Land ingen har sett, av Edvard Hoem

I Hoems tredje bok i slektskrøniken fra Rekneslia i Romsdalen og Alberta i Canada, er vi kommet til tiden rundt første verdenskrig. Noen har falt fra og andre har kommet til. Eilert, Martha, Anton Edvard, Serianna og alle de andre vi i de to foregående bøkene har blitt så glade i, sliter stadig med sitt. De strever med å få endene til å møtes, tekkes sin Gud allmektige fader, redde avlinger, fore dyr og mette sine barn. - Og holde tritt med utviklingen ellers i samfunnet, på begge sider av Atlanteren. 

Land ingen har sett, av Edvard Hoem

Utgitt i 2016. Bok nr. 3 i en serie på fire biografiske romaner. Nynorsk.

Jeg har blitt oppriktig bløthjertet glad i flere av forfatterens forfedre - og mødre, nettopp fordi han skriver om deres liv med en aktsom kjærlighet som bare etterkommere kan utvise. Takknemlighet over alt slit, alle følelser, all jobb, tårer og latter til de som en gang var, de som gikk veien før oss. Jeg kjenner meg igjen i hans fortellinger, ettermælet han forsøker å gi til de som kanskje ikke har satt spor etter seg i historiebøkene. Til hun som tok seg av alle barna, til han som stelte dyra til husbonden. Barna som i armod ble satt bort til andre og de som reiste ut for å finne lykken. De aller fleste uten hell. 

• Les også: Mine omtaler av (Mors og fars historie), samt (Slåttekar i himmelen) og (Bror min på prærien)

Særlig spesielt er det for meg å lese om farmerlivet i Alberta. Min mors farfar sine søsken reiste nesten alle over havet. To eller tre av disse bosatte seg nettopp i Alberta. Hoems grundige innhenting av både slektshistoriske dokumenter og kunnskap om datidens samfunn er utvilsomt beundringsverdig. Det føles autentisk, som man leser en sakprosa, at dette virkelig har hendt og ordene er blitt sagt. 

Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Kanskje var det like langtekkelig i de to første bøkene også, selv om de ulike menneskeskjebnene tok det meste av fokuset. I tredje bok savner jeg mer av det emosjonelle, det å virkelig lære personene å kjenne, for der er forfatteren i sitt ess. Heldigvis tar det seg godt opp i siste halvdel av boken. 

Bokbloggeren Rose-Marie skriver i sin omtale at det er spesielt underholdende og interessant å lese om de mer ekteskapelige problemer. Slik føler også jeg det. 

Det er han og hun som ikke kan få nok av hverandre, til tross for at de er vel vitende om at hun trolig ikke vil makte enda en barnefødsel. Det er han som lar seg bedåre av den promiskuøse nabodamen, og hun som ser en annen vei i håp om at det vil gå over. Det er hun som får nok, nok av alt, og bare reiser avgårde. Det er han som tar henne imot med åpne armer når hun omsider har fått rast fra seg. Og så er det de to som har levd sammen så lenge, levd tett på hverandre et helt liv, at etter hans død så fortsetter hun å snakke med ham. 

Og så bar det inn i halmsengene, og det spela inga rolle at det iberre hadde mjølsekker som laken og dynetrekk, for der for karane laus på kvinnene sine på alle tenkelege vis, for her var det så langt mellom farmhusa at ingen kunne høyre dei, i alle fall trudde dei det.

(…) og da hausten kom, bar dei englebarna til Grenville Lutheran Church der dei auste vatn på skrikande krapyl som kom til verda for å bygge det nye Amerika.

Personlig er det likevel noe annet som gjør sterkest inntrykk: Det som aldri helt fortelles. - Akkurat som det må ha vært på den tiden. I Land ingen har sett gir forfatteren stemme til Anton Edvard som i ung alder ble satt bort til barnløse slektninger. Søskena fikk bli, mens han måtte dra. Spørsmålet gnager i ham. - Hvorfor akkurat ham? Sårheten han føler selv i voksen alder, og hans streben etter å forsone seg med foreldrenes valg er rørende, men renner aldri ut i det banalt sentimentale. Så kan man bare forsøke forestille seg hvordan det må ha vært for slåttekaren og kjerringa hans å leve med dette valget. Holde ut i troen på at det var det riktige, holde avstand for å gjøre avgjørelsen lettere å leve med. Hoem tillater seg å la sine forfedre og formødre slippe ut noe av sin innestengte sorg og anger. Men ikke mye, bare en antydning, akkurat som før i tiden. Det man ikke visste hadde man ikke vondt av. Alt som aldri ble fortalt antydes. Uretten forsøkes rettet i denne boken. 

- Er han sint på henne? - Nei, det har han nok forsona seg med for lenge sidan. - Kva da? - At alt er som det er. - Og så reiste Eilert til Amerika, sa tiåringen. - Ja, så reiste Eilert. - Og det ser ikkje ut til at han kjem heim nokon gong. - Nei, barnet mitt, det gjer ikkje det. - Og så reiste onkel Bastian. - Han rømde frå militæret. - Det er ho heller ikkje glad for. - Nei, men ho har slutta å gråte. - Korleis sluttar ein å gråte? - Det gjer ein når ein ikkje har fleire tårer igjen. No må du lesa leksene dine. 

Og så er det ikke til å komme utenom: Det finurlig, intelligente i at Hoem gir stemme til både de som tilpasser seg det nye samfunnet, og de som holder på sine norske tradisjoner og norske omgangskrets. Da som nå. Vi og de. Mennesker og generasjoner gjennom alle tider. 

Fjerde og siste bok i serien, Liv andre har levd, gjenstår å lese. Jeg gleder meg - med ømt hjerte.

Kilde: Kjøpt selv.