BBC-bokbad med Per Petterson

Sen mai. Klokka er fire. Bilene snegler seg frem på E18. Noen ganger akselerer de såpass i fart at girspaken må beveges etter at kløtsjen er trøkket inn, andre ganger trøkkes bremsen inn og bilen stagnerer før hjulene igjen kan rulles fremover. Jeg veit ikke hvorfor bilen jeg sitter i virker å bevege seg mer fremover enn de andre. Jeg ser ut av vinduet mot Oslofjorden. Hjertet galopperer. Hendene skulper av svette. Jeg skal på innspilling av BBC World Service sitt bokbad med Per Petterson.

Og jeg er redd. 

Samboeren min tenker ut alle mulige måter å komme seg raskere inn til sentrum. Dette ser stygt ut, det er ikke sikkert du rekker det, sier han. Det er ikke så farlig, tenker jeg. Det gjør ingenting om bilkøen tetter seg fullstendig.

For jeg er redd.

Jeg, som i en måned, kanskje lenger, har gledet meg til dette. Følt meg som verdens heldigste som har fått muligheten til dette. Blitt solid og uopprettelig starstruck ved tanken på et lite, intimt bokbad med en av de forfatterne jeg setter aller høyest. En som formidler tanker med ord som forvandler mitt liv til en melankolsk boklykkeorgie. 

Men jeg er redd.

Og jeg kommer frem. Jeg rekker det. Jeg finner frem. Jeg kommer meg opp trappa. Og der, der står han. Med radioverten, i en trang, trang gang. Og der må jeg gå, presse frem et smil uten å rødme, uten å segne om, uten å være overlegen, uten å være noe annet enn et helt, fullstendig normalt menneske.

Ikke at jeg er det. Dette er en lidenskap. Hans bøker vekker lidenskapen i meg. Hans gjennombruddsbok gjenopprettet lesegleden i meg etter mange års opphold hvor jeg knapt nok orket å røre en bok. For Ut og stjæle hester hadde den virkningen på meg. 

Og akkurat i det øyeblikket puster jeg ikke. Jeg smiler, dør litt, og får store problemer med å hviske frem et hei i retur. Det blir med et nikk og et pip. Jeg har mer enn nok med å holde meg på beina.

Og når jeg ikke tror det kan bli mer skummelt, kommer jeg inn til det store rommet hvor radioinnspillingen skal foregå. Det er folk der. Masse folk.  Eller. Ikke så mange. Bare 30 stykker. Akkurat 29 for mange for min komfortgrense. 

Slik er det å være velsignet med nerver av stål gele.

Men jeg finner meg et hjørne. Og et glass vin. Og en reol med bøker. Akkurat der og da kjenner jeg igjen på følelsene som tvinger meg ut på slike opplevelser. Gleden over å være med på noe som få andre har muligheten til.

Please find your seats. Sit down, please.

Damen fra BBC snakker med sin vakreste Oxford English, er aldeles stunning i sin kroppsnære designerkjole, og jeg venter bare på at Jennifer Saunders skal ramle inn med bustete hår og rødvinsflaske. Men hun gjør jo ikke det. I stedet for introduseres vi til Harriet Gilbert. THE Harriet Gilbert. BBC-bokdronninga. Og igjen, ved siden av henne, the author of the month, Per Petterson. THE Pier Pitrsn.

Klapp i vei så vi kan høre hvordan det høres, sier designerkjolekvinnen. Og vi klapper. Anne Cathrine Straume fra NRK klapper. Hun fra Morgenbladet klapper. Redaktøren fra Bokvennen klapper. Jeg klapper. Alle klapper. Høyt. 

Så starter det. 

Mobilen er slått av og jeg fortviler over manglende illustrasjoner til mitt kommende bokblogginnlegg. Jeg setter fra meg vinglasset, dekker mine strømpebuksebekledde lår med jakken min, tar frem notatbok og penn og er endelig i mitt ess. Slutt på mingling, rett på sak.

Gilbert introduserer Pier Pitrsn og publikum klapper. Litt lavere denne gang. Vi er jo tross alt på radio.

Pier Pitrsn er highly appreciated and highly loved, forfatter av ni bøker og utgitt på femti språk, jobbet i årevis på den eminente bokhandelen Tronsmo, naboen til forlaget vi nå er hos. Det er varmt og klamt, og jeg er ikke den eneste med rødsprengte kinn. Pier Pitrsn leser opp et utdrag fra boken det hele handler om.

Ut og stjæle hester.

BBC World Service nevnes, spredt latter, fornøyd BBC-dronning og BBC-kvinne i designerkjole. Ikke bare skriver han godt. Han har også humor. Skjevt smil-humor. Jeg liker han litt ekstra godt.

Any questions from the audience, spør Gilbert, og forsamlingen konsentrerer seg om å stilne sine utbrudd av frykt. NRK-Straume griper ordet før andre rekker å renske halsen. Dette har hun gjort før.  Det snakkes om forholdet mellom far og sønn, om at det noen ganger er for sent, om fraværende fedre, om den unektelige og ubestridelige kjærligheten som er der. Uansett og for alltid.

En e-post tikker inn, spørsmål om hvordan han oppfatter sammenligninger med Knausgårds utleverende stil. Pier Pitrsn parerer med at bøkene og hendelsene som er de mest autobiografiske, aldri inneholder hendelser som faktisk og i sin helhet har skjedd. Likheter, jo visst, men ikke helt. Eksempelvis dikter han opp en søster, bare fordi han er nysgjerrig på hvordan det vil være å ha en søster. Slikt noe. Publikum ler, there is something about the way he puts it, you know.

E-post nummer to arresterer ham på hans syn på massemedia. Trond lytter kun til BBC og anser TV som hjernedød underholdning. Gilbert er programforpliktet til å dra en vittighet om at hun can’t possibly say noe om dette. Publikum ler, hun er jo ganske så bra hun også. Selvsagt deler Pier og Trond samme holdning. Pier lytter til BBC og kan strekke seg til NRK2. Informasjon og kunnskap. Jeg gløtter bort på Straume.

Den tredje e-posten stilte spørsmål rundt loneliness and solitude, at det virker å være typisk for Skandinavia, Norge i særdeleshet. Hytte og skog og alt det der. Pier Pitrsn godtar Gilberts paralleller til buddistisk tankegang, men vinkler dette behovet for nærhet til naturen og forsvinne inn i sin egen lille boble, med det nærmeste man kommer et lite grevskap i seg selv. Sitt eget herredømme. Jeg liker det synet.

Publikum er litt varmere i trøya, og ikke bare fordi lokalet har oppnådd en temperatur på kokepunktet. En mann rekker opp hånda, snakker om boken I kjølvannet og sier han har lagt merke til at hovedpersonen skriver på en bok, hvis utdrag også finnes i Ut og stjæle hester. I flere år har han lurt på dette, sier han.

Jeg vrir meg litt i stolen, for jeg har lest både spørsmål og svar på dette i et intervju jeg googlet meg frem til i forkant av bokbadet. 

Pier Pitrsn ler og kommenterer at ”du har fått med deg det, ja”, og spørsmålsstilleren ler, og det hele er kanskje avtalt spill, hva vet vel jeg. Kanskje jeg til og med oppfatter det feil. Det er greit, I kjølvannet er en bok jeg liker veldig godt, la boken få oppmerksomheten den trenger, det er disse tingene som på merkelig vis binder sammen alle Pettersons, Pitrsns, bøker. Jeg liker det. Kanskje er det nettopp Arvid Jansen som skriver Tronds historie. Det er en fin tanke, så kanskje det er nettopp slik.

Jenta ved siden av meg, hun jeg trodde var like stille som meg, rekker plutselig opp hånda og snakker og snakker og vet ikke helt hva hun spør om, men jeg liker det. Hun er fra Danmark og beretter om sin forståelse av forskjellen mellom nordmenns og danskers forhold til naturen og Europa. Dere nordmenn gjemmer dere bort i skogen, men likevel er dere så internasjonale, sier hun. Uten egentlig å spørre, men Pier Pitrsn elsker spørsmålet som egentlig ikke er noe spørsmål. Det gjør jeg også.  Han snakker om sin far som var en fysisk aktiv mann, som med sin lidenskap smittet ham med sin glede over naturen og dens ro. Han snakker om sin interesse for politikk, om raddisen i seg, og om alle bøkene han leser og som han alltid har lest. For ham kjennes det helt naturlig, og en kombinasjon som utmerket lar seg gjøre. – Dere dansker har ikke så lett for å gjemme dere i naturen, sier han. Det er liksom ingenting der. Skjevt smil igjen. Vi ler.

Voicemail fra Australia: Hvilke reaksjoner får du på bokens viktige utsagn ”Vi bestemmer selv når det skal gjøre vondt”, disse ordene far til Trond prenter inn i ham. Et utsagn som ga meg gåsehud under lesing av boken, da jeg hørte det under intervjuet, og som fremdeles gir meg gåsehud når jeg skriver dette. Det vekker unektelig følelser. – Også blant andre lesere, forteller ham. Det virker provoserende på overraskende mange, noe som kanskje er litt provoserende for ham selv. Er dere virkelig fanger i deres eget liv? repliserer ham. Det er en hard leveregel, men frykten for det motsatte er langt verre å slå seg til ro med. Dører må lukkes, man må godta det som skjer og gjøre det beste ut av det. 

Ny opplesing. Denne gang fra Trond og kompisen Jons hasardiøse ridetur. Det går galt, men Trond blir senere far, så det kunne gått verre. Det kunne vært hundrevis av opplesninger. Det er så mange fine passasjer i boken, man blir aldri helt lei, tankerekkene møter andre tankerekker og jeg svinner inn i den melankolske lykkerusen han har en egen evne til å fortrylle meg inn i. Les mer, skriv mer.

Han forteller mer. E-poster og oppfølgingsspørsmål fra publikum er en nytelse å lytte til. Hvordan boken blir til, kapittel etter kapittel, hvordan hendelser plutselig oppstår, og hvordan disse påvirker både leser og forfatters oppfatning av tidligere hendelser. Jeg fascineres. Gamle kapitler må leses på nytt, forstås i lys av dette nye, se linjene som ikke en gang forfatteren selv har sett, bare innsett i underbevisstheten. Og ingenting av det gamle endres, det nye passes inn, samtidig som det nye åpner for en helt ny forståelse av det du allerede har lest. Lite er tilsiktet og det meste er tilfeldig. Alt blir til underveis.

Så tar det også tid å skrive disse bøkene. Underveis i Ut og stjæle hester slutter han å røyke. Det går to måneder før han er i stand til å skrive videre. Han må vente til han er i samme sinnstemning som sist han skrev.

Morgenbladets journalist følger opp med spørsmål rundt språket han fører. Sosiolekt med skrevne ord. Han og ikke ham. Stjæle og ikke stjele. Det blir kritikk og misnøye av slikt. – Eller man kan gjøre det hele genialt med å være konsekvent, gjøre det til noe eget, noe unikt. Noe som stikker seg ut fra mengden og holde fast på det. Føles det riktig nå er det alltid riktig, sier han. Bare man er konsekvent og sikrer at det hele er gjennomført, altså. Som I kjølvannet, en bok han brukte fire år på, bare for å forsikre seg om at alt hang sammen. Han forteller hvordan han eliminerte bort de faktiske hendelsene og satt igjen med bare ordene. Refleksjonene. Atmosfæren. Han forteller om at han bevisst ikke spinner videre på historiene til Tronds far, Jons mor eller noen av de andre som forsvinner ut av Tronds liv. Det er ikke det som er det vesentlige i hans fortellinger.

”Du vekker følelser hos meg som ingen andre forfattere makter”, forteller en eldre mann over høytaleranlegget. ”Det nærmeste jeg kommer er Faulkner.”

Pitrson smiler. Jeg smiler. Alle smiler.

Litt mer temperatur og politisk engasjement vekkes av en ny e-post som spør om de nordiske landenes rolle under andre verdenskrig. Tenk at Sverige påberopte seg å være nøytrale, for en vits, hvordan er det mulig. En viss oppgitthet over en annen e-postskrivers arrestasjon av få kvinneskikkelser i hans bøker. – Les Til Sibir, da vel, svarer han.

Gjør gjerne det, tenker jeg. Klart jeg ikke sier det, jeg har min fulle hyre med å være musestille og gjemme meg i en forsamling på forsvinnende få tretti mennesker. Men likevel. Jeg elsker bøkene hans, jeg elsker måten han er på, jeg elsker at jeg gjennom dette innlegget likevel kan få sagt det jeg ikke turte å si.

Takk for opplevelsen. Takk til (Forlaget Oktober) som har, uten min vilje og viten, fanget opp min Per Petterson-fasinasjon og sendte meg invitasjon. Takk til forfatteren som skriver disse fantastiske bøkene som har bidratt til å vekke min leseglede som lå slik i dvale, og som aldri slutter å berike min interesse for bøkenes fantastiske verden. Takk for opplevelsene.

---

Og akkurat dette er min oppfattelse og min opplevelse av bokbadet. Fasiten kan dere alle høre den første hele helgen i juni. Klikk deg inn på (BBC World Service). P2 melder om reportasje fra samme seanse allerede på mandag. 

Les også: Jeg forguder Per Petterson og har tidligere skrevet om hans bøker (Til Sibir), (I kjølvannet), (Jeg forbanner tidens elv) og (Jeg nekter). Ut og stjæle hester har jeg derimot utviklet angst for å omtale.

Og forresten: Syns du innledningen var litt pussig? Denne er sterkt inspirert av første avsnitt i Ut og stjæle hester.