En ungdommelig bokaften med masse blurbs

Torsdag 26. september hadde jeg gleden av å være tilstede under Cappelen Damms presentasjon av høstens barne- og ungdomsbøker. Et litt mindre arrangement enn jeg er vant til og forventet, noe skuffende å se med egne øyne hvor lite fokus det strengt tatt er på god litteratur for våre yngste. Naturlig nok var veldig mye rettet mot å selge produktene, både i bokform og rent staffasje, men det var nok av snadder for en ensom bokblogger. Nyheter minus reklame, her er hva som festet seg mest inn under hjernebrasken min:

Å lese med sansene

Litteratur for de yngste fikk absolutt mest oppmerksomhet. Deriblant en god del nostalgi, som min barndoms heltinne Marikken i praktutgave. Klassiske gavebøker og nuff said.

De forlagsansatte brukte mye tid på å fortelle om tilblivelsen av illustrerte barnebøker. All ære til de, for dette var interessant å lytte til. Det er mye magi i å kombinere bilde og tekst. Format er viktig, bøkene skal være litt store og uvante i størrelsen. Papir er viktig, det må være litt å ta på. Litt ru, litt tykt.

– Også det rent visuelle ved illustrasjonene, da. Variasjonen er nærmest uendelig. Alt fra papirbiter klippet ut og lagt oppå hverandre, strektegninger, fargesprakende eller grått, og de lekreste malerier i reneste Disney-kvalitet.   Alt handler om sanselighet, som en av de ansatte så fint sa det. Man må lese boken med sansene, ikke med fornuften.

Når ord ikke helt strekker til

Noen kombinerer bildebøker med dikt til trøst og ettertanke, andre med en tekst med et spenningsdriv som kan velte selv voksne over ende. Stian Hole og Synne Leas fellesprosjekt Nattevakten er et eksempel på førstnevnte. 

Utgangspunktet er familien, dette trygge og gode, en idyll som til tider kan trues av eksistensielle, litt truende og skumle, spørsmål. Hvem er jeg? Hvor er vi? Stian Hole er en illustratør som kan slå pusten ut av den mest garvede bildebokleser, og med Synne Leas vakre dikt i tillegg kan jeg ikke skjønne annet enn at dette er en bok verdt å bruke litt tid på. – Både for barn og voksne, helst sammen.

Enda større alvor finner vi i Krigen av mor og datter, Gro Dahle (tekst) og Kaia Dahle Nyhus (illustrasjoner). Sistnevntes far er for øvrig den meget kjente illustratøren Arild. Krigen handler om et barns opplevelse av en skilsmisse. Kaias barnlige, men virkningsfulle tegninger brakte tårer i øyekroken til de fleste i forsamlingen. Formidlingen av angst, utrygghet, ondskap er så tydelig i hennes tegninger at følelsene kommer ut av boken. Hennes navn er virkelig verdt å merke seg.

Men mest av alt er det masse humor i denne type litteratur. Alt fra befriende morsomheter i dypt alvorlige bøker, til reinspikka vrøvl. Noen passer for barn, andre mest for voksne, og mange fantastiske som alle uansett alder kan ha stor glede av. Her finnes bøker om a-, b- og c-dyr, for ikke å glemme u-dyr, kyr som snakker med mange ø-er, det er bleieslutt og hysteriske mødre, det er bæsj, rock og punk.

Mat for Mons?

- Og småkaker, faktisk. Napoleon bestemmer er en illustrert barnebok om noe såpass sært som Mor Monsens savn etter sine småkaker. 

Her er linser på jakt etter kokosmakroner og serinakaker som spenner bein på goro. Noe slikt, i alle fall. Under presentasjonen ble det gjort poeng ut av at boken passer like mye for barn, i motsetning til hva kritikerne mener. Her stiller jeg meg dog nokså fordomsfullt i sistnevntes rekker. Morsomt for oss voksne, en ypperlig gave til min bestemor, men til mine venners små barn...? Nei. Neppe.

Glitter eller gull

Illustrerte bøker faller av og til mellom alle stoler. Målgruppen er ikke gitt, det er ingen fasit, og det meste kan kombineres.  En gjennomillustrert bok som Koblinger av Øyvind Torseter har ingen tekst overhodet og kan være vanskelig å plassere. Det er fascinerende, men jeg har likevel problemer med å falle for ideen. En rask gjennomtitt viste meg gode tegninger, men ingen øyensynlig sammenheng mellom tegningene. Fargene er blasse og mangler en egentlig estetikk. Den ikke-eksisterende fasiten er problematisk, kanskje det kunstneriske av og til kan bli litt for avansert for leserne. Man har godt av variasjon og å bli utfordret ut over de vante rammer, men ikke alt som glitrer er nødvendigvis gull.

Slukealderen

For de eldste barna har Arne Svingen skrevet Verdens farligste gjeng. Her har han lånt flere effekter fra bildebok-tradisjonen. En rekke tegneserie-snutter er med på å levendegjøre teksten, som er visuell i seg selv. Kombinasjonen trykte bokstaver og håndskrift er med på å gjøre leseopplevelsen enklere og mer spennende. 

Arne Svingen er populær hos min sønn og hans kompiser, og jeg regner med Verdens farligste gjeng vil være nok en innertier hos målgruppen. Det er en kunst å få gutter til å lese, all ære til ham. Boken handler om livet til barna når de voksne ikke er til stede. Dette forsterkes av tegneserieillustrasjonene hvor foreldre og andre voksne aldri vises med ansikt. Alltid dekkes de av snakkebobler, og aldri nevnes de ved navn. Enkelt og ganske så genialt. Denne har jeg stor tro på!

Masse humor finner vi også i boken Zombie-Bjarne av Sigbjørn Mostue, nok en favoritt blant tweenies-gutter. Her er mer tradisjonell bruk av illustrasjoner og tekst. Mest tekst, med befriende tegninger for å lettere komme igjennom boken. Historien er lett å falle for: rektor Bjarne kommer hjem fra en etterlengtet sydentur med gule øyne og grågusten hud. Er ikke det pussig når man akkurat har vært i Syden? Attpåtil svarer han ”hjerne” når noen spør om han lyst på mat. Som rektor på en barneskole har han selveste drømmejobben, og dette av helt andre grunner enn det pedagogiske. Forfatteren selv solgte seg inn i leselysten min med ord som sprøtt, grotesk og frydefulle grøss.

Suksessformelen: Fotball.Punktum

Personlig fattet jeg også over gjennomsnittet stor interesse for min gamle Molde-helt Arild Stavrums Maradonas magi. En liten gjeng med 12-13-årige gutter holder koken med vennskap og fotball. Maradonas gamle kapteinsbind faller plutselig i deres besittelse, og en hver som tar det i bruk blir plutselig, helt uten forvarsel, helt infernalsk gode i fotball. Ja til bøker som får gutter til å lese, dette kan fort være en av dem. Fotballtema er som regel ensbetydende med suksess, og mannen kan (overraskende nok) skrive. Godt, attpåtil. Dette er ment å være første bok i en triologi, og selv om jeg neppe kommer til å bruke tid på å lese nettopp disse bøkene, håper jeg dette kan være noe for min egen 12-åring.

Ungdomslitteratur

Ungdomsbøkene som jeg gledet meg mest til å høre om, fikk skuffende lite oppmerksomhet denne kvelden. Som kremeksempel må nesten Hans Olav Lahlums kriminalroman for ungdom nevnes. Kun nevnt i en bisetning. Forklaringen er vel at hans bøker selger seg selv. Kred til Mari Moen Holsve som med sin opptreden ga meg noe i nærheten av en tilstand av starstuck-het. Honnør til forlaget som gjennom å hente henne inn minnet på alle bokhandlerne om å reklamere for hennes Halvgudene. Ja til norsk fantasy! Stas også til noe malplasserte, men sjarmerende tegneserieskaper Flu Hartberg som slo et slag både for tegneserier generelt og sin Fagprat i særdeleshet.

Det begrensede fokuset på ungdomsbøker er ellers nokså forståelig, da det aldersmessige skillet er vanskelig. Bøker leses av tenåringsjenter (som regel) – og deres mødre (også som regel). Presentasjonen bar preg av mange amerikanske serier, gjerne avsluttende bøker i de ulike seriene. Det skal jeg ikke dvele ved.

Ja visst, kan gutter lese

Jeg vil heller dvele ved forfattere som bevisst ønsker også tenåringsgutter i leserskaren. Tore Aurstads roman UFO! UFO! vekket umiddelbart min oppmerksomhet. Forfatteren selv gjorde en utmerket figur på scenekanten. Forlaget reklamerer med ”fysikkens svar på Sofies verden”, mens Aurstad selv nøkternt beskriver den 500 sider store mursteinen som en ungdomsroman om naturfag.

Hovedpersonen er en skikkelig naturfagsnerd som ham selv, sier han. Og jeg tror han. Denne mannen ivrer for sitt fag. Men noen fagbok om tema var for ham uaktuelt. Her boltrer han seg i stedet med lek av kompliserte, litt ugreie teorier om astronomi og kosmologi. I en fiksjon kan man fabulere vilt om tema uten å risikere å bli arrestert av sine kollegaer.

David Hansen er tretten år og gjør braksuksess i kunnskapskonkurransen Kvitt eller dobbelt. Underveis i programmet blir han kontaktet via telepati av en venninne som er sporløst forsvunnet. Det viser seg at hun er fanget i en UFO i Hessdalen. Nå starter en road trip fra Aurdal til Trøndelag, hvor vår helt forfølges av både romvesener og skumle, sortkledde menn. – For en solid dose realisme er nødvendig, bemerket forfatteren, vel og merke selv om sortkledde menn er en viktig faktor innen UFO-mystikktradisjonen.

Romanen tok drøye fire år å skrive, og selv om spenningen øyensynlig er til å ta og føle på, er det stort fokus på læring. Teorier innen det meste i fysikken presenteres, men man kan etter sigende enkelt bla forbi eller skumlese dette uten å miste tråden i selve historien. En rask titt i boken gir meg klokkertro på at dette er en bok jeg skal prioritere å lese i nær fremtid.

Seksualundervisning

De nye voksenbøkene, eller New Adult som det så pent heter, fikk i mine øyne ufortjent mye fokus på tampen av kvelden. Utgangspunktet er unge forfatterspirer som publiserer egne romaner på Amazon. E-bøkene blir fanget opp i bloggosfæren, får publisitet og enda flere treff. Når antall nedlastninger så blir mange nok, vekkes interessen fra forlagene. Tematikken er enkel og romanen er ikke nødvendigvis velskreven.  Vi møter unge voksne i starten av 20-årene, gjerne collegestudenter. De forelsker seg og har sex. Til dels masse sex.

Som et eksempel på denne nye sjangeren hadde Cappelen Damm hentet frem Easy av Tammara Webber. Assosiasjoner til Fifty Shades of Grey var nok til å miste meg av lasset. Det gikk et sukk over forsamlingen, neppe av sjokk eller interesse. Det virker som det de største sukkene skyldes metthetsfølelse. ”Sexy Evy Bøgenes” var en langt mer fristende ordlyd. Om disse New Adult-bøker nødvendigvis er så mye å juble over er uvisst, men fremgangsmåten mht publisering er spennende og interessant. Blant mye glitter vil det også finnes gull. Easy er visstnok i sistnevnte kategori.

-------------------------------------------------------

Takk til Cappelen Damm for invitasjon og fin opplevelse!

-------------------------------------------------------

Ellikken-blurbs

Når man tusler gatelangs og venneløs rundt i storbyen en time før man skal noe, er det viktig å ha et mål. Noe å gjøre. Noe spennende. Det ultimate for meg var selvsagt å avlegge et besøk i Oslos nye, litterære storhus Eldorado. Tidligere et yndet mål for mine mer eller mindre amorøse stevnemøter. Flotte og selsomme opplevelser, akkurat som i bøkenes verden. Denne dagen, på min jomfrureise i bokslottet, dyrket jeg dog mitt eget ego.

Og jeg var preget både av nervøsitet, forfølgelsesvanvidd og blygsel der jeg listet meg mellom bokhyllene på jakt etter Ellikken-blurber. Du vet, sånne sitater fra blogginnlegg som brukes i markedsføringen. Som regel får man ikke vite det før man selv eller andre kjente ved en tilfeldighet oppdager bloggnavnet på coveret til en bok. Litt gjevt og litt skummelt på en og samme tid. Lettere henslengt dog med rosa kinn, bok i den ene hånda og mobilen i den andre. Fire blinkskudd ble sikret før min redsel for å bli tatt for nasking og brudd på åndsverkloven – og tiltrekke meg for mye oppmerksomhet:

Det beste av alt er at jeg står for alt dette. Bøkene er gode.