Frå bleike myr til alveland. Biografi om Arne Garborg

Time, Thesen, Obrestad og Fidjestøl har gjort det før ham. Høsten 2015 ble nok en biografi om Arne Garborg utgitt. Denne gang er forfatteren Jan Inge Sørbø.

Og han har gjort en formidabel jobb.

Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland, av Jan Inge Sørbø

Biografi. Sakprosa. Utgitt høsten 2015.

- Såpass formidabel jobb at vi må starte med begynnelsen. Starte med Garborgen selv. Mest gjennom Sørbøs øyne, resten gjennom mine.

Arne Garborg
Sønnen og faderen

Det starter med en tragedie. En far henger fra et tau i løa. En autoritær, sterkt religiøs mann som i vanvidd har valgt å forlate denne verden. Hendelsen, og stemningen innenfor husets fire vegger i oppveksten, kommer til å forfølge hans sønn resten av livet. Gjennom ord forsøker sønnen å finne en forsoning, en tilgivelse, en forklaring. Arne Garborg flykter inn i en fantasiverden full av spøkelser og traumer.

Og bort, ut, vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Unggutten reiser bort så fort han kan, men skal tilbringe resten av sitt liv med å forsøke å dra tilbake. Finne tilbake til røttene, tilgi og gå videre.

Han deltar på lærerseminarer, men jærguten beveger seg inn på gale veier. Han møter en ung kvinne han lever sammen med, men forholdet godtas aldri av jentas far, og hun forlover seg snart med en annen. Senere dør hun i barselseng, og Arne slutter aldri å sørge over henne. – Til sin kones store forbitrelse og en evig kime til ekteskapelige kriser. Mer om det senere.

Arne blir skulemeister, eller lærar som han insisterte på å bli kalt, men trives aldri. Han skriver til langt på natt og er sliten på dagtid. Han mangler motivasjon for å lære bort sin kunnskap. Alt han vil er å skrive.

Og produksjonen er stor. Her danner han grunnlaget for en betydelig mengde artikler og kronikker. Arne Garborg var mer en redaktør, en avisskribent, enn en forfatter.

Artiklene er stadig politiske. Han gjør oppgjør med den rådende religionen, og engasjerer seg etter hvert mer og mer i målsaken og dermed mer og mer i opposisjon med den store dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Likevel er det komplisert, all den tid og energi han har brukt på å fjerne seg fra farsgården og hjembygda. Han nærmer seg en forståelse av bygden som grunnlag for å kunne fjerne seg fra religionens klamme tak. Dialekt og landsmaal blir et essensielt virkemiddel for å distansere seg også fra storbyen. Så forsøker han også en egen versjon av landsmaal, sterkt influert av jærdialekt.

Han gjorde den (skylda) til grobunn for eit livsverk som høyrer til dei største i norsk litteratur.

I 1877 blir han redaktør for målbladet Fedraheimen, hvor han knytter seg til Ivar Mortensson Egnung og Rasmus Steinsvik. Vennskapene til disse mennene skal vare livet ut. Garborg skriver og skriver, men fem år etter overtagelsen skjer noe av stor betydning for hans forfatterskap. Kapittel etter kapittel av det som senere skal utgis som romanen Bondestudentar, blir publisert. Året etter publiseres boken. 

Han har ordene i sin makt, vel og merke er han dårlig til å uttrykke seg muntlig. Han stotrer og mumler, men skriftlig er han i sitt ess. Hans virke både som forfatter og redaktør gir han store muligheter til å nå ut med sitt samfunnsengasjement som spenner fra målsaken til mer ren politikk i partiet Venstre. Han utøver religionskritikk og kjemper for kjærlighet tross sosiale skiller. Han kjemper med Amalie Skram og kjemper mot Bjørnstjerne Bjørnson. Det er splittelse overalt, splittelse internt i målsak og parti, og splittelse i samfunnet. 

Det er på tide å komme seg ut og få nye impulser. I Paris knytter han vennskapsbånd med malerinnene Kitty Kielland og Harriet Backer og omgås med den store forfatteren Jonas Lie. Den innflytelsesrike kretsen utvides.

I Paris skriver han også brev. Noen av disse adresseres til en ung kvinne i Kristiania. Hun heter Hulda og skal snart bli hans kone. Hvordan de to først møttes er enda ikke kjent. Alle ledetråder i brev, dagboknotater og bøker er fulle av skrøner og skjemt. I alle fall. I Paris skriver han til frøken Bergersen. Unnskyldningen hans er at han ønsker et innblikk i en butikkjomfrus hverdag. Detaljer han kan bruke i romanen han nå forsøker å forfatte. Om hun kunne være så vennlig å skrive tilbake …?

Hulda skriver. Arne skriver. De møtes og to skal snart bli til tre. Hulda blir med barn og det litt umake nygifte paret flytter sammen til Kolbotn i Østerdalen, i betryggende nærhet til Ivar Mortensson. Hulda og Arne takler utfordringer på ulikt vis, men begge deler de en vanskelig familiebakgrunn. 

Det startar med at han diktar opp si eiga livshistorie. Deretter diktar han alle sine verk, og desse verka blir då brukte som bevis på at det oppdikta livet er sant.

Når sønnen kommer til verden blir han gitt navnet Arne, men blir hetende Tuften all sin tid. Det blir en stabasiøs tid. Omveltningene forsterkes når mor til Hulda dør, og Arne sliter samtidig med å forholde seg til et barn. Han ser sin far i seg selv, og seg selv i den sårbare, uskyldige gutten.

Familien flytter for å få en pause fra stridighetene hjemme. De bosetter seg i Tyskland, hvor hans bøker har høstet god anerkjennelse. Også hjemme i Norge selger han godt, og angstanfallene har roet seg.

Men selvsagt skal det ikke vare. Traumene sitter stadig for godt forankret i hans sjel. Arne må skrive, dikte seg inn i redningen. Hulda, Arne og Tuften flytter til Jæren, men ikke sammen. Hulda og gutten innlosjeres hos guttens onkel, mens Arne selv bor alene. Han skriver og skriver, og resultatet blir romanen Fred, en av hans aller fremste verker. Romanens handling foregår i samme landskap, men er mer distansert og kritisk enn man forventer. Her er ingen forherligelse av det jærske, for forfatteren var i det hele tatt ambivalent til det hele på denne tiden. Vel var han bevisst på at bondestanden og landsbygda var det ideelle samfunn, og at man følgelig måtte tilstrebe å få mer makt ut av byene, men hans egne opplevelser var for problematiske til å unngå en mørk skygge over det hele. 

Så er også Fred svært selvbiografisk. Hans evne til komikk gir distansen som kreves, både for leseren og forfatteren selv. Like etter Fred kommer Haugtussa, dikteposet som gjør Garborg til en av norsk litteraturhistories virkelig store navn.

Etter mange år med rotløshet, fysisk så vel som psykisk, presser Hulda på for at familien skal slå seg ned for å bli værende. Hun forsøker å legge alt til rette for Arne, og foreslår blamt annet både Hardanger og Telemark for å lokke målmannen. Ingenting er godt nok, men hun allierer seg med gode venner og flytter til Hvalstad i Asker hvor de, midt i det dansknorske rige, etablerer et lite stykke landsmaalland. Ivar Mortensson er der. Rasmus Steinsvik. Rasmus Løland. Askerkretsen dannes. Likevel holder Arne avstand. Han nekter nærmest å forsøke å finne seg til rette, og bor mer for seg selv enn sammen med sin familie.

Det problematiske forholdet til sønnen Tuften vedvarer, parallelt med Arnes perioder med angst og depresjoner. Han er redd for å ende som sin far, men ender på mange måter med å repetere historien. I brevform klarer han å vise en viss omsorg og nærhet til sønnen, og Tuften forsøker å tekkes sin far, alt han kan.

Men en ting kan ikke Tuften noe for. Han bor i Asker. Ved Kristiania. Hvor alle taler dansknorsk. Han er ingen jærgutt, hvor enn han gjerne skulle vært det. For å tekke sin far.

Det er noe fullstendig hjerteskjærende over det hele, hvordan Tuften aldri kan bli god nok. Fullverdig nok. Hjerteskjærende, både for far og sønn.

Problematisk er også ekteskapet, både for paret selv og hans behandling av sønnen. Hulda og Arne forelsket seg, men giftet seg fordi de måtte av hensyn til samfunnet. De er et romantisk par som ender opp som et konvensjonelt ektepar. Krise etter krise overleves, og det er noe rørende over den gjensidige respekten de begge viser. 

Likevel er de så mye mer enn bare mann og kone. De er som et eget lite firma, hvor de jobber sammen mot felles mål. Hulda som drar lasset og Arne som motiverer, forsvarer og strør om seg med positive anmeldelser. Skriftlig er han ytterst handlingskraftig og gjennomslagbar.

Og hele tiden er Arne skribent. Romaner, artikler i avisene. Så får han også sin lønn, bokstavelig talt, med statslønn fra 1898. Nå fritas han fra nødvendigheten av å hele siden produsere.

Likevel slipper hans engasjement aldri taket. I romanen Læraren introduseres hans første religiøse helt. Her er fokus på forsoning og tilgivelse, og han oppholdt seg også i Tyskland over en lengre periode mens han skrev romanen. Han fordypet seg i religionsstudier og maktet på mange måter å finne sin egen religion. Ikke den kirkelige, men den etiske. En versjon han kunne leve med, og som han urokkelig mente måtte være den eneste riktige.

Standhaftig var han også politisk, hvor han engasjerte seg i alt fra samfunnsøkonomi og likestilling til målsaken. Mest av alt målsaken. 

I de siste årene skrev han ikke lenger romaner. Romaner han så ofte skrev i forsøk på å få fred i sin sjel. Han skrev dagbøker, brev, artikler, taler og oversatte en rekke store verker til landsmaal. Størst av alle var Homers Odysseen. Til og med teaterstykker skrev hans, til oppføring på Det norske teater, konas store bragd. Alt for å fremme målsaken.

Så kan også fraværet av romaner tjene som tegn på at Arne Garborg i sitt livs siste fase var på sitt lykkeligste.

Forfatteren og redaktøren

Samfunnsdebattanten og målmannen

Resultatet er en svært grundig og detaljert avhandling om Arne Garborgs liv og virke. Flere av hans verker analyseres ned til detaljnivå, kanskje spesielt Haugtussa, og det vil derfor være en klar fordel å ha lest disse verkene fra før. Alt på nynorsk, selvsagt. Veldig nynorsk. 

Spesielt lettlest er det derfor ikke, men Garborgens liv er mer enn nok interessant og fascinerende til å godta og ønske å forstå selv de mest uvanlige ord. 

Dessverre skriver forfatteren seg selv inn i enkelte tilfeller. Av og til personlig synsing i parantes, andre ganger høyst subjektive anekdoter i en ellers mer objektiv avhandling. Dette kunne med stor fordel vært luket fullstendig ut, i verste fall vært tydeligere adskilt. Videre bruker han dels mye tid på å kommentere andre biografier, og nøyer seg således ikke med å referere til andre. Også dette oppfattes som forstyrrende, da det er ganske tett med referanser boken igjennom. Det hadde blitt mer lettlest med notehenvisninger, da det allerede er en egen notedel bakerst i boken. 

Å sammenfatte Garborgs liv er komplisert og krevende. Forfatterskapet er en side. Samfunnsengasjementet en annen. Familielivet en tredje og hans indre sjeleliv en fjerde. 

Arne Garborg var en komplisert mann og han levde et komplisert liv. 

Slikt blir det store bøker av. Så kan heller ikke alle sidene bli viet like mye plass. Dessverre. Personlig hadde jeg ønsket meg mer om hans familie, om Huldas engasjement spesielt. Andre igjen ville kanskje ønsket enda dypere analysering av hans romaner. Videre hadde det også vært interessant med enda flere bilder. Kanskje enda flere sitater fra hans verker. Det blir en smakssak og spørsmål om kapasitet.

Mye av sannheten finner vi i hans brev og dagboknotater, en del i hans romaner. Skreller man av humoren finner man spiren til forståelse. 

En solid biografi er det like fullt på alle måter. Her er gode intensjoner, skarpe motsetninger, stahet og sinnsforvirring, kjærlighet og flukt fra fortiden. Søken etter sannhet og bitende ironi som dekker over det verste. Gjør alt levelig. 

Forfatteren av biografien følger opp med det samme. Bokens siste kapittel er glitrende. Sørbø poengterer både rørende og ettertenksomt arven etter Garborg. Hvem han var og hvorfor han ble som han ble. Alt han utførte, alt han ville og alt han ble påvirket av. – Og hvordan han selv maktet påvirke andre. 

Så lukker man også igjen boken med et smil.

Les også: Jeg har tidligere skrevet om Arne Garborg etter å ha lest (Alfred Fidjestøls sakprosa «Frå Asker til Eden») om Askerkretsen. Litt senere fulgte jeg opp med (dette innlegget).

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (KulturGuffen)