Som barn var jeg, som nå, litt over gjennomsnittet glad i å sitte alene og dille med mitt. Jeg hadde det som plommen i egget der jeg satt i lykkelig ensomhet på pikeværelset og tegnet, skrev eller leste. Dette resulterte i urovekkende mange blader i beste Se&Hør-stil (jeg var for eksempel først ute med å annonsere kjærlighetsbarnet til Hilde Hummelvoll og George Michael, breaking news I tell you!), inngående rapporter fra kufjøset, hvor samtlige kyr selvsagt både hadde navn og høyst forskjellige personligheter, årlige julehefter og usedvanlig spennende tegneserier.
Jeg har tatt vare på en god del av disse. Og disse får meg fremdeles, nesten tretti år senere, til å fnise både bekymret, begeistret og forvirret. Komplekst ungt pikesinn og et særdeles forvirret forhold til nynorsk og bokmål. Nynorsk på skolen, og konsekvent bruk av bokmål ved lek med Barbie-dukkene. Slikt blir det usedvanlig skriftsspråk av.
Etter en mimrebonanza i helgen kan jeg proudly present min første utgitte tegneserie. Kunstneren er her 11 år gammel, hadde fått seg nye tegneblyanter og en litt over middels livlig fantasi. God tur!
Reisen til den ukjente planet, av Ellikken (1989)
Reisen til den ukjente planet!
Stine var ukjent for Trine før invitasjonen kom...
Hos Stine........
- Mor, kom å sjå. Eg har fått ein invitasjon!
- Nei, men har du det... Få sjå!
Trine var ukjent for Stine før invitasjonen kom...
Hos Trine
- Trine, det er kommet et brev til deg.
- Ååå, så fint. Hit med det!
- Hva, det er en invitasjon!
På neste side ser du invitasjonen:
Kjære vinner
Vi har den store ære å gratulere deg og ei annen jente. Du har vunnet ein reise til Masiconnet, den ukjente planet. Du finner en flybillett til Wazington der du møter oss. Du kjenner aldri til å få denne sjangsen mer. Så grip den mens den er! Du finner meir informasjon i de to andre arkene som følger med.
Med venleg helsing
Sentralen a/s
Warzington, 23/7-89.
Samme dag, samme klokkeslett men to forskjellige steder:
- Okey, da!
- Jippi, jeg får vel lov for deg mor og?
- Ja, da vennen min.
- Jeg får vell lov?
- Ja, du kan da skjønne det.
Seinare i helikopret:
- Som eg gler meg
- Det klikner i magen! Å huttetu!
Trine og Stine befinner seg no i eit helikopter mot rakketten som venter på dei. T og S har møtt leiarane for Sentralen og dei har vore i Warzington i 3 dagar.
No er dei inne i raketten og det er mandag morgon...
Men det er liv der likevel...
- Kult!!!
- Heilt enig Trine
Etter ein stund skimtar dei Mackonnet.
- Jippi! Endeleg!
- Sjå der jenter! Den stjernen som ligger øvst til venstre der, er Mackonnet.
- Eg lurer på korleis det ser ut der eg.
- Vi trenger ikke spesialutstyr der.
- Gjør vi ikkje?
- Nei, og vi reknar at vi kjem dit om ca ein time.
Masiconnet
Det bor tusenhvis av maraconer i Masiconnet. Men det hveit tydeleg ikkje folka i rakketen.
Det bor også ein plante der og.
zum zum zum zum zum zum zum
Ein og ein halv time etter...
- Vi er framme!
- tjooho!!
- Kan ikkje eg og Stine gå oss ein tur?
- Okey.
- Kom igjen, vi jogger!
- Ja da.
- Sjå, det er trær her og!
- Ja, sanneleg.
- Å, sjå der Stine! Kom vi går til Mr. Karr igjen. Eg er redd!
- Pø... Pyse, eg går ikkje at! Eg vil helse på dei.
- Nei, du må ikkje gjæra det!
- Å, du er den pyseste personen eg veit om!
- Okey, men eg går i alle fall! Og ikkje sei at eg ikkje åtvara deg.
Men etter nokre sekund...
- No skal det bli godt med kjøtt, ja.
- Hjelp, hjelp meg Stine! HJELP!! Spring til Mr. Karr!
- Å, nei! Gode Gud, kva skal eg gjæra?
- Fortere, fortere! Eg må rekke det!
- Mr. Karr, Mr. Karr!
Etter Stine hadde fortalt Mr. Kerr om den tragiske hendelsen får Kerr eit sjokk...
- At eg kunne vera så dum!
- Eg skulle passa på dei bettre.
- Sei at dei andre skal lete etter henne. Eg og du blir her.
Imens eit heilt anna stad.
- Nam, nam dette er det beste eg har spist!
- Vi kan ikkje vera her lenger.
- Nei, no har vi leta i 3 dagar.
- Ja, du har rett. Vi kan ikke overleve her lenger vis vi skal lete meir.
Det er synd men det er ikkje noko og gjæra med.
Ein dag etter...
- Trine kjem eg aldri til å gløyme.
- Kom no Stine. Det er berre vonde minner her.
Heime igjen.
Hyggeleg tur ble eit mareritt!
The End!
Eli Rachel Gjengstø
11 år
Endelig, snart 25 år etter, en hel gullklokke om du vil, er den glemte og gjemte klassiker innen tegneseriegenren endelig publisert for hele wide world web. Det kjennes godt.
Og Trine? Jeg tror jammen meg jeg gråt en skvett over hennes skjebne.
5 kommentarer:
Skal si du kunne skrive i ung alder. Kjempegøy å få se det. Tror mange unge jenter skrev både bok og tegneserier. Jeg hadde et kick på kryssord en periode også fikk jeg noe på trykk i Barnetimeboka på slutten av 70-tallet :)
Herlig! Trur nesten jeg må lete litt på loftet neste gang jeg er "hjemme": "Brølløp i snekkerskapet" kan kanskje bli en passende oppfølger? Trulig med en mede lykkelig slutt ;o)
Så artig da! jeg var også veldig glad i å pusle med mitt. Jeg husker jeg tegnet mange historier og etterhvert ble det også med ord i dem. Jeg har alltid elsket å dikte historier, noe jeg startet tidlig med he he.
Hahaha! Det er jammen noe av det beste jeg har lest! Jeg var også en såkalt pusler, og lagde mange aviser og Starlet-lignende blad husker jeg. Det var ikke så mange tegeserier hos meg, mest flauser, mitt første kyss og oss i mellom. Haha George Michael og Hilde Hummelvoll! Ubetalelig. Min favoritt gikk i å blande kjendiser med personer fra lokalmiljøet mitt. Veldig moro. Dessverre har jeg ikke tatt vare på noe. Men jeg har en kasse med alle (!) brevene jeg noengang har fått, som spenner fra kjærlighetsbrev til svar på en brevvenn-annonse jeg hadde. De har blitt lest opp en rekke ganger, stor suksess!
Tine: Ah! Barnetimeboka! *mimrebonanza* Har noen utgaver av den, men disse er vel fra tampen av 80-tallet. Ble aldri lei av å se på tegningene... Morsomt konsept, mon tro om det er noe lignende noe sted i dag? Selv fikk jeg med et par tegninger i beste tv-tid på Portveien 2. - Selvsagt med giraffen tittende opp fra taket ;-)
Berit: Haha! Gleder meg stort allerede!
Elin: Vel, nettet er ditt...! Når jeg kan, kan også du! :)
Lena: Jeg har samlet alle brev på loftet. Har en eske full. - Om ikke musene der oppe har gått bananas, vel og merke. Samlet alle fra en brevvenninne og sendte pr. post for et par år siden. Et solid stykke ungdomstid der, gitt. (mulig hun nå har brent de opp... ;-) ) Målet var å gjøre det samme til de andre også, men... ting tar tid.
Legg inn en kommentar