Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg
I min barndom likte jeg å tilbringe tid i mitt eget selskap. Noe av det jeg likte best i ensomhet var å sitte oppi mine foreldres pent oppredde dobbeltseng og se på smykkene til mamma. Hun hadde en rund boks med skatt etter skatt. En av skattene var en gullpenn. En annen skatt var en medaljong festet i et langt kjede. En tredje var en gullring med to hjerter.
I min barndom likte jeg å tilbringe tid i mitt eget selskap. Noe av det jeg likte best i ensomhet var å sitte oppi mine foreldres pent oppredde dobbeltseng og se på smykkene til mamma. Hun hadde en rund boks med skatt etter skatt. En av skattene var en gullpenn. En annen skatt var en medaljong festet i et langt kjede. En tredje var en gullring med to hjerter.
Alle disse skattene var fra min oldefar, sendt hjem over det store havet til oldemor. Tenk, en gullring med to hjerter, de var nok ordentlig forelsket de to. Selv skilt av et helt verdenshav.
Oldefar var 34 år gammel da han forlot sin farsgård, sin kone og deres fire små barn. I emigrasjonspapirene fra 1923 står det at han aldri har tenkt seg tilbake. Kanskje måtte han skrive det slik, eller kanskje var det meningen familien skulle komme etter.
Like før avreise. Oldefar med min bestefar på armen. Oldemor står bak til venstre. Den eldre kvinnen er min tippoldemor, oldefars mor.
10. juni ankret Stavangerfjord inntil New Yorks havnebasseng. Overfarten fra Bergen til New York hadde tatt nesten to uker. På Ellis Island føres han sirlig inn i registrene. Han er farmer står det. 5 f 5 i høy og brunt hår. Hans nærmeste slektning var moren, for far var død. Destinasjon var staten Washington, hvor hans søster bodde.
Storesøsteren Inga var bare 22 år gammel da hun sju år før sin bror fylte ut emigrasjonspapirene. Håpet var å «bedre livsvilkaar». Hun hadde til da bedrevet husarbeide, og hun ble derfor ført opp som ugift Enepike, en kvinnelig hushjelp i et hus hvor det bare var én hushjelp. Også hun reiste med Den Norske Amerikalinje III fra Bergen, og hennes mål var å komme seg til Jackson, Minnesota. Her bodde hennes søster, står det i papirene. Hennes navn var Jasie, men Josefine da hun som tjueåring dro for å søke lykken.
Halvparten av den store barneflokken mine tippoldeforeldre bodde nå i Amerika. Oldefar, Inga og Josefine, Men også Sofie, Ole og Nils.
Det var vanskelig å drive farsgården, og alle meldte om gode kår der borte. Odelsgutten, min oldefar, var vant til å ta i tunge tak både på gården og i skogen, og lot seg friste. På USAs vestkyst arbeidet han som snekker og skogarbeider, men et uhell satte ham fysisk til side. Han fikk et tre over seg og skadet foten. Den ble aldri den samme igjen, og resten av livet humpet han avgårde med stiv fot.
- På norsk jord.
- På norsk jord.
Oldefar holdt ut i sju år, men han lengtet nok hele tiden tilbake. Stadig brukte han sine opptjente dollar til gaver som han sendte hjem. Gull – og en symaskin, hjem til sin kjæreste hustru.
Singermaskinen står i dag i mine foreldres stue og vitner om kjærlighet og omsorg.
Singermaskinen står i dag i mine foreldres stue og vitner om kjærlighet og omsorg.
Les også:
3 kommentarer:
Så flott: hundre prosent nøkternt og likevel så rørende!
Jeg grubler fortsatt på hva jeg skal gjøre med gamle umerkede bilder av mennesker ingen kjenner og steder ingen vet hvor er. Kommer tid kommer råd..
Takk for at du deler ;o)
Mer. Må ha mer.
For et liv de levde disse gamle forferdrene våre. Er det rart vi er glad i Hoem sine bøker, hvor vi får mer kjøtt på historiene?
Symaskinhistorien over var også vakker, jeg har faktisk en helt lik symaskin etter min bestemor. Sjarmerende minner!
Legg inn en kommentar