Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll

Knapt noen kan ha unngått å høre om Gaute Heivoll, som tross sin relativt unge alder for lengst har skrevet seg inn i lesernes og anmeldernes hjerter. Hans Før jeg brenner ned er velkjent for de fleste og ble belønnet både med Sørlandets litteraturpris og Brageprisen 2010. 

Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll

Jeg skal ikke skrive så mye. Ikke så inngående. Boken er blitt behørlig bejublet og beskrevet, gjetordene om bokens kvalitet er spredd over det ganske land og over flere år. Jeg har ikke stort å bidra med i så henseende, men jeg ønsker likevel å formidle noe av leseopplevelsen jeg sitter igjen med. 

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe. Jeg skulle lese, hygge meg, og gå videre. La det hele forbigå i stillhet. Likevel sitter boken, fortellingen, igjen og roper etter å komme ut til enda flere. 

Jeg lar meg overraske og begeistre over Heivolls formidlingsevne. Det er nærmest ikke til å tro at han bare var knappe tretti år da boken ble utgitt. Fortellerstemmen virker å være langt eldre, langt mer erfaren, med patos og dyp psykologisk innsikt. Likevel blir det aldri påtatt, aldri et snev av falskhet. Han utgir seg aldri for å vite mer, mene mer, enn han har belegg for. Han beretter ut i fra kunnskap han i løpet av prosessen har ervervet seg, og han tillater seg å undres. Til å gruble over tilfeldigheter og dvele ved ubehagelige assosiasjoner.

I 1978, det året forfatteren ble født, herjet en pyroman i den lille sørlandsbygda hvor Heivoll vokste opp. Etter en rekke uforklarlige branner ble det omsider sådd mistanke om at disse var påtent. Frykten spredde seg i bygda og knapt noen turte å blunde i nattens mulm og mørke. Først på åstedet var alltid Dag, flotte og intelligente Dag, høyt elsket av sine foreldre og med alle forutsetninger for å bli noe stort i livet. Gutten som var en ener på skolen, han som tryllet frem de vakreste toner på pianoet. Han som skulle bli noe stort. Dag, hvis smil aldri sluttet å smelte sin mors hjerte.

Dag som droppet ut av militæret uten en eneste forklaring. Som flyttet hjem og holdt seg utendørs om natten. Han som overtok farens ansvar som bygdas brannmann. Han som slukket brann etter brann... bare for å tenne på enda en gang. 

Gaute Heivoll ble døpt dagen før pyromanen ble konfrontert og avslørt. I voksen alder forsøker han å fatte hvordan bygda opplevde dramatikken og hvordan de kom seg over frykten, sjokket og forbannelsen. Hvordan de ble preget av hendelsene og hvordan de gikk videre.

Samtidig tar han et oppgjør med sin egen livssituasjon, hvor han stadig ser assosiasjoner og likhetstrekk med enebarnet Dag, høyt elsket og vellykket. Heivoll dropper ut av jusstudiene når faren blir alvorlig syk. Han famler i mørket, hvor han streber etter å realisere sine egne drømmer samtidig som han forsøker å ta et verdig farvel med sin egen far. Likevel mestrer han situasjonen og lykkes.

For Dag gikk det fryktelig galt. Dag ble forvist. Gaute ble hyllet.

Beretningen er nær og verdig, ydmyk og ekte. Skildringen av hvordan et lite lokalsamfunn rystes til innvollene er oppsiktvekkende godt. Samtidig evner han altså å foreta et dypdykk i sin egen personlighet, livssituasjon, og trekke tråder som både er ubehagelige og opprørende. Men det tipper aldri over, takket være nøysom bruk av klisjeer og en usedvanlig behagelig fortellerstemme. 

- Og det er akkurat det som gjør leseopplevelsen så stor. Ikke fortellingen i seg selv, men hvordan han evner å fortelle.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bokbloggere: Les gjerne hva bokbloggerne (Beroene), (Bokofilia), (Janke) og (Rose-Marie) mener.