Du er menneske nå, av Eirin Gundersen

Det er lenge siden jeg har blitt så emosjonelt berørt av en roman som debutanten Eirin Gundersens diktsamling Du er menneske nå. Her er sorg og savn over tid og sted, og refleksjoner over hvem vi er og hvem vi en gang var.

Du er menneske nå, av Eirin Gundersen

Dikt. Norsk. Debutant. Utgitt høsten 2015.

Vi møter fortelleren når faren akkurat er gått bort. Verden blir annerledes. Fortelleren opplever sorg, som med tiden går over til savn og et tomrom som ikke lar seg fylle. På ferden følger refleksjoner over liv og død, tid og sted. 

hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født, vi vikler oss inn i hverandre, fortsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme. jeg må tenke noe som ikke alle som tenker har tenkt.

Hva gjør oss til mennesker? Når ble vi til, og hvor lenge lever vi etter at vi dør? Hvor er skillet mellom kropp og minner, dager som var og dager som kommer?

Vi etterlater oss minner, som et avtrykk, et skjell. Hva skjer når også disse forsvinner, forvitrer?

Diktene er ikke dikt i tradisjonell forstand. Halvparten, om ikke mer, er som tekstbolker å regne. Alt med små bokstaver, som for å understreke alle tankerekkene som flyter sammen. Tett i tett med setninger, langt nok til å dekke nesten en halv side. Disse veksler med mindre tekstbolker, med mer tradisjonell oppbygging. Alle disse diktene, tekstene, er delt inn i tre deler.

I første del møter vi jeg-personen umiddelbart etter farens død. I andre del har sorgprosessen utviklet seg fra å være egosentrisk til å omfavne en større verden. Også bokstavelig talt. Jeg-personens tankespinn tar oss med helt til Sibir. I tredje del aner vi en forelskelse og en sorg som går over til savn. En sorg, eller et savn, et tomrom, som nå har utviklet seg til eksistensielle spørsmål om hva vi er, hva som gjør oss til de vi er, og en gryende uro for hvordan det vil være å dø.

Uro. Ingen direkte redsel, men en ubønnhørlig uro. Vi har ingen minner om å ikke eksistere. Livet er alt vi har og alt vi vet om. 

Du er så mange mennesker jeg aldri har møtt.

Jeg lar meg imponere over det stillferdige over det hele. Forfatteren brisker seg aldri med store ord og avanserte metaforer. Det er gjenkjennelig og nært. Intimt. Du tror på henne. Du undres med henne.

Her er fotspor i snøen som ikke forsvinner før langt ut på våren. Her er moren som tar med seg en stor del av stillheten når hun går ut av døra og til graven. Du kjenner på fortvilelsen og famler sammen med henne. Vi er bare mennesker. Så sårbare, så undrende, så små i det store universet.

På et punkt i historien finnes du fortsatt.

Fortellerens tankespinn er troverdige, tankevekkende, gjenkjennelige og interessante. Kanskje har vi tenkt tankene selv, kanskje sier hun det så mye bedre selv, i all enkelhet. Diktene er stillferdige og filosoferende. Tankefulle og rørende i all sin nakenhet og sårbarhet. Jeg ble berørt.

Vi kjenner den alle. Den nagende frykten for å bli glemt. Å ikke sette avtrykk. 

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (AkimaMontgomery)