450 versus 100

450 triste sider med søtt innhold versus 100 søte sider med trist innhold


Siden sist har jeg lest to bøker. En lang og en kort. Den lange var altfor lang og den korte var altfor kort. Kvantitet hva sideantall gjelder er definitivt ikke synonymt med kvalitet.

450 sider

Vintage-affæren, av Isabel Wolff

Jeg kan ikke en gang skylde på for høye forventninger. Jeg hadde null forventninger. Forventninger under null, til og med. Likevel kan jeg ikke annet enn å frese i frustrasjon over hvor beint ut elendig denne boken er.

I 450 sider får vi servert den ene slitsomme historien etter den andre. Dette er virkelig seigpining. Noen av historiene kan forsvares, for en del av ideene er faktisk gode. Problemet er at det er så mange historier flettet inn i hovedhistorien at ingenting blir fullført. Det blir i beste fall bare halvveis.

Noe forfatteren faktisk fullfører er å inkludere virkemidlet namedropping. Forfatteren er faktisk verdensmester i namedropping. Hvert eneste klesmerke i butikk og på mennesker hovedpersonen ser eller kjenner blir ettertrykkelig nevnt. Hver eneste kafe, butikk, tubestation eller bydel blir således også nevnt med navn. Putter hovedpersonen i seg et drops kan man banne på at vi får vite nøyaktig hva slags dropsmerke det er. Irriterende, komisk eller en livsnødvendighet – Leseren får avgjøre dette selv. Boken finnes for øvrig i serien ”Litterære drops”. Ha, ha, ha. Boken er i så fall et skikkelig surt drops, et drops som gjør skam på hele dropsindustrien.

Hovedhistorien er om Phoebe som etablerer ny butikk i London hvor hun selger vintageklær. Hun har nylig brutt med sin kjæreste etter venninnens tragiske dødsfall. En dag får hun en forespørsel om en døende gammel dame som gjerne vil selge henne noen klær. Blant klærne finner Phoebe en blå barnekåpe som minner om noe helt, helt spesielt.

Det er i hvert fall dette omslaget prøver å lure oss til å tro boken handler om. Omslaget forteller ingenting om følgende bihistorier: Phoebes mamma liker ikke vintageklær. Phoebes nye kompis starter opp privat kino. Phoebes nye kompis får en venninne i veldedighetsklesbutikken. Phoebes nye kompis starter opp lokalavis. Phoebe kjøper inn vesker hun ikke vil ha. Phoebe treffer en ny mann som hun innleder et forhold med. Phoebes nye kjæreste har en datter med issues. Phoebes nye kjæreste stjeler. Phoebe selger klær med spesielle historier. Phoebes kunder har spesielle historier. Phoebes ene kunde lekker en historie til lokalavisen til Phoebes nye kompis. Phoebes nye kompis faller for Phoebe. Phoebes mamma ønsker å forynge seg. Phoebes pappa har ny kone. Phoebes pappa har fått en liten sønn. Phoebes lille bror blir syk. Phoebe får ny assistent. Phoebes nye assistent går på auditons men ønsker å skrive teaterstykker fremfor å være skuespiller. – Og da har jeg fremdeles ikke utbrodert alle historiene rundt den blå barnekåpen.

Skjønner’u elle’?

Historien rundt den blå barnekåpen er rørende. Den burde i alle fall vært rørende. Dessverre drukner den i de andre historiene. Hadde forfatteren enda konsentrert seg om den, ville boken antagelig ha blitt bra!

… Hadde det bare ikke vært for det elendige språket. Joda, vi kan sikkert skylde på oversetteren, men jeg mistenker at problemet er verre enn som så. Det elendige språket skyldes ikke sjangeren chick-lit, men forfatteren. Ikke et vondt ord om chick-lit som sjanger, jeg har ingen intensjon om å være eller fremstå som en boksnobb.

Her er det platte og overdrevne beskrivelser og samtaler. Noe av det jeg ristet som mest på hodet over var, fritt sitert: ”den perlefargede kjolen med farge som glass”. Husker jeg ikke feil var nok nevnte kjole samtidig beskrevet ned til minste sytråd.

Hva samtaler angår er annenhver setning ”Nok om det.” Ganske ironisk, i grunnen. ”Nok om det” er vel på mange måter hovedproblemet. De mange historiene kunne heller vært kuttet ut enn å fortelle dem halvveis.

Tidsaspekteret er annet problem. Mer om dette og andre ting kan dere heller lese om i Randi sin blogg. Blogginnlegget hennes har vært en fornøyelse å lese, hun setter fingeren på mye konkret, og er heldigvis mer positiv enn hva jeg klarer å være. Jeg kjenner rett og slett at jeg har fått nok av å skrive en altfor lang omtale av en altfor lang bok.

Boken som omtales som feel-good ble i stedet for meg en skikkelig feel-bad.

100 sider

På vegne av venner, av Kristoffer Schau

Eller… Den er vel ikke på hundre sider engang. Alle disse bøkene på femhundre, sekshundre, tusen sider har noe å lære av Kristoffer Schau. I På vegne av venner beviser han at hundre sider kan inneholde langt mer enn en bok på tusen sider.

Jeg hadde hørt så ufattelig mye om boken, både gjennom media, bokbloggere og omgangskrets. Nesten redd for å få en lesemessig nedtur, lånte jeg den på biblioteket og satte i gang med bange anelser. Desto mer gledelig ble leseopplevelsen.

Plottet er allmennkjent. Kristoffer, moromann fra TV, var uten jobb og bestemte seg for å komme seg opp fra sofaen og gjennomføre et prosjekt. Etter en rask gjennomgang av avisen var ideen sådd. Innimellom de mange dødsannonsene la han merke til at det fra tid til annen stod ”På vegne av venner”. Dette handler om begravelser betalt av det offentlig hvor avdøde ikke har kontakt med familie og venner. Mennesker som har forlatt livet i full ensomhet. Kristoffer bestemte seg for å dra på disse begravelsene og skrive ned sine tanker umiddelbart før, under og etter seremoniene. Med en gang begravelsene ikke lenger gjorde inntrykk på han, skulle han stoppe prosjektet.

Resultatet ble en liten bok på hundre viktige sider.

Borte vekk er moromannen som spiser sin egen navlelo og som for underholdningens skyld bor i en vindusutstilling i ukesvis. Her møter vi den reflekterte, samvittighetsfulle og geniunt fine Kristoffer Schau. Med ærbødighet skriver han med en lun, diskret humor. Dagbokformen passer utmerket, og det lette språket med det tunge budskapet gjør dette til en trist-vakker opplevelse. Takk for alt.