Jeg har visst i mange år at nobelprisvinneren Doris Lessings Det synger i gresset ville være verdt å lese. Jeg visste det så godt at jeg hadde to eksemplarer i bokhylla mi. Et innbundet eksemplar til lesing i sofaen hjemme og en pocketutgave for å ha i veska. Jeg var så overbevist om verdien av historien at jeg hadde gjort meg opp min egen formening om handlingsforløpet.
Akkurat der tok jeg skikkelig feil.
Det synger i gresset, av Doris Lessing
Debutant. Utgitt i 1951, på norsk året etter.
Det handlet slettes ikke om en farget kvinne i Sør-Afrika som innleder et romantisk, men akk så forbudt, forhold til sin hvite arbeidsgivers sønn. Jeg forventet en roman som etterlot seg sommerfugler i magen og ømt hjerte. Så feil kan man ta.
I stedet for fikk jeg så mye, mye mer.
Såpass mye at jeg etter endt lesing bestemte meg for aldri mer røre en eneste bok mer i hele mitt liv. Ingenting kunne overgå denne, jeg ønsket å gråte, men øynene var for tørre. Det er nemlig de bøkene som er best, de man ikke klarer å gråte av, selv om man intet heller vil. I stedet for blir man helt tom. Du ler ikke, gråter ikke. Ikke egentlig. Bare denne håpløse tomheten. Følelsen av å ha opplevd et før og et etter. Et før der du ikke visste hva du hadde i vente, og et etter der du sørger over å aldri mer kunne lese boken for første gang.
Slik så jeg ut. Etter. Rynkete med tomt blikk og gammel sminke på avveie. Sort-hvitt filter var det eneste naturlige å velge. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Tiden stoppet opp.
Det er gått såpass inn på meg at jeg ikke klarer å skrive noe om boken. Jeg har ikke en gang noe ønske om det. Det eneste jeg ønsker å sette ord på er denne eiendommelige følelsen som setter meg ut.
Nei, kjære googlende skoleelev, her får du ingen enkel oppsummering av handling, sammenligninger med andre verker eller oppramsing av virkemidler. Ei heller forslag til problemstilling. Beklager å måtte skuffe deg.
Det jeg derimot kan tilby deg er et forsøk på å formidle hvordan det er å lese en bok som virkelig setter spor etter seg. En slik opplevelse er mer verdt enn en sekser på særemne. Jeg unner deg det.
- Og jeg kommer til å lese flere bøker, altså. Selvsagt gjør jeg det. For kanskje en dag, en vakker, vond, rar, fin dag, kommer jeg over en bok som vil gjøre like sterkt inntrykk som Det synger i gresset.
Kilde: Hentet fra egen bokhylle.
Andre bloggere: Mye er blitt skrevet om romanen gjennom årenes løp. Hvis du ønsker å vite hva boken faktisk handler om og få litt diskusjon på toppen, kan du klikke deg inn på omtalene til (Beathe), (Bokstavelig talt), (Annkolaas), (Reading Randi) og (Rose-Marie). Ikke minst anbefaler jeg det grundige innlegget til (Boktanker). Minja-mor (Knirk) hadde en lignende opplevelse som meg, les også hennes tanker rundt boken. Sist, men ikke minst: (Artemisia) har skrevet om forfatteren.
12 kommentarer:
Jeg må visst lese denne om igjen. Vet at jeg var fascinert da jeg las den når den kom ut, for lenge siden. Den siste boka jeg las av henne var Det femte barnet, som jeg også skal lese om igjen. Den har ikke sluppet taket, og det er iallefall fem år siden jeg las den. Hun er en stor forfatter!
Jeg mener å huske at jeg ikke trodde jeg kom til å like denne så godt, men det stemte ikke i det hele tatt. Muligens fordi jeg leste en annen bok av Lessing først som jeg ikke likte. Dessverre skrev jeg ikke ferdig omtalen av denne før lenge etter at boken ble lest og derfor ble den ganske dårlig. Men boken gjorde virkelig inntrykk.
Hedda har for øvrig skrevet en veldig god omtale av boken: https://boktanker.blogspot.no/2013/06/det-synger-i-gresset.html
Aariho: Jeg tror jeg har en bok til av henne ett eller annet sted. Det er straffen med fargekoordinerte bokhyller, man må lete litt! Sommeren før mørket, med mindre jeg har drømt. Det frister absolutt til flere Lessing-lesinger!
Labben: Jeg vet, jeg har allerede lenket til Heddas omtale på bunnen av innlegget. Den er ellers så bra at det ikke kan gjentas ofte nok :)
Når det gjelder skriving av bøker av dette kaliber er det nesten umulig, føler jeg. Eneste mulighet jeg så for meg å yte boken oppmerksomhet i skriftlig form, var å vikle det til opplevelsen. Jeg begynte med en anmeldelsesaktig omtale, men det ble helt feil. Blodfattig. Så, sånn ble det :)
Jeg sjekket flere ganger og likevel har det gått meg helt husforbi. Kanskje fordi jeg forventet at det skulle stå Hedda og ikke Boktanker, uten at det er logisk.
Jeg liker denne typen omtaler også. Hadde jeg ikke lest boken ville det gjort meg utrolig nysgjerrig på den og du hadde da ikke gitt vekk noe av handlingen. Fint med litt variasjon og lesegleden kom ganske tydelig frem! ;)
Å, er ikke denne boka bare helt fantastisk! Jeg ga den terningkast seks den gangen jeg drev med terningkast.
Her er linken til min omtale av boka: https://rosemariechr.blogspot.no/2010/04/doris-lessing-det-synger-i-gresset-1950.html
Flott innlegg - liker å lese om slike leseopplevelser!
Selv var jeg ikke like begeistret som deg, men det er mest fordi dette ikke var min første Lessing-bok og jeg synes flere av de andre jeg har lest har vært enda bedre. Noe som ikke er så rart, siden dette var den første. Du har med andre ord mer å glede deg til :)
Og takk for lenke!
Oy, skal si jeg har en godbit tilgode, denne er notert med store bokstaver :)
Rose-Marie: Beklager, den glapp - Har redigert inn :) Klinket til med en 6'er inne på Bokelskere selv, kunne slettes ikke la være noe annet!
Elisabeth: Her skal det leses mer, det lover jeg! - Men først, litt avveksling. Kanskje attpå til en krim bare for å forsøke nullstille meg. #desperat
Tine: NYT! (I den grad tragiske historier kan nytes)
Elsker slike "omtaler"!
(((((inni fem paranteser, jeg likte ikke denne - husker ikke hvorfor, og håper at det er minst fem år siden slik at jeg kan bruke ung&dum som unnskyldning, - innser at jeg burde gi Lessing en ny sjanse)))))
Wow! Fantastisk skrevet om boken! Jeg visste at Lessings bøker er gode, og det jeg har lest sitter ennå i kroppen - og sannelig skal denne også leses :)
Takk for link! :-)
jeg håper at ditt innlegg får flere til å ønske å finne frem til denne boka! Selve essensen i boka er, slik du selv nevner innledningsvis, forholdet mellom en hvit og en svart kvinne, og hva som førte til at det ble sånn. Hvordan dette var å synke dypere enn dypest på den tiden ... Det er et sterkt drama!
Har du lest "Det femte barnet"? Jeg leste den boka for noen år siden. Skikkelig spooky!
Her er linken til mitt innlegg:
http://rosemariechr.blogspot.no/search/label/reiser%20-%20oversikt
Rose-Marie
Legg inn en kommentar