Det dyrebare, av Linn Ullmann

Det har gått nesten fire år siden sist jeg leste en bok av Linn Ullmann. Mye er skjedd og mye er lest siden den gang. Jeg var spent på, nesten litt urolig for, hvordan jeg ville oppfatte hennes ord og vendinger i 2017. – Du vet, om begeistringen kunne holdes ved like, eller om jeg ville bli skuffet.

Jeg burde heller brukt tiden til å glede meg.

Det dyrebare, av Linn Ullmann

Utgitt i 2011. Norsk. Roman.

Vi møter en norsk A4 familie. Mor, far, to barn og en hund. Muligens også en Volvo. I hvert fall med en bolig i hovedstaden og et sommersted over grensen. Her stopper idyllen. For far er forfatter med kronisk skrivesperre og notorisk utro. Mor er overarbeidet, mistenksom og frustrert over økonomien. Hunden er stadig mer skrantende. Og ungene? Vel, yngste legger seg i foreldrenes seng midt på natten og holder alle våkne, mens eldste blir stadig mer utagerende. Sommerstedet bebos av mormor, som etter tjue år på vannvogna plutselig begynner å drikke igjen. Hennes noe udefinerte venninne lyser i mørket og dytter små gutter av sykkelen når det faller henne inn. 

Og så er det Mille. Den nitten år gamle jenta som tar seg sommerjobb hos familien. Disse ukene har hun ansvaret for å passe de to døtrene i huset, slik at far kan skrive i fred og mor kan jobbe for å tjene penger til å betale alle regningene. En kveld forsvinner hun. Samme kveld som mormor tar med barnebarnet på biltur i fylla. Samme kveld som far tar en ekstra lang luftetur med hunden.

Livet og døden, altså, og alt det vanskelige, kompliserte imellom. Til og med en viss uhygge sniker seg inn i familiehistorien. I løpet av de nesten fire hundre sidene lar forfatteren alle de involverte fortelle sin versjon, med like mange ulike stemmer. Til og med den nokså skrøpelige hunden Leonard får sin plass i historien. Alle har mye å fortelle, men kommunikasjonen dem imellom er, for å si det forsiktig, manglende. Her er et utall hemmeligheter, mistanker og bebreidelser. – Gjerne utløst av bagateller, selvsagt.

Tekstmessig er det stadige pauser i form av eksempelvis SMS-utdrag og sanger, samt, noe ironisk, utdrag fra boken far i huset slettes ikke klarer å skrive. Apropos, det er mye humor i boken. Skjult humor for det meste, og aldri over humrestadiet. Kanskje lettest tilgjengelig når hunden står i fokus, naturlig nok. Fortellingen berikes ellers av stadige gjentakelser. Alle henter utdrag fra hverandres historie. Et uttrykk eller noe man en gang sa eller tenkte. Dette brukes i andre sammenhenger, eller gjerne helst for å forsterke ulike synsvinkler i de samme situasjoner. Slik vekkes også en sterk gjenkjennelseseffekt boken igjennom. 

Linn Ullmann innehar en helt spesiell fortellerevne. Jeg opplever en behagelig flyt gjennom hele boken, slik som i de øvrige bøkene jeg har lest av henne. Språket er gjennomgående stødig, godt og rikt. Det hele komplementeres av persongalleriet. Ingen av personene er udelt sympatiske, men forfatteren lar oss få innblikk i deres liv og lettere forstå deres lyter og feilvurderinger. Ingen sympatiske, ingen usympatiske. – Bare virkelige.

Les også: Mine omtaler av (Før du sovner, Nåde og Når jeg er hos deg). Det gjenstår å lese Et velsignet barn. 

Kilde: Bok vunnet i Forlaget Oktobers adventskonkurranse på Instagram.

Andre bokbloggere: Har du skrevet om boken? Legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet!