Plutselig gikk jeg på en real bokbloggsmell. Kombinasjonen - solskinn, alskens aktiviteter, evigvarende nettdiskusjoner, plagiater, ulne forbindelser på tvers av forlag, media og venners venner, x antall bloggomtaler av samme bøker, fullt fokus på halvgode bestselgere, blurber med masse utropstegn, mindre interessante leseeksemplarer og nyttesløse diskusjoner med forlag og reklamefirmaer - har vist seg å være rimelig uheldig både for leseglede og skriveglede.
Jeg famler etter motivasjon og målsetninger. Quo vadis, Ellikken. Hva vil jeg, hvorfor vil jeg, for hvem, for hva, hvordan, når. Det må være noe mer. Ikke bare at jeg liker å lese. Liker å skrive.
Har man blogget i noen år, ser man at man har en unik mulighet til å utøve en viss form for innflytelse. Jeg vet folk leser, både kjente og ukjente. Jeg vet folk plukker opp tips fra meg. Jeg vet folk spør meg om tips. Jeg vet folk vil vite om jeg har lest den eller den, og hva jeg syns om den eller den. Jeg vet folk snakker om bøker når de treffer meg. Jeg vet folk bevisst eller kanskje ubevisst blir påvirket til å lese litt mer enn de ville gjort ellers. Jeg vet folk inspireres til å være mer bevisste underveis i lesingen. Kreve litt mer. Gruble litt mer. Jobbe litt mer.
Jeg vet det. Jeg gleder meg over det.
Men det er ikke nødvendigvis fordi mine tekster er så fantastisk gode, kritiske eller interessante. Det er langt igjen. Jeg er ikke i nærheten en gang, men leserne skal vite at jeg forsøker.
Da skal jeg fanden meg ikke kaste bort tiden min eller andres på å skrive om bøker det går tretten av på dusinet. Du vet, disse bøkene som grunnet massiv hype forankrer seg på bokhandlernes ti på topp-hyller. De som alle leser fordi de blir lest av alle andre. De som fjonger seg med skyhøye terningkast på forsiden. De som fremsnakkes på nettavisenes leserinnlegg og hentes frem som de mest reklamevennlige blurber. Bøkene som kanskje ikke en gang er blitt lest, men som likevel tipses om på inspirerende leseseanser på alskens biblioteker landet rundt. Tips med jubel og utallige utropstegn.
Jeg vil ikke lenger være med på de greiene.
Jeg vil heller ikke takke ja til ti leseeksemplarer i uka. Bøker jeg ikke har spesielt lyst til å lese, men føler meg forpliktet til å skumme igjennom. - For jeg har jo tross alt fått de gratis, vel og merke om leseeksemplarer ikke har noen reell verdi utenom papir og blekk. Om ikke å lese og skrive omtale, så i det minste knipse et bilde eller i alle fall nevne at den og den er mottatt og tusen takk for det.
Jeg er ikke noe reklameplakat. Hvor er grensene? Hvor langt skal man gå før det tipper over?
Hvem skal man bruke tiden sin på?
Den ukjente forfatteren? Det lille forlaget? Gamle romaner ingen orker å lese om? Populære bøker som høster uendelig mange besøkende og påfølgende raid av tilbud fra alskens forlag?
Skal man føle seg beæret over å bli blurbet på omslaget til en bok man falt pladask for, eller skal man stå i beredskap for å forsvare seg, svare på kritikk, og potensielt være ødeleggende for ryktet til andre seriøse bokbloggere?
For jeg er seriøs. Seriøs i den forstand at jeg er bevisst på at jeg vil noe med dette. Jeg vil noe mer enn å bare lese bøker av ren personlig glede. Noe mer enn å bare få utløp for skrivelyst. Noe mer enn å bare telle antall besøkende på bloggen på en dag, en uke, en måned, totalt. Jeg vil ikke kose meg for kosens skyld. Jeg vil kose meg med lesingen og skrivingen fordi det gir en eller annen form for resultat. Positiv konsekvens. Noe mer enn seg selv.
Jeg vil at det skal være vettuge grunner til at forlagene inviterer meg til events, forfatterintervjuer, presentasjoner og gir meg gyldne muligheter til å lese bøker som utgjør den lille forskjellen. Jeg vil at de skal mene det, når de kontakter meg og forteller at bloggen min utpeker seg, at de er positivt innstilt til den, at de leser mine innlegg med glede og interesse.
Jeg vil de skal mene det. Og jeg vil at de skal lytte til meg når jeg kritiserer deres håndtering av det store vell av bokbloggere som ukritisk omfavner et helt lass av gratisbøker. Som kopierer handlingsforløpet gjengitt på forlagets sider og slenger på et "anbefales" for syns skyld. Jeg vil de skal ta mine meninger til etterretning og rydde opp i egne rekker, før de bidrar til kritikk direkte eller via omveier, når de omtaler bokbloggere som enhet. - Klart vi blir brukt.
Ikke misbruk oss. Vis kritisk sans. Ikke bruk hva som helst, ikke send ut til hvem som helst. Og ikke begrav kritikk ved å svare ja og ha, for deretter å slette den kritiske fra alskens lister.
Jeg famler. Protesterer. Stritter imot.
Men hva? Og hvem? Og hvordan? Og ikke minst hvorfor?
Fasiten ligger i mitt hode langt frem i tid. Veien blir til mens man går. Jeg famler videre.
Famler, fordi jeg har klare målsetninger, men liten evne til å holde disse konsekvent. Jeg vingler frem og tilbake, skriver om rubbel og bit, stresser når det har gått uker uten innlegg og jeg leser bøker som ikke gir meg noen verdi. Jeg har ti prioriterte mål, noe som er ganske nøyaktig ni for mange. Fokus, Ellikken. Fokus.
For jeg vet hva jeg vil. Jeg vet jeg vil skrive om ungdomsromaner siden så få andre gjør det. Jeg vil ha søkelys på god litteratur for barn og unge, fordi det er så uendelig mange perler i blant dem, perler som ikke får noen oppmerksomhet, perler som faller mellom to stoler. Om jeg kan bidra til at en eller to ekstra får høre om disse, har jeg nådd mitt mål. Det er så viktig å gjøre et forsøk, utgjøre en liten forskjell.
Ikke for det. Jeg sliter med å finne de ungdomsromanene som ikke allerede får et lite snev av oppmerksomhet. Jeg skriver om Nesbø og Svingen og publiserer inderlige anbefalinger av Odinsbarn og Lier Horsts Clue-serie. Jeg lar meg friste og påvirke og faller i fellen. Pluss for ungdomsromaner, men er det egentlig godt nok? Bredt nok? Nyttig nok?
Og jeg vet hva jeg vil. Jeg vil skrive om norske romaner, om norske forfattere. Det føles viktig, men har jeg egentlig noen klar formening om hvorfor det er så viktig å prioritere norske fremfor utenlandske? Og er det faktum at jeg forguder Per Pettersons romaner noe jeg trenger å fortelle på bloggen? Får han ikke tilstrekkelig oppmerksomhet? Burde jeg ikke heller gjentatt i det uendelige hvor glad jeg er i Simon Strangers Mnem, en bok de færreste har hørt om? Jeg vet ikke. Jeg famler også her.
Ikke minst de litt eldre verkene. Norske, de også. For det er så viktig. Jeg vet bare ikke helt hvorfor. Men viktig er det. Det er min selvpålagte plikt å skrive om Sigrid Undset og Amalie Skram. Sikkert flere også, jeg må bare bestemme meg hvem. - Og hvorfor. Hvordan også, for all del. Skrive om de, selv om all informasjon bare er et Google-søk unna. Slik at skoleelever kan kopiere over innlegget jeg har brukt timer på å sammenfatte. Selvsagt helt uten honnør. - Og siden eg ikke skriver om bestselgere, eller helst ikke vil gjøre det, har bloggen så få besøkende at den ikke får særlig treff på Google-søk. Den forsvinner ned i det store internettdypet, godt skjult for mistenksomme sensorer.
Ja, også er jeg veldig fornøyd med min greie med Gabriel Garcia Marquez. Det er motiverende for egen del, det gir meg en enestående mulighet til å dykke ned under overflaten og gjøre mitt forhold til hans forfatterskap mer bevisst og begrunnet. Forhåpentligvis virker det også inspirerende overfor andre, slik at flere innser hans geniale fortelleregenskaper. Men hvorfor akkurat han, og hvem blir neste? For det kan jo ikke ende der? Forsvinne like plutselig som det dukket opp?
Men jeg gir ikke opp. Jeg tror det har noe for seg. Jeg vet jeg lærer litt av det selv. Jeg vet at andre som leser potensielt kan lære noe. Bli inspirert, i det minste. Tenke utenfor boksen.
- Tenke utenfor boken.
21 kommentarer:
Ja! Jeg føler meg også litt umotivert for tiden, og grur meg mest til å bli ferdig med en bok kun fordi jeg da skal blogge om den. Det er sjelden jeg får den helt store "denne har jeg så utrolig mye fint å si om"-bølgen skyllet inn over meg, og da frister det lite å blogge. Jeg har valgt å blogge mindre, og velger bort bestselgere og godt kjente klassikere - med mindre jeg har noe spesielt å formidle. Jeg er fremdeles litt for svak til å takke nei til leseeksemplarer, med mindre jeg ser at det er en bok utenfor mitt interessefelt. Bestselgere kommer jeg nok fremdeles til å lese, fordi de for meg blir som et pauseinnslag. Jeg trenger det innimellom. Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette. Men du, godt sagt!
Den beste måten å unngå disse frustrasjonene på er å akseptere mangfoldet og være den du er. All kudos for at du anmelder ungdomsromaner. Jeg leser svært mange ungdomsromaner (innenfor de genrene jeg personlig liker), men har fremdeles ikke funnet den riktige formen å formidle disse på.
Og ... jeg kjøper over 95 prosent av alle bøkene jeg anmelder. Stort og smått, gammelt og nytt. Og når en selv kjøper mesteparten av bøkene er man naturligvis svært selektiv overfor egne preferanser. For: når det kommer til bøker: smaken er som baken. Selvfølgelig. Alle har forskjellige preferanser.
Kudos nummer to for at du er så opptatt av å løfte frem norske forfattere. Der er jeg også, spesielt overfor klassikerne, for mange av dem er så gode at de simplethen fortjener å bli løftet opp av graven og frem på kronen. Stå på!
Er av og til veldig umotivert jeg også og forstår ikke helt vitsen med hvorfor jeg holder på med dette,så det har jo hendt at jeg har vært borti "delete"knappen ved et par anledninger for ja, av og til så handler jeg før jeg får tenkt meg skikkelig om. Om enn så lenge så kommer jeg til å fortsette i samme tralten som før, men jeg har selvfølgelig lyst til å utvikle meg videre, bli flinkere til å formidle det jeg måtte ha på hjertet. I likhet med Lena så kommer jeg fremdeles til å takke ja til leseeksemplarer men jeg har blitt flinkere til ikke å bry meg så mye om mailene som kommer og klarer fint å la være å svare på dem,ego får jeg tilsendt mindre bøker enn det jeg har gjort. Det er nok kjempelurt å sette opp en liste slik som du har gjort der for lettere å finne ut hva man vil med bloggen. Du skriver så utrolig bra og har din egen stil på innleggene dine så jeg håper ikke at det endrer seg noe nevneverdig. Godt innlegg!
Jeg kjenner jeg må gruble MER på dette. Jeg sitter også med mange av disse tankene, om hvorfor og det om å bli tatt seriøst i den forstand at man ikke er en nyttig idiot, men hvor går grensene? Det er en hårfin balansegang og jeg kjenner jeg sliter med den.
Forøvrig likte jeg uttrykket "halvgode bestselgere" - de er det mange av gitt.
Men nå må jeg tenke mer, liker det når innlegg får meg til å tenke. Takk:-)
Lena: Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med innlegget mitt jeg heller, men det var så mye tanker, frustrasjoner og regelrett sinne som måtte på utløp. Prøve å sette ord på DET som ikke helt lar seg uttale. Glad for at du tenker litt sammen med meg! Leseeksemplarer har jeg fått langt opp (eller ned?) i vrangstrupen, og har satt meg til fore å si tvert nei til samtlige. Gi bort alt som måtte komme til å dukke opp uanmeldt. (Jeg har tross alt greid å holde stand i minst en uke allerede... 8-) )
John Olav: Tusen takk støtte og kudos! Jeg har med tiden kommet frem til å følge ditt eksempel, altså være langt flinkere til å kjøpe selv. Koste hva det koste vil. Hamstre vilt og uhemmet på loppemarkeder, gjenbruk etc. Problemet er når man finner disse fantastiske skattene som ikke lenger selges, de som kun må lånes bort og som du aldri får igjen. Norske forfattere - Ja! Av 26 leste bøker i år er bare åtte utenlandske, og det størrelsesforholdet liker jeg. Det blir ikke mindre flatterende av at fem av bøkene er av Gabo, som jo er et eget mål i seg selv. Jeg må bare huske å fokusere ENDA mer, være ENDA mer bevisst på HVORFOR jeg velger som jeg gjør.
Beathe: Du er til å spise opp, tusen takk! Du er kanskje en av de bokbloggerne som blir hyppigst brukt av forlagene: du er særdeles lett å like, leser mye og skriver om de fleste, men jeg syns likevel du har benyttet deg veldig godt av dette og gjort din helt egen greie. Det er misunnelsesverdig, for jeg savner mitt eget unike konsept. Jeg svirrer rundt og vil så mye, men vet ikke helt hva eller hvorfor. Vet mest av alt hva jeg _ikke_ vil. Å ta i mot/be om leseeksemplarer er selvsagt fint og bra og spennende i seg selv, men varselklokkene bør ringe ved den minste antydning til pliktfølelse, samvittighetskvaler eller vond smak i munnen. Jeg var lenge evig takknemmelig for alt som kom min vei, men nå har jeg nådd mitt metningspunkt.
Karin: Ja! Gruble mer! La oss gruble sammen :-) (Grubling er egentlig veldig kjekt, bare litt slitsomt når det står på som verst. Det er så vanskelig å stikke hull på grublebobla, men vi kan jo være inne i samme boble og holde hverandre med selskap)
Jeg forstår hva du mener og jeg er imponert over mange av de tankene du gjør det rundt det å blogge, hvorfor og hvordan.
Jeg har lenge vært uinspirert og blogget lite, men har akkurat funnet en liten gnist som jeg håper skal utvikle seg. Men håpet er vel mest et ønske om å blogge på en annen måte.
Jeg burde gjøre som deg og tenke mer på hva jeg leser og hvorfor. Du har gitt meg noe som er litt udefinerbart enda men som jeg håper skal føre til forandring. Takk!
Astrid Terese: Håper jeg klarer å definere min bokblogging bedre jeg også :) Jeg vet i hvert fall EN ting: At jeg skal fortsette. Det ER verdt det :)
Takk for det Eli:-)Jo,det var jo veldig kjekt og jeg følte meg veldig stolt de første gangene men jeg føler ikke det sånn lenger og det fører jo til at jeg nesten blir litt redd for å fremstå som useriøs om jeg blir brukt på blurber veldig ofte for det har jeg ikke lyst til.Jeg vet ikke om det er en automatikk i det sånn egentlig, men folk kan jo få inntrykk av at jeg liker alle bøkene jeg leser og det gjør jeg jo ikke, har faktisk slaktet flere bøker hittil i min karriere som bokblogger.Varsellampene blinker jo litt her, for jeg merker at jeg blir litt stresset av å ha x antall bøker liggende som jeg ikke har fått lest men som jeg "burde", man kan jo miste leselysten av mindre. Hmm...jeg fikk litt å tenke på jeg også merker jeg...men jeg skal bare gruble og ikke slette flere ganger.. Hvor moro hadde det ikke vært om en kunne slettet "delete" knappen? Jeg merker at jeg får lyst til å gjøre noen endringer selv også men hva det vet jeg ikke..Så godt at du gikk i tenkeboksen litt og du får nok selskap av flere etterhvert.
Beathe: Det er regelrett nitrist at man ikke har kontroll over disse blurbene. At man ikke kan sette på bremseklossene ved for hyppig bruk, eller rett og slett nekte å godta bruk om man ikke står for utsagnet hundre prosent. Det er med skrekkblandet fryd jeg saumfarer bokhandelen for bøker jeg har lest, i tilfelle jeg er nevnt på omslaget. Til å lese såpass få nye bøker, finner jeg egne blurber uforholdsvismessig ofte. På innsiden sammen med mange andre er ok, på forsiden med store bokstaver skremmer vettet av meg. Jeg har enda ikke opplevd at sitater er tatt ut av sin sammenheng, og bøkene har jeg alle som en virkelig likt, men likevel... Likevel kjenner jeg på en viss uro og irritasjon over å bli oppfattet som en vits. Kanskje jeg er litt vanskelig av meg, for de gangene jeg har sagt fra om ting jeg oppfatter som uryddig, har jeg blitt fjernet fra utsendelseslister. - Desto viktigere å fortsette å stille krav.
Ja, jeg undrer meg om det er mulig å reservere seg mot å bli brukt på blurber? Det er slett ikke alltid at jeg har fått beskjed om at jeg har blitt sitert og det er som du sier veldig irriterende og ikke ha kontroll på det. Rart at du blir fjernet fra utsendelselistene til forlagene bare fordi du gir beskjed om slike ting, de vil vel ha orden i sysakene deres de også selv om de skal selge bøker? Det virker jo rett og slett uprofft spør du meg. klart man må ha lov til å stille krav.
Det har skjedd meg to ganger, hvorav det ene forundret meg mer enn den andre. Muligens tilfeldig at jeg plutselig og ulykksalig har falt ut av listene, men jeg tviler såpass på det at jeg i stedet for å spørre, konkluderer med irritasjon og snurthet. Andre igjen kunne jeg med letthet tatt med hjem og lest godnatthistorier til, om så skal være.
Tenke utenfor boken! Den kommer jeg til å sitere deg på, bare så du vet det! -) Jeg undrer, som deg, på hvilken retning jeg går i som blogger. Halvgode bestselgere, Amalie Skram, amerikansk gammel sci-fi og Poirot-krim. Alt finnes på bloggen min. Når jeg kikker gjennom det jeg har lest siden jeg begynte å blogge så er jeg jammen et eget loppemarked alene. Ingen bestemt sjanger, ikke noe bestemt mål. Kun lese- og skriveglede. Men det blir kanskje likevel min greie. Og kanskje skal jeg etterhvert kalle bloggen min for Loppekassa!? Ja si det du, der fikk jeg en ting til å undre meg over -) Jeg har selv vært "av" blogging siden mars pga familiære utfordringer og studier på toppen av galskapen. Nå når jeg faller til ro så starter jeg med en pallebok. Men så liker jeg Egeland. Og så kan man mene hva man vil. Interessene mine spriker i alle retninger det er mulig å gå litterært, så kanskje det jammen skal bli min greie - å lese litt av alt. Hele tiden... Keep on knotting, Ellikken - du har faktisk ditt eget konsept. Kanskje det bare er du som ikke ser det? :-)
Så fantastisk bra skrevet, Eli! Og jeg er glad jeg velger å skrive på engelsk, da slipper man unna alle argusøynene. Blogg i vei om det du vil :D
Kjempegodt innlegg, Eli! Jeg synes absolutt du skriver gode, kritiske og interessante anmeldelser - og at du har din egen stil :-). Jeg liker veldig godt at du leser og skriver om mange ulike sjangere. Refleksjon rundt sin egen blogging er alltid bra, og jeg ser frem til å følge deg videre :-)
Og så håper jeg at min egen skrivesperre for lengre innlegg snart gir seg.... jeg vil jo gjerne, men har ikke helt fått det til i det siste.
Godt innlegg. Eg har hatt mange av dei same tankane og kjent på litt av den same frustrasjonen sjølv.
Eg trur det er viktig å vera seg sjølv og å finna sin eigen stil. Den Perfekte Bokbloggen finst ikkje. Det er miksen og variasjonane av dei ulike bokbloggane som gjer det interessant å blogga og å lesa andre sine bloggar.
Det jeg har lest på din blogg har vært lærerikt og inspirerende. Så også nå, for det er godt å lese at andre også har kvaler. Jeg har skrevet et lignende innlegg for egen del flere ganger, men kommet til å slette det, for egentlig famler jeg for mye rundt dette. Ser at du har fått på "papiret" mye av det jeg tenker :) Varierte blogger er de kjekkeste, de som skriver både om barn og unge, har det nyeste nye men også skriver om gode "gamle" bøker. Jeg selv hiver på litt kunst og kultur i tillegg, bare fordi det er meg. Lykke til videre, det er alltid kjekt med tenkende bokbloggere som utvikler seg og bloggen sin :)
(Det regner på Lillehammer)
, og jeg må tenke litt på dette
, ville bare si
, hvor mye jeg liker bloggen din
, og deg!
(men ikke alltid bøkene du leser)
Marianne: Hahah, du kan ikke forestille deg hvor fornøyd jeg var med den setningen. Burde kanskje forte meg å copywrite'n, i all dens genialitet ;-D Fniser litt av mixen din, det er mye trøst i felles skjebne. - Og ja visst er det lov å like Egeland! Eget konsept? Jeg? Nææææh. Men snart. Tror jeg. Håper jeg. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke klarer å komme på tidenes beste tema-greie som alle kan kaste seg på. Bookerpris og 1001 og what not, hvorfor klarte ikke jeg å komme på dette først? Det hadde vært noe! Det hadde vært hyggelig og spennende og engasjerende å kunne bidra i miljøet med noe såpass konkret. Det er bare så fryktelig tomt inni pannebrasken!
Monika: ... Men hva vil jeg egentlig...? *smask*
Silje: Godt å høre! Selv er jeg redd for at det blir for mye føleri og _inderlighet, og altfor lite håndfast kritikk, alt for lite vekt på kontekst, alt for få linjer. Hadde jeg hatt tid, eller i hvert fall tatt meg tid, skulle jeg gladelig satt meg på skolebenken igjen og frisket opp gammel - og høstet ny - kunnskap.
Berit: Målet er Den NestenPerfekte Bokblogg :-)Edit: Den OmtrentSåPerfekteSomOverhodetMulig Bokblogg! Leseløve MED godt utviklet konkurranseinstinkt, vet du. - Men godt poeng: Mix og variasjon, det store mangfold av bokbloggere, er det som beriker oss!
Tine: Tusen takk, jeg prøver mer og mer bevisst, så får vi ser hvor det hele ender :) Er redd for å "tilby" alt for mye variasjon, samtidig som det er tungt å måtte låse seg helt fast også. Den gyldne middelvei, etc etc.
Ingalill: (Så heldig du er. Og da snakker jeg ikke om været) Du er vel fin...!!
Du har mange gode, interessante og smarte tanker her! Har selv ikke bokblogget i veldig mange år, har for det meste skrevet moteblogg i 4-5 år før jeg begynte med bokbloggen nå i vår. Jeg har også fått en del leseeksemplarer, men jeg liker det vel og merke godt. Både fordi at jeg leser så mye at det blir dyrt å kjøpe selv, men også fordi jeg sier hva jeg mener. Helst vil jeg ikke lese andres anmeldelser av samme bok før jeg leser den :) Men jeg vil ikke bli en reklameplakat heller!
Det du sier om ungdomsromaner er ganske viktig, for det er altfor få som skriver om det! Ikke minst er det altfor få ungdommer som skriver om det. Dette diskuterte vi på et bokbloggmøte som var i Trondheim, for jeg vet om meg selv og noen få til som skriver om dette fast. Så jeg skal i alle fall fortsette med det, og gleder meg til å lese flere av dine omtaler rundt det ;)
- Siri
Siri: Takk, takk :) Leseeksemplarer var fryd og gammen i lang tid, men det er jo stort sett de samme bøkene man ender opp med å lese - og skrive om. Det er et hav av bøker som aldri får oppmerksomhet, og jeg er dessverre alt for dårlig til å studere forlagenes oversikt over utgivelser. Jeg får bli flinkere til å frekventere biblioteket, tror jeg. - Selv om ungdomshylla der er skuffende liten. Det er neppe særlig uvanlig.
Desto viktigere å blogge om ungdomsromaner! Keep up the good work, Siri :)
Legg inn en kommentar