Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:

En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka
Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen
Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe
I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.

Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.

Sorgenfri, av Jo Nesbø
Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.

Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred
Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.

Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.