15.10.14

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte

Tenk deg følgende scenario:

Som barn kalte du deg Ellikken, et kallenavn som har fulgt deg opp igjennom alle år, særlig i den digitale verden. Å kalle seg det samme da en ren bokblogg skulle opprettes var den naturligste ting i hele verden. Ellikken, som i Marikken, du vet. Verdens tøffeste. Kanskje tøffere enn selv Pippi. Tenk deg da, når du får nyss om at en forfatter, hvis bok du har grundig bejublet og hatt en viss kontakt med, utgir en ungdomsbok hvis navn på heltinnen er Elliken.

OK, en K for like, jeg vet. Men like fullt: Et klassisk #denfølelsen – øyeblikk.

Integritetspørsmålet overlates til deg, det eneste jeg kan gjøre er å bedyre at jeg ikke kjenner forfatteren personlig, men navnet i seg selv gjør det klunk umulig for meg å gjøre annet enn å reklamere vilt og hemningsløst. I hvert fall nesten.

Instamoment, Ellikken møter Elliken.

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Gartè
Ungdomsroman. 2014

Elliken er 15 år og misfornøyd med det meste. Hun kler seg i sort fra topp til tå, snapper jeans på Carlings og tilbringer så lite kvalitetstid som mulig sammen med sin advokatfar og sin åndsfraværende mor. Ikke så mye tid med lillebroren David heller, selv om hun egentlig, sånn strengt tatt, ville gått gjennom et helvete for å stille opp for ham. Den eneste personen som virkelig forstår henne, ser henne, er bestefaren. Nå er han syk, innlagt på sykehjem og har mistet språket.

Hun trasker rundt i Oslos gater. Alene, fordi det er best slik. Hun liker ikke de andre uansett. Rosabloggere som bare bryr seg om mote og sminke. Pappagutter som bare skal holde fasaden. Ikke sånn som Elliken som faktisk bryr seg om det som teller. Dyrevern. Økologisk mat. Miljøet.

Plutselig en dag havner hun midt oppe i en salig smørje med forsvunnet popstjerne og en potensiell miljøkatastrofe. – Midt i Oslo. Elliken er sånn cirka den eneste i hele verden som skjønner at det finnes en sammenheng, hun skjønner bare ikke helt hvorfor eller hvordan hun kan bevise det. Ikke riktig enda.

At jeg var spent på denne Elliken er en kraftig underdrivelse. Lettelsen var nokså formidabel da jeg allerede på første side leste om hennes spinkle kropp. Sammenligningen braste i bakken med dunder og brak. Lettelsen fortsatte da jeg senere kunne trekke konklusjon om at noe videre kroppsfiksering slettes ikke var noe tema. Elliken som romanskikkelse beskrives ut i fra sin personlighet og sine meningers mot. Tipp topp tommel opp for en ungdom uten de sedvanlige ungdomsproblemer, fritt for ulykkelige forelskelser, kviseproblematikk og flink pike-syndrom. Elliken er bare kul. Temmelig sær, men kul.

Du må gjerne utsette ditt barn eller din ungdom for Elliken. Ellikken anbefaler Elliken.

Som voksen, forsøksvis kritisk leser, vil jeg likevel fremheve en annen person som bedre beskrevet. David, Ellikens lillebror, vies langt mindre fokus, men hans fremtoning virker på meg langt mer ekte og nær enn de øvrige. Jeg tror på han, jeg liker han. Den litt keitete, usikre, prepubertale jyplingen som vil så gjerne, og tøffer seg desto mer. Han som ikke helt strekker til, som ikke er populær, men i det minste bedre likt enn hva søstera er. Og du vet, det smerter litt inni ham når han tenker slik, for han er jo så glad i henne. Du vet, selv om hun kjefter på ham og kaster ham ut av rommet. Du vet.

Like begeistret er jeg ikke for harselering av en viss reell personlighet. I boken møter vi hotellguruen Sværdalen. En skikkelig klyse, og – jeg siterer – «en middelaldrende fyr med sleik, treningsstudiomuskler og ei altfor perfekt, høy blondine til kone.» Lite sublimt, vil jeg hevde. Irriterende lite.

Jeg ville heller ikke vært bokbloggeren Ellikken om jeg ikke hadde innrømmet språklige hang-ups. Du vet, voldsom fokusering på feil og mangler som 99,99 % av befolkningen ville kalt bagateller.

Boken holder et barnlig, svært lett språk, men innimellom dukker det opp voksne uttrykk som for meg virker helt malplasserte. Elva rislet og hun satt fjetraVannstand, edruelig og udugelig sladreblad. Det er noe inkonsekvent over det hele som forstyrrer helheten.

- Noe som fører meg videre til andre uheldige momenter. Uheldige for noen. Ekstremt irriterende for meg.

Som for eksempel at vår miljøbevisste Oslojente ser seg nødt til å google Akerselva. Kjenner hun virkelig ikke til elva som deler byen i to? La gå, tenkte jeg, ungdommen nå til dags etc etc. Nei, søren heller, tenkte jeg da jeg i setningene etter leste om at hun husket godt engasjementet bestefaren hadde for noe som skjedde akkurat ved… ja, nettopp, Akerselva.

Jeg klarer heller ikke å la andre episoder passere uten hevede øyenbryn. Som når Elliken befinner seg innestengt i en kjeller og hun tenker at det var «ett eller annet i blikket (hans) som sa at han ikke trodde henne». Han, som faktisk holder henne innestengt. Eller når hun i samme kjeller gjemmer mobilen sin, for deretter å bli befridd og mirakuløst nok har mobilen hjemme hos seg selv neste dag. Det er i beste fall kjedelig når en ellers spennende historie skjemmes av slike logiske brister.

Da blir beskrivelsen av hushjelpen, som både er veldreid og omfangsrik, som en bagatell å regne. Selv for meg. Også det faktum at Elliken er spinkel, samtidig som hun kritiserer rosabloggerne for anorektiske kropper.

Og bare for å henge meg enda mer opp i bagateller:

Elliken forteller Sværdalen at broren er savnet. Han spør ingen spørsmål, men snakker om økologisk villaks. Ja, jo, ok, tenker jeg. Han har noe å skjule! Han vil ikke snakke om ham! Han er skurken! Men nei, æsj, så teit, tenker jeg etterpå, for Elliken reagerer på den ekstremt sterke parfymen hans.
Ja. Du vet.

Jeg måtte bare skrive det. Øse ut av meg. Påberope meg evnen til å kritisere om det trengs. Du vet. Ikke for det, målgruppen reagerer neppe på det samme som meg, men jeg ville ikke vært Ellikken uten. Ellikken med to K’er, altså.

Ellikken, som når alt er utbasunert og sutret over, ivrer etter å poengtere både morsomme sekvenser, underholdende, likandes hovedperson og høy humrefaktor. Og spenning. Masse, masse spenning for de yngste ungdommene.

Det vet jeg. Jeg har testet det ut på min egen families målgrupperepresentant. La oss bare kalle ham Gutt (13).

Det var strengt tatt langt over sengetid da jeg presset på ham boken med nesten samme navn som meg selv. Neste morgen vekket jeg ham med mine sedvanlige spørsmål om bøker.

«Ah, det er en sånn bok man får lyst til å lese ut med en gang, men det går jo ikke», sa han med sorte ringer under øya og håret til værs.

Noen kvelder senere var han simpelthen helt nødt til å lese ferdig, det var aldeles umulig å utsette slutten enda lenger. Han leste og leste og leste enda litt til. Halv elleve klappet han sammen boken med et salig glis og nikket iherdig samtykkende til spørsmålet om boka var noe tess. Veldig spennende, ja, faktisk helt fra starten egentlig. Bra personer også, og man vet liksom aldri helt hvordan det kommer til å gå. Og ja, boka passer like godt for gutter som for jenter. Terningen ble trillet og landet på 5. Attpåtil en sterk 5’er.


Jo da. Du må gjerne utsette ditt barn eller din ungdom for Elliken. Ellikken og Ellikkens sønn liker Elliken. 



Kilde: Bok mottatt av forfatter/forlag. Tusen takk! 
Andre bloggere: Ingen enda, så vidt meg bekjent. Derimot har jeg blogget heftig og begeistret om forfatterens roman Fuglehotellet. Min omtale kan leses (HER). Anbefales hjertelig!

6 kommentarer:

HildeSol sa...

Jeg så den boka i butikken tidligere i høst og tenkte pussig nok på deg med en gang ;)

astridterese sa...

Så bra at den ble så godt mottatt av Gutt (13) :-) Det er tross alt for dem det skal være spennende. Men det er likevel unødvendig med alle disse tingene du fikk hangups på. Barn/ungdom fortjener også godt skrevne bøker.

Nå det er sagt så ble jeg litt nysgjerrig. Lurer på om ikke jeg må lese denne boken :-)

siljeblomst sa...

Bra at den falt i smak hos 13 - åringen :-)

Tine sa...

Jeg digger at du presser din sønn til å lese langt ut i de blå timer :) Min 13-åring må også presses litt, men skjønnhetssøvnen går det aldri utover. Har lest hvert ord av omtalen din, ingen skumming for å hoppe videre til neste blogg i kveld nei. Kjempebra, jeg har humret og ledd. Skjønner godt at du ville lese boken, og jeg synes det er fantastisk at det er flere enn meg som henger seg opp i logiske brister. Har du lest Ett sekund om gangen? Er sikker på at den ville falt i smak hos dere begge. Min sønn har den som lesebok på skolen nå, og er veldig begeistret.

Tiger Garte sa...

Tusen takk for fin omtale, Ellikken(med to k'er) :)
Denne tar jeg med meg, både skryt (selvsagt) og litt kritiske bemerkninger (som hjelper i videre arbeid med Elliken). Herlig at Gutt (13) likte boka såpass godt! Ps. For øvrig kan jeg nevne at David får en større rolle i fortsettende bok ;)
hilsen tiger

ellikken sa...

Bra! Vi gleder oss! Også må jeg bare si at Gutt (13) syns det var en skam at mora hans ikke skrev noe om Imee. - Det var nok hans favoritt :-)