Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell

Verdens fineste svenske har skrevet en bok som har fått meg til å smile, le, gråte, sjokkeres og fortvile. Følelsene har stått i kø, dyttet hverandre, slått beinkrok og slåss. I flere uker har jeg forsøkt å systematisert og kneblet disse følelsene godt nok til å skrive om boken.

Sjeldent har jeg manglet ord på samme måte. Fingrene hamrer over tastaturet, men ingen ting fester seg på skjermen. Det er alle disse følelsene, som man ikke kan se eller ta på.

Det nytter ikke nå heller, men noe må jeg skrive. Jeg vil så gjerne at så mange som mulig skal lese boken. Vite. Føle.

Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell
1. Kjærligheten

I august ble Jonas Gardells første bok i triologien Tørk aldri tårer uten hansker utgitt på norsk. I løpet av høsten blir også de to resterende bøkene gitt ut. Triologien – og TV-serien basert på denne - har høstet betydelig suksess i Sverige. NRK viser serien i tiden før jul. Måtte det bli en like stor suksess her til lands.

For denne boken, bøkene, er viktig, viktige. Nettopp derfor ber jeg dere om å lese boken, bøkene.

Da Rasmus går av toget på Centralstationen i september 1982, legger han lille Koppom bak seg, for aldri mer å skulle vende tilbake til barndommens trakter. Ung og vakker kaster han seg ut i de homofiles Stockholm. Benjamin er med i Jehovas vitner. Ivrig går han fra dør til dør for å forkynne Guds ord. Han er tilsynelatende urokkelig i sin tro – helt til den dagen han ringer på hos Paul, den varmeste, morsomste og mest skrullete homoen Gud noen gang har skapt. På selveste julaften, når snøen faller lett over byen, møtes Rasmus og Benjamin, og ingenting skal noen gang bli som før for de to. (forlagets omtale)

Innimellom historien om Rasmus, annerledesgutten fra bondelandet som rømmer til storbyen for å tørre å føle, søke aksept og tilhørighet, får vi alle historiene om hvordan det faktisk var. Om alle fordommene. Truslene. Den naive fortielsen. Forbrytelsen mot mennesker som ikke har gjort noe galt. Historiene om alle som søkte sammen, som stod sammen, som levde og døde sammen. Alt bundet sammen av det intense ønsket om å elske noen som elsker deg.

Dualismen mellom fakta og fiksjon river deg med deg, gjør deg rørt og opprørt.

Det er kanskje ikke perfekt. Dette er ikke skriftlig perfeksjonisme. Men det handler om så mye mer enn dette. Akkurat som at boken, bøkene, ikke bare handler om homoseksuelle. Det handler om minoriteter og storsamfunn. Berikelsen, grusomhetene.  Det handler om oss, menneskene og samfunnet. Vi er alle en del av noe større, vi må kjenne vår del av samfunnet og historien, hvordan vi har blitt som vi har blitt. Derfor blir vi så inderlig rørt og opprørt.

Gardell skriver med en intensitet som tar balletak på leseren, alvoret i faktaoppramsingene er så dypt at uten humor og kjærlighet ville boken vært kun et kampskrift. – May Grete Lerum, VG

En setning som rommer en hel bok. Så enkelt og så komplisert. Vi blir glad i Rasmus, annerledesgutten, som bare ønsker å leve sitt liv.  Bli akseptert. Akseptere seg selv. Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem.




I mangelen over ord som kan uttrykke bokens viktighet, lar jeg forfatteren selv komme til orde. Sitatet er hentet fra en artikkel publisert på nettsiden Gaysir.no:

Vi ble kalt mordere. En avis skrev at det var synd at ikke aids rammet bare homofile, for da ville vi vært kvitt problemet (...) Det ble foreslått at alle hiv-smittede skulle tatoveres, det ble delvis gjennomført en tvangsregistrering av homser, og myndighetene foreslo til og med konsentrasjonsleirer for smittede. Vi som har overlevd har overlevd med skyld og skam, og nå er det på tide at vi snur oss og møter vår egen skyld. Denne trilogien er min payback, mitt forsøk på å slutte å tie. (les hele intervjuet)

Kilde: Leseeksemplar bedt om, og fått, av forlaget. Kun første del av triologien er lest.
Andre bloggere: (Kasiopeiia)