Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Jeg leser, derfor er jeg. Enkelte bøker overrasker deg så stort at du nærmest føler at du aldri tidligere har lest bøker. Ikke egentlig. Slike bøker utfordrer deg, krever deg, sluker tiden din, fyller tankene dine. Og det ikke på grunn av historien i seg selv. En sjelden gang produserer forfattere tekster som er fascinerende, interessante og besnærende i seg selv. Ordene. Ordene mellom linjene. Virkemidlene. Fabuleringene. Dristigheten. Jeg har hatt mitt første møte med forfatteren Enquist.

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Aldri undervurder viktigheten av et godt språk. Denne boken er i så måte et fantastisk eksempel på at språket er viktigere enn handlingen. Det vil si, det nærmest rebelske i både språk og handling, både i positiv og negativ forstand, utfyller hverandre til den mest bisarre, overraskende eleganse. 

Historien er kompleks, forstyrrende og forvirrende. Man vet ikke helt hvor man har den hen, hva forfatteren vil, hva leseren skal tro. På samme måte er språket høyst ukonvensjonell, springende, den strider mot de fleste oppleste lover og regler. Han tar seg friheter. Men du verden så besnærende det hele utarter seg.

Noterer: Maries ord om punktet. Hun vet: Det finnes alltid et punkt som fortellingens landskap kan betraktes fra. Finner man ikke tilbake til dette punktet, opphører historien. Derfor Blanches tre bøker: kompassnålen snurrer, fantes det bare et fast punkt for kjærlighetens vektstang! Slik at verdens likevekt kunne rokkes.

For å ta historien i seg selv, selve plottet:

Blanche Wittman er pasient ved Salpetriere, et fransk sinnsykehus. Sammen med samfunnets aller nedrigste kaste finner det seg tusenvis av mentalt syke kvinner. Diagnosen er gjerne hysteri, så også i Blanches tilfelle. Doktor Charcot eksperimenter med hypnose og såkalt trykkbehandling, og foran horder av skuelystne tilskuere høster han stor applaus med sin foretrukne pasient, Blanche. Pasient og doktor innleder med tiden et vagt kjærlighetsforhold, før hun angivelig tar ham av dage. 

Blanche tar deretter hyre som Marie Curie, den kjente nobelprisvinneren, sin assistent. Som med Charcot utvikler også deres forhold seg, denne gang til et dypt og urokkelig vennskap. Redusert nærmest til en torso, flere ganger amputeret grunnet utallige strålingsskader, tar Curie henne på fanget og gråter ut sin fortvilelse og kjærlighetssorg. Etter mannen Pierres død faller hun for sin mangeårige venn, den gifte barnefaren Paul. Når det blir kjent at Marie Curie er blitt tildelt sin andre nobelpris, faller bomben. Paris er i harnisk. Tilbake ligger Blanche i en liten trekasse som hennes faste og eneste klippe i livet.

Marie hadde sagt at elskeren Paul ble trukket mot henne ”som et lys” – tenkte hun seg ham som en møll, eller en fugl, eller et menneske i en mørk skog? Hva var det for et lys som strålte ut fra henne? Dette blå skjæret?

- Kort fortalt. Det er ikke så mye mer å si om selve handlingen, fordi det som faktisk skjer er langt fra det viktigste, mest essensielle, ved boken. Man leser ikke Boken om Blanche og Marie for handlingens skyld. Dette er så langt fra toglektyre det er mulig å komme.

Vi passerer knapt nok to hundre sider, og likevel er dette en bok man bruker lang tid på. Boken krever det av deg. Nettopp fordi du ikke leser den for historiens skyld. Tar du deg tid til å stoppe verden en stakket stund, tar du deg tid til å gi boken din fulle oppmerksomhet, vil du bli belønnet med en nærmest hypnotiserende, suggerende fortellerstemme. Et medrivende språk, malende med et rolig driv. Det er så besynderlig annerledes.

Hypnosen blir ei heller brutt av at du tidvis må tvinge deg selv til å gjenlese setninger og avsnitt, til og med hele sider. Enquist begår nesten samtlige feil hva språk og setningsoppbygging angår, han tar seg uendelig mange friheter hvem som helst andre ville bli halshugget for. Men han greier det. Han består det hele med glans. Jeg fatter ikke hvordan han får det til.

Ikke er det vakkert. Ikke er det akseptert godt. Det er langt fra korrekt. Men likevel, likevel. Besyndelig. Jeg finner intet bedre ord for det. Jeg er som hypnotisert. Trollbundet.

Historie og samtid, fakta og fiksjon, alt bundet sammen av kjærlighet. Destruktiv og oppofrende, men like fullt livgivende. Hvordan kunne en intelligent og uredd kvinne som Marie, to ganger vinner av Nobelprisen, la seg fullstendig knuse av forbudt kjærlighet? Og hvordan kunne Blanche, redusert til en torso i en trekasse, vie seg selv til forskning og ufravikelig vennskap, uten noen form for bitterhet og fortvilelse? 

Historien i seg selv er spesiell, tematisk er det nærmest bisart. Etisk er det dypt komplisert. Forfatteren tar utgangspunkt i høyst reelle, dels høyprofilerte, historiske personligheter og hendelser som for alltid er skrevet inn i historiebøkene. Utgangspunkt, fordi dette er det eneste han med sikkerhet vet. – Men det handler om noe helt annet, disse personene rundt, de historiebøkene ikke forteller noe om. Hvilken innflytelse de hadde, hvilke bånd de hadde, det bakenforliggende, det som forklarer alt. Denne vinklingen krever sin forfatter, men den krever også sin leser. Hvor mye er sant? Hvor går grensen for en forfatter å dikte i personers liv? Når forandrer man den virkelige historien? Hvordan skal leseren tolke boken?

For la oss ikke glemme: den egentlige hovedpersonen er Blanche. Slettes ikke Marie, som vi leser mest om, av den enkle grunn at vi allerede kjenner henne best. Hvordan kan så en forfatter fortelle historien om Blanche? Et fotografi og et maleri er alt han hadde. Videre tilegnet han seg kunnskap om Salpetriere, leste om Marie Curie og de mest sentrale personene rundt henne, han satte det hele inn i tidsriktige kulisser. Det er alt han hadde å bygge på.

Og så gjør han det geniale. Han lar Blanche skrive bøker. Såkalte spørrebøker, tre i antall, med spørsmål og svar. Spørsmål, som kilde og utgangspunkt til betraktninger, filosoferinger og tankerekker bundet til visse, reelle eller oppdiktede, hendelser. Slettes ikke alt besvares, heller tvert om. Nettopp dette er det geniale, selve poenget: her understreker han det faktum at han slettes ikke vet. Han antyder, gjetter, fabulerer. Han bruker seg selv, han tydeliggjør sine egne funderinger. Han er bevisst på å ikke formulere noen fasit. 

For det fins ingen. Alt er til syvende og sist subjektivt. Det finnes ingen fullstendig sannhet. Alt farges av våre holdninger, erfaringer og samhandling med andre. Vi vet ikke hvem Blanche egentlig var, men vi kan lære henne å kjenne ut i fra det lille vi vet om hennes samtid, hennes sykdomshistorikk, rolle i forskning, hennes vennskapsbånd og kjærlighetsforhold. Alt annet må vi gjette oss frem til.

Så kunne Marie denne natten stille det viktige spørsmålet som i evigheters evighet aldri skulle få et svar, men som likevel måtte stilles, og hun stilte det, og i Den røde boken hadde Blanche etterlatt seg et svar, det var det eneste svaret hun kunne gi, det var derfor historien måtte fortelles, at slik var det, det var slik det gikk til, dette var hele historien.

Forfatteren balanserer på en knivsodd mellom virkelighet og fantasi. Han begår nærmest alle litterære regelbrudd som mulig er. Likevel er jeg trollbundet. Hypnotisert. Fortryllet av språk, fortelleremne og frimodighet. Det hele er besynderlig.

Kilde: Bok kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Verdt å lese, andre bokbloggere: Lyst til å lese mer om Curie? (Siljeblomst) har skrevet innlegg om en illustrert biografi om Marie og Pierre Curie. (Knirk) har skrevet om samme bok som meg, og vektlegger viktigheten av at leseren må ta seg tid, og hvordan tid og omstendigheter farger leserens opplevelse av boken – av bøker. Les også (Rose-Marie) sin bokanmeldelse.