Slektshistorie: Brev til min Bestemor

Kjære Bestemor

For noen måneder siden fylte du nitti år. Nitti enestående år. Det er så mye jeg vil si til deg, men la meg heller skrive det. – Som i et brev, som en forsinket gave.

Jeg var velsignet som barn, hvor jeg bodde i et hus bare noen hundre meter fra mine besteforeldre. Du, Bestemor, og Bestefar bodde på gården mine foreldre overtok da jeg var 7 år. Dere var alltid der, for meg og med meg.

Du var alltid bekymret for at maten du lagde ikke var god nok. En porsjon var slettes ikke nok. Det måtte to til. Minst. Helst skulle vi spise til vi rullet fra bordet mens vi ynket oss. Vi skulle bevise at maten du hadde lagd var god. Så var det tid for kaffe og kaker.

Må du ita no, lika du ikkje maten min?

Eller smærgræt på våren og på høsten. Aller helst med bakels til. 

Jeg husker du jobbet ustanselig. Når gulvet var rent nok og putene ferdigristet, midt mellom to måltider, var det alltid nødvendig å vanne blomster, vaske gardiner eller stryke truser.

Du gjorde faktisk det. Strøk alt. For deg var det like naturlig å stryke truser som duker. Til og med olabuksa mi fikk pene brettekanter, til en tenårings fortvilelse.

Da gårdsdriften ble overlatt til mine foreldre, din sønn og hans kone, fant du deg arbeide utenfor huset. Du jobbet på kjøkkenet på bygdas aldershjem. Ofte dro jeg og Bestefar og hentet deg. Gjerne litt tidligere enn vi trengte, slik at jeg kunne besøke deg på jobb.

Selv syns du som åttiåring det rent var for galt at ditt barnebarns mann bar opp ved for deg. Til slutt klarte du deg ikke i det store huset alene. Du fikk deg en fin omsorgsleilighet og fant gleden i sosialt samvær med andre beboere. Så fikk du også ofte besøk. Slik går det når man selv alltid har vært omgjengelig og omtenksom. Nå har leiligheten blitt til et rom, og ordene du er så glad i er ikke like lette få sagt. Du blir likevel alltid glad på besøk, alltid bekymret for om du har noe å servere og alltid opptatt av at vi skal ha det godt hos deg.

Det har vi. Tro meg.

Et arbeidsomt liv til tross, du hadde alltid tid. Du leste bøker og kjøpte ukeblad, satt lenge rundt matbordet for å prate om løst og fast. Alltid omtenksom og engasjert.

Også P-språket da. Klart ei gårdbrukerdatter fra Pestua snakker P-språket. Du fortalte ofte da du som ung voksen var innlagt på sjukehus og du og romvenninnen gjorde den allerede biske sykepleieren smågal av frustrasjon over dette tullete språket dere snakket seg imellom. 

Det var en sann glede å lære P-språket av deg. Jeg bruker det så ofte jeg kan, i visshet om at nesten ingen skjønner bæret. Bare vi utvalgte. Vi Pestuinger.

Epe såpå glapa ipi depe, Bæstpæstepemorpor!

Vi har hatt mye moro med P-språket. Hver familiesamling stotrer vi frem setninger mens vi ler oss halvt fordervet.

Og ledd, det har vi gjort utallige ganger sammen. Det er ikke få latterkramper vi sammen har generert. Aller helst med deg, Bestemor, som latterstarter. Vi damene i slekta må ha usedvanlig store magemuskler så mye vi har ledd oppigjennom årene. Det fins et eget uttrykk for sånne som oss. Hækstær, med trykk på Æ-ene.

Ofte lo vi mens vi spilte kort. Vi har spilt utallige runder Mattis sammen, helt til øynene ikke lenger klarte å se kortene så godt. Mattis var fast aktivitet morgen, dag og kveld, gjerne til langt ut på natta. Du hevdet at det ikke gjorde deg noe å tape, heller ikke måtte ha Mattis ved siden av deg når du skulle sove. Du hevdet at det ikke var noe problem å ha på seg Mattis-krona, ydmykelsen i å tape tre ganger på rad, selv om Bestefar og jeg gjorde alt vi kunne for å erte deg.

Akkurat som om det ikke gjorde deg noe å synge inn kassett etter kassett med sanger, gjerne slagere fra Frem fra glemselen. Bestefar nektet, men du var med. Med oppvaskhåndkledet i hånden stod vi bøyd over kassettspilleren, sang og lo. - Vi må nå søng me' dein stæmmen vi har, sa du. - De' e' ikkje så farle' om nåinn flire tå oss.

Dessuten har du lært oss mye om verdien av vennskap. Du har selv vært med i venninneklubben De syv stjerner i en lang kvinnealder. Sambygdinger som mange ganger i året har troppet sammen med felles bespisning, håndarbeid, planlegging og gjennomføring av turer, sladder … og latter. Ja, for stuevinduet ditt ut mot Håkon (hovedveien i Betten/Betna, humoristisk navngitt som bygdas svar på Karl Johan) var det perfekte sted å stå om man ville ha med seg det som skjedde i Betten. Og det du ikke så sørget du for å få vite. 

En gang fikk du attpåtil med deg venninnene dine med til USA, for å besøke din datter, hennes familie og dine to søstre. - En tur du unnet deg så ofte du kunne ta deg råd til. Noen ganger med Bestefar, andre ganger bare deg. I 1999 var jeg så heldig å få være med deg, tante Berit og Elin over havet. For en opplevelse det var, Bestemor! 

I mange, mange år har jeg latt meg forbløffe over hvor sterk du er. Du har tålt mye, gått videre og vist en utrolig styrke. En etter en har falt fra, ofte i fullstendig feil rekkefølge. 

Du var langt fra sprek da du som 77-åring reiste 60 mil med din dødssyke datter for å gå i begravelsen til mine to små jenter. Ett år senere var det min tur til å gå i din datters, min tantes, begravelse. Da hadde du vært enke allerede i fire år. 

Hvordan du har båret sorgen har forbløffet meg. Du er blitt liten og sped, men med en livsvisdom og styrke som bare en med et langt liv, mange ganger i motbakker, kan utvise. Samtidig evner du alltid å vise en enorm omsorg. Du klarer nesten ikke lenger å gå, du har vondt overalt, knapt nok lenger noe syn. Likevel bekymrer du deg over leddgikten min. Stryker meg over hånden, akkurat som om du ikke har nok med deg selv. Du er så god, Bestemor.

Derfor er det så godt, så typisk deg, fineste Bestemor, at selv om du ikke lenger klarer å gjøre deg så godt forstått med språk, gir du deg ikke. Du snakker i vei og ler av vår forvirring. Det viktigste er å være sammen, være der for hverandre.

Tusen takk for du er akkurat min Bestemor.







Les også: Jeg har skrevet mange historier fra min Bestemors slekt. Om jeg skal plukke ut noen få vil jeg gjerne tips om (Historien om Pestua, min Bestemors farsgård), om (Min Oldemor, min Bestermors mor, som reiste ut for å finne lykken), og ikke minst (Memoarer om min Bestefar).