Love Warrior, av Glennon Doyle Melton

Blogger blir forfatter: Usedvanlig modig og utleverende, men akk så klamt amerikansk. Kan dette virkelig slå an i Norge?

Love Warrior, av Glennon Doyle Menton

En kvinnes vei til kjærlighet og sannhet.

En litt annerledes feministisk finne-seg-sjæl-bok. USA. Utgitt på norsk i 2017.

Glennon hadde en fin barndom med et tett og nært forhold til sin familie. Så skjedde det noe, ett eller annet i elleveårsalderen inntrådte. Hun kunne ikke lenger sole seg i glansen av å være et lite barn med gullokker og yndig ansikt. 

Innad var hun seg selv. Den usikre, skyldbevisste, grublende seg selv. Personen hun ikke måtte røpe fantes, aldri vise frem. Utad skinte Stedfortrederen. Den skinnende, populære, vellykkede. Så kom ungdomstiden.

De ble aldri ett, de to. For mens Stedfortrederen smilte og lo, alltid omgitt av venninner eller til sengs med skolens helt, lå den egentlige Glennon under dyna og gråt. Hun blokkerte bort den nakne guttekroppen og lot tankene fly til noe ufarlig. Hun drakk seg sanseløst beruset slik at hun kunne glemme alt. Spiste opp og kastet opp. Så kom tjueårene.

Stedfortrederen var stadig med, men mer og mer av Glennon skinte igjennom. Foreldrene så henne. Presten. Søsteren. Alle forsøkte, men det var en indre motivasjon som tvang igjennom en forandring. Plutselig en dag satt hun på badegulvet og kikket på en graviditetstest med blå strek. Dette skulle gå bra. Glennon skulle venne seg til et normalt kosthold, slutte å drikke og etablere seg med barnefaren. Dette barnet skulle bli født, dette skulle gå bra. Glennon og Stedfortrederen skulle forenes i hennes nye jeg: Hustru og mor.

Flere år og et par barn senere skjer det. Omveltningen. En stor hemmelighet fører henne rett tilbake til helvete, og Glennon tvinges til å ta et endelig oppgjør med seg selv. Hvilke verdier hun står for, hvilke egenskaper hun ønsker å videreutvikle, og definiere hvem hun egentlig er. 

Svaret ligger i bokens tittel.

Og apropos tittelen. Love Warrior, Kjærlighetskriger. Jo, jeg kan jo forstå hvorfor det ikke er noen norsk tittel. Det er liksom noe klamt over begrepet kjærlighetskriger. Noe veldig unorsk, noe pompøst og amerikansk. – Og der har vi det, oppsummeringen av mitt helhetsinntrykk.

Hvor enn interessant Glennons reise inn i seg selv er, det resulterer i et tankesett som er over-the-top for sindige nordmenn. Varseltrekantene lyste allerede da jeg så boken var med i Oprahs Book Club, men nysgjerrigheten trumfet igjennom. Jeg var velvillig, jeg ville gjerne forsøke, men endte opp som ubekvem og flau underveis.

- Hva? Gjorde de virkelig det? Pratet de virkelig slik? tenkte jeg da forfatteren legger ut om hvordan hun og mannen lærte seg å snakke sammen. Jeg imaginært skjulte ansiktet i hendene når hun forteller om sin nye menighet og forholdet til Guds datter. Jeg krympet meg når hun beretter om sin oppvåkning ved havet. Om yogaen. Pustekurset. Det hele er så veldig amerikansk hjelp-til-selvhjelp-ish. Rett og slett pompøst og småflaut sett med blaserte, norske øyne. Når det hele er krydret med halleluja-kristendom US-style, mister hun meg helt. – Og det plager meg litt, for det hele er skrevet med en særdeles sympatisk tilnærming. Hun er rett og slett innmari fin.

Fin, og mest av alt modig. Mens hun utleverer sin oppvekst med alle feilskjær og svakheter til det fulle, er hun tilsvarende ærlig om sine tanker og handlinger som voksen. Ikke minst: ektemannen må være grenseløst glad i henne for å ha tillatt fullstendig blottleggelse av ham som person. Med tanke på diskusjonen rundt den litterære utlevering av sine nærmeste, er dette utvilsomt en bok skapt for å debattere også i så henseende. 

Glitrende oversatt av Tiril Broch Aakre.

Les også: forfatterens (egen blogg) og bokens (nettside)

Kilde: Leseeksemplar