Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Et par minutters gange på en sti, gjennom et lite skogsholt, opp en bakke og ned en bakke, fra huset jeg bor i, er Labråten. Et tun, et område, som i sin tid virket som selve kraftsentrum i landsmålsriket. – Bare noen få togstasjoner fra den dekadente, bohemske og dansk-norske hovedstaden.

Jeg burde skrevet denne omtalen på nynorsk. Tilgi meg. Min unnskyldning får være at selv ikke Hulda Garborg, kanskje det nærmeste vi kommer primus motor i Askerkretsen, formulerte seg skriftlig på landsmål.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. 2014. Historia om Askerkretsen 1897-1924.

Det var en litt underlig gjeng som flyttet fra hovedstaden og bygdene, inn til Hvalstad i Asker. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik kjente hverandre fra deres felles prosjekt, avisen Den 17de Mai, og gikk sammen for å kjøpe gården Labråten. Nær hovedstaden og likevel på bygda. Fra hver kant, fra hver bygning rundt tunet, skulle de dyrke de norsk-norske verdier, fremme landsmålets sak og hjelpe hverandre. For sakens skyld. Målsaken.

Aller mest i fokus var Hulda og Arne Garborg. Han som forfattet de store romaner. Hun som kjempet i kulissene.  Hun som samlet hordene.

Og det var litt av en forsamling. Intellektuelle og skriveføre, men akk så innadvendte, sykelige og kanskje attpåtil mentalt uberegnelige. Likevel maktet de, fra hver sin lille boble, å nå ut til folket og i sin samtid, fornorske samfunnet.

Med Labråten som sentrum tiltrakk kjernen seg mange mektige venner i det kulturpolitiske landskap. Alle var de forkjempere for landsmålet, det som i dag kalles nynorsk. Beboerne tok opp arven etter Ivar Aasen og videreførte den. Sammen forfattet de egne verker, men kanskje av større betydning var rekken av historiske verker som ble oversatt til landsmål. Jeppe på Bjerget, Odysseen, Edda, ja selv Bibelen. Aviser på landsmål ble riksdekkende, bunadstradisjonen ble gjeninnført og folkevisedans ble igjen kultur. Husfliden ble etablert. Det Norske Spellag ble til Det Norske Teater. Et lite stykke BygdeNorge i hovedstaden. - Selv i dag.

Og på Labråten kunne de etablere sitt eget lite BygdeNorge i miniatyr. En trassig motvekt til det pulserende, nedbrytelige liv i Kristiania. En oase av kultur, samhold, frukt og dyrehold. Et lite Eden i Asker.

Som symbol på det rene, friske, oppbyggelige bygdesamfunn ble Askerkretsens betydning og sak ytterligere poengtert ved særlig Huldas mange redningsaksjoner i form av venner og venners barn som ble hentet inn til Labråten for rekreasjon. Hun tok de under sine vinger i håp og tro om at et landsens liv med sunne verdier, frisk luft og hvile, kunne redde de fortapte sjeler.

Norge løsrev seg fra Danmark og skulle plutselig stå på egne ben. Det var viktig å fremme nasjonalfølelsen og finne tilbake til røttene. For Askerkretsen var svaret klart. Sammen og hver for seg kjempet de for alt hva det var verdt. Lykkes de, trakk de seg tilbake. Målet var aldri oppmerksomhet og heder. Saken var alt.

Askerkretsen

• Hulda og Arne Garborg: Ektepar, en sønn (Tuften). Han grunnla aviser, virket som redaktør, utarbeidet landsmål, var intellektuell og forfatter. Blant hans mest kjente verker er romanen Bondestudentar og lyrikksamlingen Haugtussa. Hun skrev politiske romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker. Et vesentlig verk i hennes forfatterskap er kokeboken Heimestell. Hun startet Det Norske Spellaget som senere ble til Det Norske Teater, hvor hun også var styreformann. Sterkt engasjert i gjenreisingen av norsk folkedans og bunadstradisjon. Politisk engasjert i Venstre.
• Marta og Rasmus Steinsvik: Ektepar, senere skilt. 5 felles barn. Han, mest kjent som driftig redaktør av avisen Den 17de mai, som han stiftet sammen med Arne Garborg. Hun, avisskribent og redaktør av tidsskriftet Kringsjaa. Oversetter av blant annet Jean d’Arc. Senere foredragsholder for en rekke kontroversielle tema, blant annet kvinners seksualmoral (total kyskhet), antisemittisme og kritikk av den katolske kirke.
• Karen og Ivar Mortensson: Ektepar. Nære venner av Garborgene. Han, karismatisk og kjent målmann, prest og oversetter. Blant annet betydningsfulle arbeide som Edda og ikke minst Bibelen.
• Rasmus Løland: Ungkar. Forfatter bosatt på Labråten og nær husvenn med Garborg-familien. Særlig kjent for sine barnebøker, som med sin realisme og råskap satte en helt ny standard til litteratur til barn og unge.
• Steinar Schjøtt: Nær venn og samarbeidspartner med Arne Garborg. Arbeidet i det stille, men er hovedmannen bak et svært viktig arbeide i landsmålssaken: opprettelsen av ordbøker. Helt eller delaktig i en rekke oversettelser.
• Tilla og Otto Valstad: Ektepar, ingen barn. Bosatte seg like ved Labråten. Deres eiendom er sammen med Labråten i dag kjent som Asker museum. Han var maler, og illustrerte blant annet Lølands barnebok Kvitebjørnen og flere av Arne Garborgs romaner. Hun var lærer og forfatter. Sammen drev de friluftsskole, hvor hun ønsket å redde sine elever ved Vaterland Skole. Helt i takt med Askerkretsens visjon om et helbredende BygdeNorge.
• La oss heller ikke glemme Kristofer Uppdal med sine romaner og lyriske utgivelser. Eller Olav Nygard, den unge, håpefulle med det poetiske språket. Eller forfatteren Johan Bojer. Eller Henrik Rytter, forfatteren, teaterkonsulenten, litteraturkritikeren og redaktøren. Han som etablerte Nordmøre Folkehøgskole og som oversatte en rekke verker av Shakespeare, Per Gynt og Dantes Den guddommelige komedie.

Alt på landsmål. Selvfølgelig var alt på landsmål.

De lykkes langt på vei. Selv om det i dag er få minner igjen av deres gjennombrudd, var Askerkretsen betydelige og mektige. Her var ikke rom for betenkeligheter vedrørende inhabilitet. Redaktører skrev rosende omtaler av romaner og teaterstykker, kunstnere illustrerte barnebøker og pyntet teaterscener. Kretsen arbeidet sammen, venner forsvarte og fremsnakket hverandre.

Slik gjorde de hverandre større og mektigere, sammen dannet de et mektig skjold mot kritikk. Slik ble de også stadig flere, til tross for at grunnlaget med tiden forvitret i takt med sykdom og død. Mektige og profilerte venner frekventerte Labråten og dannet en utvidet omgangskrets som satte Askerkretsen ytterligere på det kulturpolitiske kart. Der var Gustav og Kitty Wentzel, Harriet Backer og Fernanda Nissen.

Kunstnere, forfattere, malere, som sammen jobbet for et felles visjon om å samle folket til ett. Alt med naturen, bygda og landsmål som fellesnevnere. Rent og ekte.

Jeg ønsket å lese boken av rent personlige grunner. Som omtrent nærmeste nabo ville jeg gjerne lese mer om alle de som for alle disse årene siden preget bygda og storsamfunnet. Jeg ville vite mer om disse som bodde på steder jeg i dag elsker å besøke. Disse som dyrket frem epletrær jeg høster godene av i 2014. De som har gitt navn til gater jeg daglig tusler gjennom.

Jeg fikk det og så mye, mye mer. Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Alle notene til tross. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte. Vi leser om deres væremåte, men også innrømmelser og intime tanker gjennom brev og dagboknotater. Du irriterer deg, gleder deg og forsøker å forstå. Dette er ingen rosenrød fortelling.

Akkurat som avslutningen i boken irriterer meg. Brått blir det slutt. Arne Garborg dør, og plutselig er fortellingen over. Kretsen er utvannet og oppløst. Akkurat da, etter 250 sider, forstår du at du har rast igjennom en sakprosa som er utformet som en roman du ikke vil skal ende. Du vil lese mer, vite mer, kunne fortelle andre om denne gjengen som hadde alle disse visjonene om et ekte fedreland bygget på trygge, rene bygdetradisjoner.

De solte seg aldri i glansen. Mange levde i fattigdom uten vilje til å oppgi sitt virke. En del døde av tuberkulose. Noen ble gale. Andre endte sine liv etter harde år med alkoholisme. De var kunstnere. Kunstnersjeler. Noen ble hyllet i sin samtid. Noen fikk sin hyllest for sent.

Ja visst. Det var en forunderlig forsamling der borte på Labråten.

Boken: Etterspurt og mottatt av forlaget. Tusen takk til Samlaget.

Andre bokbloggere: Dessverre ingen, så vidt meg bekjent. Jeg håper flere fanger opp denne boken og anbefaler den veldig gjerne videre. I ventetiden kan lokalavisens (artikkel) leses.