Fars krig, av Bjørn Westlie

Jeg har nylig lest en bok jeg ikke hadde tenkt å skrive noe om, kun nevne i et annet innlegg. - Men jo flere dager som har gått, jo sterkere har jeg kjent behovet for å skrive om den. 

Fars krig, av Bjørn Westlie

Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2008. Belønnet med Brageprisen i klassen faglitteratur/sakprosa.

Bjørn Westlie. - Forfatter, journalist og historiker. I denne boken først og fremst sønn. Med flere sakprosa om andre verdenskrig på merittlisten, utga Bjørn Westlie i 2008 en høyst personlig sakprosa om sin far og hans opplevelser under krigen. 

Gjennom hele oppveksten hadde han et svært anstrengt forhold til sin far Petter. Problemene eskalerte ytterligere da han nådde voksenlivet. Ikke at faren hadde gjort ham noe vondt. Ikke direkte. Problemet var hans fortid som nazist og frontsoldat under andre verdenskrig, erfaringer og holdninger han i ettertid aldri egentlig tok avstand fra. 

Bjørn selv, sønnen, reagerte med å melde seg inn i AKP og jobbet som journalist i Klassekampen. Avstanden virket uoverkommelig. 

Etter flere år med liten eller ingen kontakt får sønnen oversendt en samling kassetter, spilt inn av sin far. Her beretter han om sine opplevelser under krigen og fabulerer rundt opptakten til det hele, og hvor han står i dag.

Tiden går, og omsider er sønnen villig til å lytte til sin far. Kassettene først. Deretter en forsiktig tilnærming ved samtaler om krigen. På avstand følelsesmessig, så godt det lar seg gjøre, men likevel. Tiden renner ut for de begge. Skal et slags far- og sønn-forhold opparbeides, og skal alle spørsmålene få svar, må det skje nå.

Men kan man egentlig noen gang virkelig forstå? Og enda viktigere, tilgi?

Forfatteren holder en stram linje der han gjengir sin fars handlinger og opplevelser på vei til og i Ukraina. Nøkternheten i det hele er meget gripende i all sin enkelhet. Det konkrete handlingsforløpet uten svulstige eller emosjonelle krumspring og utbroderinger, understreker dette. Leseren tvinges til å lese mellom linjene, og det er intet annet vi heller vi.

Den underliggende tematikken, det vanskelige forholdet mellom far og sønn farger leseopplevelsen. Sønnen beretter en historie om en far han umulig kan forholde seg til. Sannheten er for brutal, for umenneskelig. Det bryter med all fornuft og all medmenneskelighet. Alle verdier sønnen har brukt mye av sin tid på å kjempe for. Så veksler han også mellom ønsket om å fortsatt fordømme ham, eller å lete etter formildende omstendigheter. Kanskje var det slik at han ikke drepte noen. Kanskje var det slik at han bare ville sitt lands, sitt folks, beste. Kanskje.

Han vil jo tross alt, når alt kommer til alt, for alltid sin fars sønn.