Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield

I juni tikket en epost inn med spørsmål om jeg ønsket å lese en roman som vil være Penguins hovedtittel hele det kommende året. "Ehhhhhhh, jaaaaaaaa" tenkte jeg. Selvsagt ville jeg det. Enten for å rulle meg inn i teppet og gråte, eller for å taste ned en slakt uten sidestykke. "Fra teamet bak Jojo Moyes" stod det i flyeren som fulgte med manuset. "Ohhhhhhh, gjør klar slaktekniven" tenkte jeg. Så grusom kan jeg være.

Så grusomt feil kan jeg ta.

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield

Roman. Utgitt på norsk i august 2017.

Jeg var solgt fra første kapittel. Jeg leste om godt voksne Ivy, enke på ente året, som forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, som om de alltid har vært "meant to be". Et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. De gifter seg, men lykken varer altfor kort. Like etter at de har funnet hverandre igjen, dør Abe. 

Og hvis du ser for deg meg som ihjelgrått etter de første sidene, tar du feil. Det er noe verdig og fint over historien, en moden, velsignet kjærlighet som man tror på, fordi man vil tro på det. Dette noe evige, det skjebnebestemte, ultimate romantiske. Så romantisk at selv en kyniker ikke kan hjelpe for å like det. Så romantisk at det blir et spørsmål om liv, mening, universelle lover, sjel. Alt.

For dette er mer enn en kjærlighetsroman. Den setter igang tankevirksomhet hos leseren som både er fornøyelig og spennende, om man tillater det attpåtil ganske krevende. For hva om, tenk om, hvis.

Og det er nettopp det. Tenk om Ivy og Abe hadde møtt hverandre før de ble gamle. Tenk om Abe og foreldrene aldri hadde flyttet. Tenk om Ivy og Abe hadde holdt sammen, stiftet familie. Tenk om det alltid hadde vært de to, bare de to og ingen andre. - Eller tenk om Abe aldri hadde begynt på samme skole som Ivy. Tenk om de aldri hadde møttes. Hva da? Ville de kjent på et uforklarlig savn i sine liv, følelsen av å mangle noe eller noen, aldri helt være tilfreds?

We're just two lost souls
Swimming in a fish bowl
Year after year
(Wish you where here, Pink Floyd)

Finnes det egentlig en ekte kjærlighet? Ble vi skapt som en for deretter å bli skilt i to, slik at vi leter etter vår make til vi forlater denne verden? Og kan vi noen gang, selv om vi finner denne eneste ene, virkelig være lykkelige? Kan lykken noen gang bli fullendt, kjærligheten vare livet ut, i all evighet?

For Ivy & Abe varte ikke lykken lenge før den ble til sorg. Ei heller varer lykken mellom de to i de neste kapitlene. De møtes og føler umiddelbart tiltrekning. De føler at de har funnet noe de har lett etter, det føles naturlig, men aldri kan det vare. - Det gjør jo som regel ikke det. Alltid kommer det noe i veien, alltid vil man kunne ta feil valg. Svikte. Såre. Eller forlate, for å unngå å såre.

Av og til kan det til og med ramle høyballer ned fra en lasteplan.

Man vet aldri hva som skjer. - Og man vet aldri hva som ville skjedd om man hadde hatt mulighet til å skru tiden tilbake.

Jeg kunne skrevet en roman om romanen. Om alle historiene. Hvordan forfatteren, sjangeren til tross, aldri tyr til klisjeer eller overflødigheter verken i beskrivelser eller dialoger. Om sammenflettinger, frempek og eiendommelig gjenkjennelseseffekt. Filosofert om skyggeliv og parallelle verdener. Lekt meg gjennom skriveprosessen, tegnet linjer inspirert av betraktninger fra eget liv. For Hva om...?

Selv ikke en slapp smørkniv slipper til i denne omtalen. Om jeg er blitt ukritisk og enkel eller om fortellingen faktisk er så god som jeg antyder at den er, avgjør du best ved å lese boken selv. Kanskje vil du ha innvendinger og finne logiske brister, men jeg tror at vi kan enes om at det filosofiske aspekter ved handlingen, forfatterens oppfordring til å tenke selv og skrive utenfor den vante boksen, gjør at boken fortjener oppmerksomhet og mange lesere. 

Les også: Liker du å gruble litt mens du leser denne type romaner, vil du elske David Levithans Hver dag.

Kilde: Leseeksemplar.