne øyne hvor godt hun uttrykker seg, hvor godt hun leker med ord og bilder, og hvor godt hun lokker frem uønskede følelser. 

Jeg legger ørene mine sammen,

Det ene lukker seg mot det andre,

Former et slags blåskjell,

Jeg legger hans ører på samme måte,

Legger de to blåskjellene side om side

Nå kan vi høre på hverandre.

Og slik er det jo. I begynnelsen er alt vakkert, ukomplisert og uendelig. 

En hånd griper et klesplagg,

En tå krøller seg inn i en sokk,

En nakke strekkes gjennom en genser,

To øyne åpnes og lukkes og åpnes igjen,

Kroppen forlater soverommet og blir til en kvinne

Som lager frokost.

Helt til det vakre, ukompliserte og uendelige brått eller umerkelig blir til noe vondt og vanskelig som man likevel er engstelig for å miste. 

Skal hun være med, spør jeg,

Han spør meg hvem jeg mener,

Sangen, svarer jeg, skal hun også synge,

Han ler, han forstår ikke,

Han finner frem stykker han mener vi kan synge,

Han holder hendene hennes rundt gitarhalsen,

Hun lukker øynene når vi kommer til refrenget,

Vi synger sammen, han og jeg og hun

Boken hadde meg fra første kapittel. Jeg leser mens det frydefulle glir over i det ubehagelige. Litt etter litt endrer stemningen seg, litt etter litt blir bokens hovedperson mindre og mindre seg selv. 

Når de først har lukket seg om et bytte

Kan ikke grepet åpnes,

Om ørnen fanger en fisk som er for tung, drukner den

Med klørne rundt fiskens ryggsøyle, og jeg tenker at

Jeg kommer til å gå ned på samme måte,

Med klørne mine rundt ham.

Og mer og mer gal. 

Anbefales helhjertet. Soleklar kandidat til neste års Bokbloggerpris. 

Kilde: Leseeksemplar.