Død manns kiste, av Johan B. Mjønes

Han er flittig skribent, har utgitt flere romaner for voksne og foreleser på Aschehougs forfatterskole. Høsten 2013 utga Johan B. Mjønes sin første ungdomsroman. - Norsk forfatter skriver for ungdom, man vil jo så gjerne at det skal bli en suksess. Målgruppen trenger det. Fortjener det. Desto større blir skuffelsen når forventningene slettes ikke innfris. Spennende, ja visst. Kvalitetsmessig? Dessverre. Aldri forsøk å gjemme dårlig språk bak en spennende historie. Det ene utelukker ikke det andre.

Død manns kiste, av Johan B. Mjønes

De 15 år gamle fetterne Leif og Paul reiser sammen opp til Nordland, hvor de skal tilbringe sommerferien. Mens tanta og onkelen reiser på en lenge etterlengtet sydentur, skal de to male hus og ellers bare nyte livet. Dykke masse og flørte med jenter. 

De to maler som gale for fortest mulig å få utforske fjordens hemmeligheter. Ukjente skatter og kanskje noen kamskjell. – Hold dere unna Mistfjorden. Tåken er livsfarlig, er det siste onkelen sier til guttene.

Men det er nettopp det de ikke gjør. Det de finner skal snu opp ned på deres tilværelse, og forvandle sommerferien til et mareritt.

Boken kom med en advarsel. Hver gang 12-åringen klager over en bok, ber jeg han innstendig om å lese minst femti sider før han eventuelt legger den bort. Han holdt ut og leste ferdig boken. Etter siste side ga han boken videre til sin mor og uttalte følgende:

- Mamma, dette er en 60-sidersgrense-bok.

Utfordringen ble dermed gitt og deretter grepet med begge hender. - Terningkast fire, sa guttungen, etter litt betenkningstid og grundig tvil. Den var ikke helt der. Dette måtte jeg finne ut av.

Og han hadde helt klart et poeng. Boken sitter ikke umiddelbart som et skudd. Språklig sett er boken langt fra god nok, noe som enkelt kan oppsummeres i tre momenter:

• Kunstig språk

Det mest prekære må være språket i seg selv, som virker svært kunstig. Dette er langt fra ungdommelig språk, være seg dialoger eller handlingen for øvrig. – Det er ikke akkurat Kasim Bæder-språk, sa guttungen. Her kreves eksempler:

- Vet du nøyaktig hva vi skal gjøre? spurte Leif
- Maling og sånt. Forstod på tante Kristin at det var vedlikeholdsoppgaver nok, men at vi i hovedsak skulle male. (utdrag fra dialog, side 10)

La meg minne dere på at dette er en samtale mellom to femten år gamle gutter. Det ufrivillig komiske i det hele blir ikke mindre av å smerte seg igjennom ord og uttrykk som blendingsgardiner, overilt, våningshus, iverksette og pliktig til å rapportere det. Hvor mange unge har slike ord i sitt repertoar? Jeg kjenner ingen.

• Gjentakelser

Da jeg diskuterte boken med pretenåringen poengterte jeg at det var altfor mange gjentakelser i boken. De samme ordene ble brukt om igjen og setninger ble delt opp og gjentatt. – Man kan jo ikke kreve så mye heller da, mamma, sa han. – Det er jo grenser for hvor mange ord som fins. Jeg, som voksen leser, mener at man faktisk kan kreve mer variasjon i språket. Særlig syns jeg dialogene, først og fremst mellom guttene og jentene, var altfor dårlige.

- ... og smilte frekt (s. 21)
- Leif smilte frekt... (s. 25)
- ... spurte Mia frekt (s. 26)
- ... sa Paul og smilte småfrekt (s. 31)

Fire eksempler på noen få sider, langt fra tettskrevne. Det blir i overkant. Og ja, de samme frekke smilene gjentas også senere i boken.

• Motsigelser

Om jeg kalte det kunstige språket ufrivillig komisk, overgås dette av alle motsigelsene i handlingen. Det starter allerede i første kapittel, hvor onkelen stadig poengterer at nevøene er erfarne dykkere. Igjen, her snakker vi om femtenåringer. Hvor mye erfaring har man i denne alderen maktet å opparbeide seg, for å dykke, fullstendig uten oppsyn av voksne, langt ned i dype fjorder? Jeg er ingen dykkeekspert, så jeg lar delvis tvilen komme forfatteren til gode. 

Jeg jobber også med meg selv for å utvide mitt eget begrep om panikk. Jeg forsøkte hardt å godta setninger som ”Leif hadde panikk. (...) Han var helt stille. Forsøkte å ikke lee en muskel.” og handlinger som at selv midt i en redselsfull flukt i en forlatt kirke, greier gutten å smelte av jentas smil. Videre forsøker jeg å godta følgende scene: Innestengt i et skipsvrak, uten retningssans, røket linje, nettopp sett noe mørkt, en skygge som skremmer han halvt i hjel – lar han seg fascinere av hvordan messa ser ut opp ned.

- Og mens vi enda er dypt under vann: Guttene forsøker å kommunisere utenfor vraket, nede ved fjordens bunn. Tegn ved fingerspråk mislykkes og løsningen er å forsøke å rope inn i øret hans (s. 114). Kall meg gjerne fantasiløs, men dette forekommer meg som noe vanskelig.

På ett tidspunkt bestemte jeg meg for å lukke øynene for språket og kun konsentrere meg om handlingen. Lese boken gjennom målgruppens øyne. Noen få stikkprøver ble det likevel.

Spenning, ja visst! La det være helt klart: Død manns kiste inneholder masse spenning. Forfatteren byr på grøss både i dypet, blant spøkelser i en forlatt og innestengt bygd, ute i stormfull sjø, i den mest ugjennomsiktige tåke og i en kirke som gir frysninger på ryggen selv hos en voksen leser. Vi dykker ned i det ukjente, kjenner på paranoia, vi stenges inne, slipper ikke fri, leter etter en utgang og vi flykter fra det vi ikke helt vet hva er. Det er en voldsom avslutning og avrundingen av det hele er god. Den gir mening, en passe dose moral, og virker i all sin absurditet troverdig. Det er ikke det. Spenningen er der hele veien. - I det minste fra side 60 og utover.

Det er like fullt min forbannede plikt å insistere på at spenning aldri unnskylder dårlig språk.

Kilde: Lånt av min sønn som kjøpte boken med penger fått til jul.

Andre bokbloggere: Ingen så vidt meg bekjent. (Bokelskerinnen) har intervjuet forfatteren, og flere har bokblogget om Mjønes sin Orkanger, blant annet (Rose-Marie) (Fjordlandet) (Min bokhylle) - og ikke minst (Moshonista).