Tett inntil dagene, av Mustafa Can

Innvandring og integrering. Tilhørighet og identitet. Grenseløs kjærlighet og en solid dose virkelighet. Velkommen til en virkelighet de færreste av oss kan makte å begripe.

Tett inntil dagene - Fortellingen om min mor, av Mustafa Can

"Innsikten velter frem i meg, like vond som et knyttneveslag. Før mor ble syk, hadde jeg alltid forestilt meg at jeg kjente henne godt. Først nå innser jeg hvor lite jeg vet om mor, selv om hun levde tett inntil meg, tett inntil hver dag i mitt trettifemårige liv." Güllü Can ble født i Kurdistan rundt 1930. Sju av barna hennes døde, åtte overlevde. På 1970-tallet utvandret hun til Sverige med en drøm om et liv uten fattigdom og sult. I januar 2005 døde hun. Hvem var hun egentlig? Gjennom sitt ønske om å bli kjent med sin mor åpner en ny verden dørene for Mustafa Can; en verden av fortrengte følelser, av skam, ensomhet og hjemløshet. Men dørene åpnes også til grenseløs kjærlighet, tilgivelse og identitet."

Hva skal man si? - La oss begynne med det minst viktige.

Dersom man skal henge seg opp i noe uvesentlig

Han skriver ikke særlig sentimentalt. Den er ganske rett frem. Det er kanskje derfor boken gjør ekstra stort inntrykk og som gjør partier av boken ekstra gripende. Hans kjærlighet til moren er likevel pompøs og full av ord og følelser som sindige nordmenn (og svensker, for den del) med solid ønske om privatliv får litt bakoversveis av. Man kjenner seg ikke helt igjen, og det føles ikke ekte. Dette stammer dog fra hans kurdiske bakgrunn, noe som understreker forfatterens komplekse kulturdualisme.

Boken har sine svakheter språklig. Mye gjentakelser og litt forvirrende kronologiske fortellinger. En del får jeg ikke helt grep på. For eksempel forteller forfatteren om en oppvekst med nesa i bøker, hvor han gjerne går lange omveier hjem fra skolen bare fordi han er oppslukt i boken han leser i. Et annet sted i boken forteller han om en oppvekst dedikert til fotballen. Ikke et overskyggende stort problem, men det virker forstyrrende.

Språklig sett og komposisjonsmessig er det som antydet en del å henge seg opp i, men det er ikke dette som gjør boken til det den faktisk er. La oss se bort i fra dette. Can er ingen forfatter, han er journalist. Vi tilgir ham hans feil.

- Jøss, det var da et pompøst ord å bruke, tenker du kanskje. Jeg tenker at det var med vilje. Tilgivelse er et viktig stikkord i boken. Skam, og tilgivelse.

Hvorfor du likevel skal lese boken

Mustafa tilbringer sine første leveår i den tyrkiske delen av Kurdistan. Seks år gammel flytter mor og barn til Sverige, hvor de gjenforenes med faren. 30 år senere sitter Mustafa ved sin mors dødsleie og tar oppgjør med oppveksten. Mens Mustafa og hans søsken ønsket å assimileres inn i det svenske samfunnet, var foreldrenes ønske hele tiden å returnere til landsbyen. Tiden gikk, barna vokste opp og fikk etter hvert egne barn. Fremdeles ble de værende i Sverige, men foreldrenes savn fortsatte å prege familie. Mustafa følte skam overfor sin mor, som i stedet for å gå i skolens avslutningsfest i sommerkjole, møtte opp i sort fotsid kåpe. Som i stedet for å ha glitter i håret på luciafesten bar sjal. Som i stedet for å lære seg svensk, smilte sjenert til andre foreldre og kun kunne kommunisere med smil, nikk og fattige hilsningsord. Mustafa følte skam over moren som stod i sosialkøen og strevde med å signere et papir. Mustafa følte skam over å ikke ha det samme som andre unge, fordi foreldrene sprinklet og sparte til å kunne gi gaver og penger til landbybeboerne hjemme i Kurdistan. Hjemme, borte. Hvor er hjemme, og hvor er borte?

Mustafa som voksen var sint på moren fordi han ikke fant noe galt ved henne. Alle lovpriste henne. Det eneste hun var skyldig i var ikke å klare overgangen til det svenske samfunnet. Livet i Sverige ble bare en venteperiode for henne. Hun ønsket ikke å sette alle krefter inn for å tilpasse seg, siden hun likevel snart skulle returnere. Hun ofret seg i stedet helt til sin mann, sine barn og til deres hjem. Hennes skyld var ikke å være som de andre mødrene til søskenflokkens venner.

Samtidig som boken omfatter tunge tema som integrering og innvandring, er dette like mye en bok om den inderlige kjærligheten mellom mor og sønn. - Hvordan sønnen forsøker å takle at han ikke vet så mye om moren, hvordan han panisk forsøker å nøste opp i hennes liv, hennes følelser og valg. Hvordan han forsøker å fatte og slå seg til ro med det faktum at ingenting kan tilsvare en mors kjærlighet og oppofrelse til sitt eget, sine egne barn. Mustafa beskriver en skam og dårlig samvittighet over aldri å ha, vil ha eller kan ha en tilsvarende kjærlighet overfor sin mor som hun har vist og har overfor ham.

Vi og dem, dem og vi. VI!

Boken gir et sjeldent innblikk i hvordan livet kan fortone seg som førstegenerasjonsinnvandrer, for deres barn og oppvoksende generasjoner. - Følelsen av egentlig å ikke høre til noe sted, med den kontinuerlige og hemmende følelsen av skam og dårlige samvittighet. Selv som ”inngiftet” har jeg ikke forutsetninger for å fullt ut forstå hvordan det er å ha føttene i hver sin verden og i hver sin kultur. Hvordan skal da andre, som ikke lever med de samme utfordringene, rikdommen og problematikken såpass tett innpå seg, makte å forstå?

Å lese denne boken er et skritt i riktig retning.

Det er en befrielse å lese noe av dem, og ikke om dem. Bare slik kan vi lære noe, forsøke å sette oss inn i deres situasjon. De må lære om oss, men vi må også lære noe om dem. Bare slik kan vi lære, fatte og forstå. Bare slik kan kan vi slutte å kalle dem for de, og begynne å inkludere dem i oss.

Helhetsinntykket er litt svakere enn hva jeg håpet på, for jeg hadde virkelig store forhåpninger. Glimtvis er den rett og slett vidunderlig og enkelte episoder gråter jeg bare jeg tenker på å skrive om dem. Noen partier er langt fattigere. Jeg anbefaler den uansett videre, ikke først og fremst på grunn av den rørende fortellingen om mor og sønn, men på grunn av vi alle har litt å lære når det gjelder integreringsproblematikken. Slettes ikke alt er så svart hvitt som mange liker å tro.

Integrering og inkludering går begge veier. Verden blir et bedre sted om VI drar lasset sammen.