Hvit tiger, av Aravind Adigas

Her om dagen snakket jeg litt med en kollega om at jeg ønsket å benytte det nye året med å lese en annen type litteratur enn jeg vanligvis gjør. - Lese bøker fra andre deler av verden. Dagen etter kom hun med boken Hvit tiger. At hun, som selv har tilbrakt et år i bokens hjemland, kom med en sterk anbefaling om å lese den, ga meg store forhåpninger.

Hvit tiger, av Aravind Adigas

"Sir. Når de kommer hit, vil De bli fortalt at vi indere fant opp alt fra Internett, via hardkokte egg til romskip, før britene stjal alt sammen fra oss. Sludder. Det viktigste dette landet har skapt på ti tusen års historie er Hønseburet. Hundrevis av bleke høner og fargerike haner er stappet tett sammen i et bur av hønsenetting, stappet så tett som ormer i en mage, de hakker på hverandre og driter på hverandre, kjemper for i det hele tatt å få plass til å puste, og hele buret gir fra seg en grufull stank - stanken av skrekkslagent, fjærkledd kjøtt. Ved trepulten over buret sitter en glisende, ung slakter og viser frem kjøtt og indre organer fra nylig oppstykkede høns, fortsatt oljeglinsende og med et lag av mørkt blod. Hønsene i buret kjenner lukten av blod ovenfra. De ser sine brødres indre organer ligge rundt seg. De vet at det er deres tur neste gang. Men likevel gjør de ikke opprør. De forsøker ikke å komme seg ut av buret. Akkurat det samme gjøres med mennesker i dette landet."

Aravind og Tigern

Aravind Adigas fra India har med Hvit tiger skrevet sin første bok. Dette skjedde i 2008, og samme år vant han Bookerprisen. Vel fortjent, og hvorfor prisen er så fortjent kommer forhåpentlig frem i mine skriblerier.

Hvit tiger fortelles av den unge, indiske mannen Balram Halwai. Fra en lutfattig tilværelse på landsbygda kjemper han seg oppover på den sosiale rangstigen. Han rekker et par års skolegang før han, etter sin mors død, blir tatt ut av skolen av bestemor Kursum. Faren er rickshawfører som etter hvert dør av tuberkolose. Det er en lærer som først omtaler Balram, eller Munnu (gutt) som han blir kalt frem til samme lærer gir ham et navn, som en hvit tiger. - Hvit tiger, fordi han er den eneste i klassen som har lært seg å lese og skrive. Balram ønsker seg opp og frem i samfunnet, og vet at han må lære seg samfunnets brutale spilleregler for å nå sitt mål.

Via arbeidet ved et tehus kommer han seg inn hos en rik indisk familie med nære bånd til den indiske regjeringen. Han blir deres tjener og privatsjåfør. Noen år og drastiske virkemidler senere, sitter han blant pampene i Banglore, selve IT-hjertet i India.

I sju brev adressert til Kinas president Wen Jiabao, også han en hvit tiger, forteller han om sin ferd fra sin tilværelse fra slum til rikdom, fra å være ingenting til å bli en rik gründer med makt og innflytelse. En med penger. Money talks i India.

Det står skrevet…

Vi får tidlig vite hva jeg-personen har begått, han bekjenner tidlig i boken sin synd. En synd i våre øyne, i alle fall. Det ødelegger overhodet ikke spenningen eller fremdriften i boken, for vi må lese videre for faktisk å forstå hvorfor han gjorde det han gjorde, og fatte hans tanker rundt udåden.

Vår mann er ingen skolert mann, og autentisiteten i fortellingen opprettholdes ved at forfatteren har holdt et enkelt og svært lettlest språk. Her er ingen svulstige floskler og utbroderinger i det uendelige. Hadde så vært tilfelle ville fortellingen og budskapet falt igjennom. Det enkle språket gir en troverdighet som er alfa og omega for budskapet.

En ting jeg må kritisere er ikke forfatteren skyldig i. Oversetteren har gjort slett arbeid med altfor mange slurvefeil. Her er det ord som mangler, ufullstendige setninger og skrivefeil. Dette gir unødvendige forstyrrelser. Nå er det sagt, les boken på engelsk og la oss gå videre.

Enkelt språk til tross, forfatteren balanserer det med utstrakt bildebruk. Vi får stadig servert den fattiges syn på den rike mannen, gjennom Balrams stjålne blikk i bilens sladrespeil. Mens tjeneren kysser støvet av arbeidsgiverens føtter, tisser han i blomsterpotta med en gang han går ut av rommet. Hvit tiger og hønsebur er ellers allerede omtalt. Bildebruken er ikke for avansert til ikke å kunne fattes og dette gir boken en rikdom.

Pengehøns

I de sju brevene til den kinesiske presidenten forteller han om demokratiet India sett med indiske øyne. Kastesystemet eksisterer i aller høyeste grad fremdeles den dag i dag. Balram sammenligner det med et hønsebur (se sitat lenger oppe) hvor lavkastemedlemmene tvinges nede av høyere kaster. Det skjer opprør innad i kastene, men grensene strekkes likevel ikke. De fattige fortsetter å være fattige, de rike fortsetter å være rike. Forskjellen mellom lavkaste og høykaste er nærmest ufattelige. Det er enorme forskjeller mellom landsbygd og by, fattige og rike, nord og sør, lavkaste og høykaste. Det er som to forskjellige verdener.

Aravind Adigas gir oss et enestående innblikk i livet i det virkelige India. Det enorme gapet mellom fattige og rike er egentlig ikke det tyngste å svelge. Verst av alt er det å innse at samfunnet er så grunnleggende gjennomsyret av korrupsjon. Regjeringen kjøper stemmer ved å bestikke arbeidsgivere. Arbeidere signerer stemmesedlene med et fingeravtrykk. Ikke har de noe valg, og de har heller ingen store forutsetninger for å skaffe pålitelig og riktig informasjon. Alt er korrupt. Politikere. Industrieiere. Politimenn. Selv drap på fattige slumgutter kan glemmes ved å gi en slump penger til riktig mann. Penger er eneste måten å nå frem på, og hvordan skal man da endre sin livssituasjon om man ikke har noen ting?

Temaet er dønn alvorlig og tungfordøyelig. Det skildres et brutalt og håpløst samfunn, og inntrykket man sitter igjen med er temmelig mektig. Boken er tross dette, eller kanskje på grunn av, gjennomført humoristisk skrevet. En passende betegnelse er muligens forferdelig morsomt. Ganske så fiffig i grunn. - Leseren ler seg gjennom boken og sitter igjen med en vond smak i munnen:

Du burde gråte du også

Dette er en bok med skarp kritikk av kastesystemet og landets omfattende korrupsjonskultur. Dette er en forfatter som stiller spørsmål om når det endelige opprører, den omfattende revolusjonen, faktisk kommer. En hvit tiger er ikke nok. India trenger en hel flokk av dem. Hvor lenge vil kastesystemet fortsette å eksistere før nettingen til hønseburet rakner?

Hvorfor lo jeg? Jeg burde jo grått!