Ulvens år, av Anders Bortne

Vi reiser stadig tilbake. Når sommerferien planlegges er det alltid et land, en by, som går igjen. Og datoen. Datoen er viktig: 14. juli står vi nede ved stranden og nyter fyrverkeriet, fryder oss over alle de glade menneskene, later som vi synger med når Marseillaisen runger langs rivieraen. Vi, jeg og min familie.

Så skjedde det vi alltid frykter. Angsten vi forsøker å gjemme det lengst ned i underbevisstheten. 

Sjokket og avmakten fra i fjor går ikke helt over. Akkurat som bomben og skuddene fra snart seks år tilbake fremdeles hjemsøker oss. Vi ønsker å leve videre, fokusere på det gode i mennesket, tviholde på tilliten og tryggheten. Likevel, vissheten over at det vi frykter kan skje hvor som helst, når som helst, er der. Og vi vet, alltid vet vi det, at det kan ramme våre nærmeste.

Ulvens år, av Anders Bortne

Norsk. Roman. Utgitt i 2017.

Det er nettopp dette Anders Bortne setter ord på i sin nyeste roman. Med terrortrussel som bakteppe følger vi en fraskilt far og hans datter, famlende og usikre både i sin relasjon og i sine omgivelser.

Elleve år gamle Sara hentes av sin far etter en liten ferie hos hennes besteforeldre. Nå sier reglene at det er pappa sin tur. Sammen med hans nye kjæreste skal de to tilbringe dyrebar tid sammen i Danmark. - Jobbe videre med familiebåndet, forsøke å finne tilbake til fortroligheten og samarbeidet fra sist gang hun var hos ham. Og det haster, de har ikke mange dagene på seg.

Like etter at Sara hentes blir nyheten om et land i full terrorberedskap offentliggjort. Moren ringer hele tiden, fortvilet og bekymret for sin datter. Faren reagerer med å forsøke stenge det ute. I engstelse over å miste tid sammen med Sara, skyver han bort alvoret. – Hadde hun bare latt være å ringe. 

De stadige forstyrrelsene tærer på hans tålmodighet, og han reagerer med panikk. – Terror i overført betydning, altså.

Og mens han dekker over, snakker og snakker, spør det uendelige, engstelig for å ikke være bra nok, interessant nok, sier Sara minst mulig. Elleveåringen smugtitter på mobilen sin, leser i en bok, svarer ja og nei eller ingenting i det hele tatt. Den splittede familiens vanskeligheter med kommunikasjon er vellykket formidlet og et av bokens største fortrinn.

I det hele tatt; det mellommenneskelige aspekter. Det handler om Sara og moren, Sara og faren. Hennes mors forhold til sin far. Hennes fars forhold til sin far. Foreldrene og deres søsken. Saras forhold til foreldrenes nye kjærester. Farens engstelse for at datteren ikke liker hans nye kjæreste. Hennes forhold til bestevenninnen Julie. Saras rolle som storesøster. – Relasjonene forfatteren gir oss innblikk i virker på papiret nesten avskrekkende mange, den lille boken tatt i betraktning, men han balanserer det hele godt. 

Det er jo slik det er. Vi forholder oss til en rekke mennesker i vårt liv. Forsvinnende få kjenner vi inn og ut. Alle andre ikler vi oss en maske overfor. I frykt for å ødelegge og vise oss sårbare, vegrer vi oss for å avsløre hvem vi egentlig er. Vi snakker og snakker, men kanskje ikke om det vi egentlig vil snakke om. Og kanskje får vi heller ikke svar på det vi spør om. 

Akkurat som Saras far som forsøker å skjule terrorfaren overfor henne. Likevel vet hun, og han vet at hun vet.

Lenge følte jeg terrorfokuset var noe masete. At han hele tiden ventet med å sjekke hva beredskapsvarselet gikk ut på, til tross for hans konstante uro, opplevdes som frustrerende. – Skjønt, det jo for en grunn: Terrorelementet er bare et bilde på det psykologien i det hele.

Akkurat som han forsøker skjule alvoret i situasjonen, ønsker han heller ikke være åpen overfor datteren om hvor redd han er for å miste henne. Akkurat som han ikke konfronterer sin ekskone for hennes stadige innblandinger, i redsel for å ødelegge den skjøre freden de har forsøkt å etablere etter bruddet. 

Terrorfaren skaper unntakstilstand, vi holder pusten, avventer situasjonen, akkurat som vi inntar en slags unntakstilstand i våre relasjoner med andre.

Like psykologisk vellykket er dessverre ikke farens erindringer til barndommen. Han vokste selv opp i et skilsmissehjem, hvor han reagerte med taushet. Han snakket kun når faren fant frem en ulvedukke. Kanskje kunne dette vært viet flere ord. Resultatet ble det noe tamt og uengasjerende, nærmest bare som en forklaring på bokens tittel. 

Ellers glimrer boken best når mye blir nevnt, men lite utbrodert. Alle relasjonene er allerede poengtert, ærligheten, eller mangelen på det, likedan. Aller best er likevel den lille, nesten umerkelige, beretningen om Saras storebror. En liten detalj i teksten som samtidig rommer uendelig stor betydning for den splittede familiens historie. Kanskje kunne forfatteren dvelt mer ved sønnen, den førstefødte. Eller kanskje er mangelen på flere detaljer en ren berikelse.

Og mens jeg har dvelt ved mine inntrykk, har forfatteren allerede lykkes i kunststykket å tiltrekke seg oppmerksomhet i riksmedia. For nettopp dette momentet, at forfatteren lar leserne lese mer ut av teksten enn ordene som står skrevet, er også poengtert av (Aftenposten sin anmelder). – Slik som alle de jødiske navnene, helt uten at dette blir gjort noe nummer av i boken. Dette var en detalj jeg selv ikke grunnet særlig over mens jeg leste, men stiller seg i rekken over virkemidler som dukker opp i bevisstheten i ettertid. 

Slik lykkes Ulvens år, en kort og svært lettlest roman til tross, å fremstå som mer enn bare en fin, men lettglemt, leseopplevelse.

Les også: Min omtale av hans forrige roman, (Karikaturen).

Relatert litteratur: Boken har i riksmedia blitt sammenlignet med andre norske romaner med terrortema, skrevet etter 22. juli 2011. Tre år etter utga Brit Bildøen Sju dagar i august, en roman jeg har omtalt i (dette innlegget). Her er fokuset sorgprosess både over en datter, men også en ødelagt familie. Både Ulvens år og Sju dagar i august vektlegger altså det psykologiske, mellommenneskelige, og ikke spenningen og redselen i seg selv. 

Kilde: Leseeksemplar

Og sommerens ferietur? Samme land, samme by. - Men feiring av nasjonaldagen blir vi ikke med på. Fyrverkeriet representerer ikke lenger bare glede og fest.