Slektshistorie: Min spedalske tippoldefar

Dette innlegget publiseres i forbindelse med min omtale av sakprosaboken Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy.


Tippoldefar - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg
Det var ingen hemmelighet. Min tippoldefar sin dødsårsak var for lengst avslørt i bygdeboka, men man har liksom ikke helt trodd det likevel. Det var et arkivfunn som måtte til for at jeg skulle godta det som sannhet.

Han hadde filosofiske og historiske interesser og samla på gamle trylleformler som skulle kurere enkelte sykdommer. (Hentet fra bygdeboka)

Min tippoldefar døde som spedalsk. Han som hadde hjulpet andre, kunne ikke redde seg selv.

Historien om de spedalske i Norge er kanskje ett av de tristeste kapitlene i norsk sosialhistorie. Særlig Vestlandet var hardt rammet av denne sagnomsuste og redselsfulle sykdommen. Styresmaktene og helsepersonell, om så kan kalles på 1800-tallet, satte store ressurser på å løse problemet. I det minste begrense omfanget.

Det var først i 1873 man fant årsaken til sykdommen: Leprabasillen.

Spedalskhet som tidligere hadde blitt forklart med stigmatiserende mytologi, hadde nå, endelig, fått en medisinsk forklaring. En Nydelse af Fisk og Mælk var ikke lenger en plausibel forklaring.

… som ogsaa kaldes Elephantiasis Græcorium i Modsætning til Elephantiasis Arabum, paa Dansk Spedalskhed, er en kronisk Infektionssygdom, som ifølge sin Natur og Udvikling staar Tuberkulosen og Syfilis nærmest og med disse danner en Triade af vore farligste og alvorligste Folkesygdomme. (Salmonsens Konversations Leksikon, Anden udgave, København 1920)

I 1856 ble det innført meldeplikt for lepra, og oversiktene ble grunnlaget for et sentralt, landsomfattende pasientregister. Faktisk det eldste i verden i sitt slag.

Med sirlig skrift finner vi de første opptegnelsene digitalisert, kategorisert etter amter. Finnmark, Nordland, Nordre Trondhjem, Søndre Trondhjem, Romsdal og Nordre Bergenshus. Den typiske leprasyke var fra Vestlandet, var gårdbruker og fisker, mann og mellom 30 og 50 år. Gjerne hadde den syke over lengre tid oppholdt seg i områder med myr. Han passet inn i samtlige kategorier.

Under Romsdals Amt finner vi opptegnelser over de syke fra Nordre Nordmøre. Alle er utdelt nummer og registrert med legedistrikt, prestegjeld, årstall for smitte og, nokså uunngåelig, dødsår og sted. 

Mange år senere finner vi min tippoldefar i dette registeret. Han og en kvinne som viser seg å være i samme familie, en kvinne ingen i min slekt visste om.

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. 43 Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.» Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter. (fra Markusevangeliet)

Store fremskritt var blitt gjort de siste årene etter at leprabasillen hadde blitt oppdaget i 1873, men selv om årsaken hadde blitt avslørt, var sykdommen likevel forbundet med stor skam og redsel. I 1885 trådde Spedalskloven i kraft. Syke skulle holdes forsvarlig isolert i sitt hjem, eller bli tvangsinnlagt på hospital. 

Historien helt tilbake til oldtiden viser alt fra begrensninger av hvilke dager man kunne oppholde seg i byene, til at man måtte merke sine klær og at syke ikke hadde lov til å inngå ekteskap. Selv ikke etter døden fikk de syke fred. Gravene måtte legges til steder langt unna de andre.

Livet til de spedalske fortonte seg fra å leve tilnærmet som normalt i sitt eget hjem, til å være utstøtt og avstengt fra samfunnet. Andre måtte tilbringe resten av sine liv, innestengt på institusjoner. Selv om restriksjonene var mer humane på slutten av 1800-tallet, var samfunnets kollektive redsel likevel så markant at stigmatisering og utestengelse var uunngåelig.

Min tippoldefar døde i 1893, 74 år gammel. Et riktig langt og rikt liv, selv om det ble en trist sorti. Formodentlig fikk han bo hjemme på gården hele sitt liv.

To år etter Peders død var de nasjonale tallene mer enn halvert. Leprabasillen var i ferd med å dø ut.