Jeg skulle egentlig ikke skrive om denne boken. Bare lese. Komme meg igjennom en bok på engelsk. En bok hvis forfatter jeg respekterer, en bok jeg var temmelig sikker på å ville like.
Jeg likte den så godt at jeg simpelthen ikke kan la det forbigås i stillhet.
Barneloven, av Ian McEwan
Utgitt på norsk i 2015
- Åpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse, skriver NRKs anmelder Anne Cathrine Straume. - Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvert imot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit.
Det klarer han også i sin foreløpig siste roman, Barneloven.
Fiona Maye er dedikert i sin jobb som høyesterettsdommer i familieretten. Som 60-åring har hun opparbeidet seg en respektabel erfaring og anerkjennelse. Karrieren har ikke vært kompatibel med barn, men hennes ekteskap er stødig og udiskutabelt. Fiona og Jack er hverandres klippe, diskusjonspartner og støtte.
Hun møter et vell av skjebner hver eneste dag, Fiona klarer likevel å holde en profesjonell distanse. Hun kan ikke la det gå inn over seg. Hun tilbringer kveldene med å lese igjennom sakene, nettene til å drømme, dagene til å dømme. Om morgenen må hun være klar til å skille mellom rett og galt, sant og usant. Ubegrunnede beskyldninger, kjærlighet som er blitt til hat, overgrep og misbruk, forsømmelse og desperasjon. Hun er sitt ansvar bevisst. Feil valg kan få fatale følger for uskyldige barn.
Plutselig en dag rakner alt for henne.
Hun feiler. En av sakene går personlig inn på henne. En ung gutt, bare 17 år gammel, er innlagt på sykehus med leukemi. Behandlingen er påbegynt, men virkningen er ikke optimal. Sykehuset går rettens vei for å kunne gi ham blodoverføring, en behandling som vil øke mulighetene for at guten skal bli frisk, men foreldrene og pasienten selv nekter. De er Jehovas vitner, og blodoverføring er ifølge deres religiøse overbevisning forbudt.
Parallelt med rettsaken gjennomgår hun en ekteskapskrise hun ikke så komme. Hennes mann, hennes elskede, trygge, gode mann, ønsker å innlede et forhold til en annen. Et siste seksuelt eventyr, før han blir enda eldre. Fiona steiler. Alt i henne stritter imot. Hun kan ikke godta det, leve med det. Jack forlater deres hjem og blir borte i ukesvis. Fiona holder pusten, tvinger seg til å fokusere kun på jobb.
En dag er han tilbake i huset. Ekteparet snakker ikke lenger sammen, er aldri lenger i samme rom. Tausheten er ikke til å holde ut, og huset føles så trangt, så trangt.
Det gjør sterkt inntrykk når hun, den stolte, profesjonelle dommer, til slutt og uunngåelig rakner i sømmene. Tausheten og avstanden til mannen hun elsker. Tragedien hun i sin maktposisjon burde håndtert på en bedre måte. Belastningen blir for stor, det blir for mye.
McEwan er en mester i å iaktta de små emosjonelle episodene i hverdagen. Han skildrer hvordan huset krymper etter at ekteparets nevøer og nieser drar hjem. Alle rommene som var så store og varme da barna enda var her, hvor trangt og kaldt det blir når de atter er alene. Han skildrer stillheten rundt frokostbordet. Hvordan deres rituale med te eller kaffe endrer seg, selv om tilberedelsen er den samme. En smak og preferanse som bare kan utvikles etter et langt og godt samliv. Hvordan distansen, kulden, forstyrrer det vante. Det gjør inntrykk.
Også dialogene er sterke. - Ikke alltid hva som faktisk blir sagt, men hvordan disse bærer historien og løfter frem det emosjonelle, det usagte og det misforståtte.
Nei visst, kan man ikke la Barneloven forbigås i stillhet.
Kilde: Bok lånt av en knakende god petanquespiller.
2 kommentarer:
Så kjekt å se at du lot deg bevege til å blogge om boken. Håper mange får øynene opp for den, mitt eksemplar er på stadig utlån :) Som alltid veldig kjekt å lese dine tanker om boken. Gleder meg til å treffe deg i morgen!
Jeg fikk den i posten i går og den skal leses i løpet av september:)
Legg inn en kommentar