Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo

Nydelig ungdomsroman om forelskelse og kjærlighetssorg, vennskap og foreldre som ikke forstår noen verdens ting. Og om å være 15 år og verken barn eller voksen. 15 år og en verden full av valg som alle gir konsekvenser. En bok å bli rørt, trist og glad av.

Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo

Ungdomsroman. Utgitt i 2014.

Det er sommerferie og Emma ligger febersyk hjemme på sofaen. Moren må på jobb, og ber venninnen Rita sjekke om datteren. I stedet kommer Hester inn døra. Kjekke, litt voksne, halvt amerikanske Hester. Ritas sønn, hvis navn er omtrent det mest håpløse du kan hete på norsk.

Emma blir om mulig enda varmere. Brennende het av spenning og forelskelse. Og Hester kommer tilbake. Igjen og igjen. Holder hånda hennes. Stryker på henne. Kysser henne.

«Jeg smyger hånda mi mot hans. Fingrene møtes så vidt. Den ene fingeren til Hester vikler seg rundt tommelen min, det er det eneste jeg kjenner. Han begynner å tegne mønstre på innsiden av hånda mi. Jeg sukker, jeg kan ikke hjelpe for det. Han ser på meg og ler. «Skal jeg stoppe?» Jeg rister på hodet, det er ingen som har tegnet mønstre i hånda mi før, jeg vil bare at det skal vare og vare. Og Hester begynner å tegne oppover armen min, på undersiden, der huden er aller tynnest. Jeg får frysninger. Verdens beste frysninger.»

Selv om det ikke varer. Når sommerferien er over reiser han til faren sin. Helt til USA.

Emma er i sorg og vet ikke helt hvordan hun skal takle det. Hester skriver og skriver, men selv får hun ikke ut et eneste ord. I stedet for drar hun på fester, kikker på de eldre gutta og drømmer om at en av de kan redde henne ut av tristheten.

Jeg dukket tilbake rett inn i tenårene. - Fullstendig bergtatt av den ytterst søte, men likevel realistiske historien om en 15-åring sin famlende jakt etter lykke. Det handler om vennskap som seirer, om utnyttelse som knuser og en trassig stolthet som overvinner alt. Det handler om valg man må ta, at noen valg viser seg å være feil, men at man kan reise seg opp igjen. Selv om noen skriver HORE på skoleveska og alle ler bak ryggen din.

For når Hester drar blir savnet for stort til å håndteres. Emma trenger å forelske seg på nytt, i en eller annen, og det så fort som mulig. Når 18 år gamle Henning smiler til henne på en fest, er målet klart. Tenk om Henning kan gi henne like varme følelser som Hester en gang gjorde. Henning gir henne følelser. Masse følelser.

Og skam. En skam hun nekter å ta innover seg. Eller, i hvert fall vil hun ikke vise det. Ikke tale om. Selv ikke når venninnene distanserer seg, når foreldrene blir engstelige, og når de andre guttene gir henne en oppmerksomhet hun slettes ikke er komfortabel med.

«Jeg kan ikke se på mor, jeg ønsker meg langt bort fra henne, jeg vil ut i havet, helt ned i det mørkeblå. Jeg ser meg selv dra nedover mot sandbunnen, kjenner at jeg blir kald helt inn til beinet. Jeg kan bli der nede og aldri komme opp igjen. «Jeg savner latteren din, hvor er den blitt av? Spør mor.»

Lille, store Emma. Ikke barn, ikke voksen. Emma, som bare vil bli sett, være ettertraktet, være pen. Akkurat som Hesten syns hun er. Hester, som kjører rundt med egen bil på highwayen og kanskje holder hånda til smellvakre Sharon.

Det er en litt lavmælt historie som fortelles, alt med hjertet utapå. Søkende, famlende, sårbart og samtidig stolt. En lettlest roman med korte kapitler og tidvis nydelige passasjer. Anbefales hjertelig til alle tenåringsjenter og mødrene deres.

Jeg leste og leste, og hjertet mitt bare…

Kilde: Leseeksemplar. Tilsendt uoppfordret fra forlaget.

Forresten: Boken er nominert til (Uprisen), ungdommenes egen bokpris.