Min fetter Ola og meg, av Arne Schrøder Kvalvik

For sju år siden var jeg lenket til rullestol i 12 uker. Det var nærmest som å slå på en bryter. Plutselig fikk jeg ikke lenger blikkontakt. Trillet jeg inn i en butikk kom ingen løpende for å spørre om jeg trengte hjelp. Spurte jeg om noe, svarte de helst til min samboer som stod bak.

Og likevel følte jeg at alle kikket på meg.

Min fetter Ola og meg, av Arne Schrøder Kvalvik

Norsk. Utgitt i 2015.

Jeg rakk å tenke mye de tolv ukene. Jeg tenker fremdeles. Forsøker å minne meg selv på hvordan det føltes å sitte der og bli oversett men likevel beglodd. Akkurat som om jeg ikke kunne prate, eller tenke. 

For jeg er ikke så mye bedre selv. - Jeg hadde inderlig godt av å lese om Ola. 

Ola Schrøder Røyset ble født for noen-og-tjue år siden og fikk dødsdommen allerede som baby. Ola ville ikke kunne bli eldre enn et lite barn, sa legene. Foreldrene fikk det plutselig travelt. Ola lider av Spinal Muskel Atrofi, en nervromuskulær sykdom, en lidelse han snart vil dø av. Om litt vil han ikke lenger klare å svelge. Enn så lenge bruker han alle krefter til å engasjere seg, bryte tabuer og leve.

Hans talerør i denne boken er fetteren Arne. En fetter han ikke har hatt all verdens kontakt med opp igjennom årene. Delvis fordi aldersforskjellen er akkurat litt for stor, eller akkurat litt for liten. Delvis på grunn av Olas fysiske begrensninger. Omsider er tiden inne for å bli bedre kjent. Arne er blitt voksen, ansvarlig og far.

Boken består i all hovedsak av spørsmål til Ola som han besvarer etter beste evne. Altså, med særdeleshet. Det er likevel intet intervju i den forstand, da Olas svar ofte gir grobunn for refleksjoner, erfaringer og minner hos forfatteren selv, Arne. Tekstmessig er den velformulert, men enkelt skrevet. Mest av alt er dette en vanvittig modig bok å skrive, både av forfatter og hovedperson. 

Ingen av de fremstilles som udelt sympatiske, slettes ikke. Det er likevel stillferdig og fint. Ytterst ærlig, men enda mer verdig.

Jeg ble overrasket over ærligheten. Av og til ubehagelig, men alltid ryddig. Det ubehagelige skyldes oss selv, hvordan vi så lett snur oss en annen vei. Velger å prate med han eller hun som står ved siden av. Det kunne vært oss som satt der. Det kunne vært vårt barn. Vi orker ikke, vil ikke, klarer ikke forholde oss til at han eller hun i stolen er noe mer enn en kropp. 

Så vi ser en annen vei. Forsøksvis av høflighet. Mest av alt fordi vi ikke helt vet hva vi skal si, eller hvordan vi skal forholde oss. 

Desto så hyre mer viktig at Ola står på barrikadene, om ikke bokstavelig talt. Han kjører stolen sin i maksfart, kverulerer og hever røsten i politiske debatter. Ola er som alle andre ikke bare en kropp. Han er meninger, tanker og følelser. Mest av alt det. Kanskje denne gang virkelig bokstavelig talt. 

Sjeldent leser man denne type litteratur som sprenger noen grenser og tvinger deg til å møte verden med et litt mer åpent blikk. Jeg hadde godt av å lese den. Alle har godt av å lese denne.

Kilde: Tilbudt av forfatteren selv. Gjorde et unntak fra regelen om å overse slike henvendelser, takket ja grunnet tematikken, og angrer ikke et sekund.

Andre bokbloggere: (Rose-Marie) og (Tine)