Sigd, av Ruth Lillegraven

Det er noe helt særegent med Ruth Lillegravens stemme. Ordene hennes når frem. Rytmen. Budskapet. Tankene. De siger inn i deg, du kjenner de, kjenner det. - Stemningen.

Så også med hennes nyeste diktroman Sigd.

Sigd, av Ruth Lillegraven

Lyrikk. Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2016.

For ikke la deg skremme selv om du ikke er noen dreven lyrikkleser. Disse er enkle å lese, du forstår med letthet historien. Den litt ukompliserte måten, som det tross alt er som dikt å regne, å fortelle på kompenserer i bøtte og spann med å hensette leseren i en stemning det er vanskelig å rive seg løs fra.

Selv nå, en uke eller to etter at jeg leste Sigd famler jeg fremdeles etter ordene. Jeg ønsker å si noe om hva jeg følte, men alt blir en klisje. 

Personlig fattet jeg kanskje ekstra interesse for fortellingen. En stor del av mitt liv sentrerer seg rundt min form for slektsforskning. Jeg våger ikke helt omtale det som forskning eller granskning. For meg er det essensielle å lære meg noe om personene, hvordan de fungerer i det samfunnet og tiden de er født inn i. Og som ordentlig bygdejente med føttene i hver sin gård, har mye av min tid gått med til å lese gårdshistorier. Hva er vel bedre utgangspunkt for slektsforskning. - Slekt skal følge slekters gang.

Og nettopp dette er hva Sigd handler om. Det handler om å fødes inn i en rolle, ønsket og forventningen om å fylle en fars, eller bestefars, sko, drive gården videre, bygge på, stifte familie, føre tradisjonen videre. Og så går det likevel ikke.

Det er oppturer og nedturer. Eventyr og tragedier. Forventninger og knuste drømmer.

Slik som for den mannlige stemmen i Sigd. Hans ansvar er tungt allerede i tidlig alder. Han som skulle vært helt og læremester rømmer fra ansvaret og alvoret. Lar den unge odelsgutten stå igjen. 

Kappløpet starter tidlig. Få seg kone, stifte familie. Bygdas vakreste vil ikke ha ham, men han finner en annen. En han kan bli gammel med, som kan hjelpe til, melke kyr, gi ham barn. En odelsgutt.

Og de gifter seg. Han og hun med alle bøkene. Snart ryddes ordene bort, dagene er for lange, arbeidet er for hardt. Men barna kommer ikke og leddene hans verker mer og mer. Snart er det han som ligger på brisken om dagen og leser. Leser og leser. Bøker og amerikabrev fra broren som hyller sitt nye land. Broren som sender ordbok, lar odelsgutten drømme seg bort. All the way to America.

Ikke det at han kan reise fra ansvaret, selv om han er blitt en krøpling. Han kan ikke gjøre som faren, bare stikke av. Han må være som bestefaren, standhaftig og trofast til det aller siste. Det er forventet, det er tradisjon, det er en plikt.

Så han fortsetter å lese. Suller seg inn i sin egen amerikanske drømmeverden hvor det ikke er plass til noen andre. Etter en tid tvinger kona seg inn i drømmene, lærer å snakke hans språk og sammen finner de tilbake til tosomheten.

Akkurat ved denne delen har jeg problemer med. Delen av boken hvor han og hun snakker sammen på sitt særegne norsk-engelske språk er i lengste laget. Samtidig forstår jeg hensikten med dette språket som bringer de sammen igjen. Det er absurd rørende. Likevel ønsker jeg at Lillegraven hadde tonet det ned. Antydet mer enn fremhevet.

- Dette er faktisk det eneste jeg har å innvende mot boken.

Ruth Lillegravens stemme formidlingsevne er unik. Stemningen vi tylles inn i er ytterst sjelden. – Og diktene hennes er lett tilgjengelige: Enkelte er rene fortellinger som bryter med de fleste regler vi kjenner om diktoppbygging. Andre igjen er finurlig satt sammen som en halvmåne. 

- Som en sigd.

Klart jeg anbefaler!

Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mine omtaler av romanen (Mellom oss) og (Urd).

Andre bloggere: (Anita) (Beathe) (Tine)