31 år på gress, av Arild Stavrum

Årets andre bok er ferdiglest. Med dette tempoet blir det langt over hundre bøker før vi takker farvel til 2011. Det er ei et mål. Bøker skal nytes, funderes på, gråtes av og humre seg igjennom. Analyseres i fillebiter. Årets andre bok er ingen bok man forandres av, eller som gir deg meningen med livet servert mellom to permer. Det spiller egentlig ikke så stor rolle. Noen ganger skal og vil man kun underholdes og intet annet. Dannelsesprosessen får heller ta en liten kunstpause.

31 år på gress, av Arild Stavrum

Joachim er en nesten-spiller. Han har stor suksess i Norge, men har enda ikke fått tilbud fra utlandet. Klokka tikker ubarmhjertelig. Pensjonistalderen i fotballyrket begynner å nærme seg med stormskritt. Han har ingenting å falle tilbake til. Han er en umoden trettiåring som fremdeles sliter med å løsrive seg fra faren. Han dreper all dødtiden med tilfeldige kvinnebekjentskaper, kortspilling med gutta, øl og romantiske dvder kvelden før kamp. Skademarerittet forfølger han. Skades han nå er det over og ut: Pensjonert fotballspiller uten utdannelse eller arbeidserfaring. Ingen kjæreste eller omgangskrets utenom lagkameratene.

Selvbiografi?

Forfatteren Arild Stavrum har alle forutsetninger for å skrive en roman fra fotballmiljøet. På nittitallet var han en av Moldes store helter, og en av ”de tre S’er” (som i esser): Stavrum, Sundgot og ikke ukjente Solskjær. Sammen bøttet de inn mål og var sterkt delaktige i Moldes herjinger på tabellen. Han fikk også prøve seg i utlandet, både i Sverige, Skottland og Tyrkia. To kamper for A-landslaget står også på spiller-CVen. Som trener har han opplevd opp- og nedturer for Bærum, Molde og Skeid. Han er også kjent for sine utspill i media, kanskje mest av alt sin kritikk mot Rosenborg.

Dette fortsetter han med i boken. Ledelsen på brakka får gjennomgå, det samme gjør den norske dommerstanden som i følge forfatteren er født og oppvokst samme sted. Ledelsen i Molde FK får passet sitt påskrevet, og for lesere som vet litt er hans karakteristikk av ”barnesjefen” rett og slett morsomt. Molde-direktør Tarjei Nordstrand Jacobsen er neppe en av Stavrums Facebook-venner.

Boken er utgitt et par år etter at Stavrum fikk lov til å tre av som Molde-trener. Han ble dessverre ingen profet i sin egen klubb. I det som ble omtalt som et viktig skritt i prosessen lokal forankring, sikret han i stedet for nedrykk til Adeccoligaen. To år senere var altså 31 år på gress et faktum.

I boken boltrer han seg med referanser til navngitte (eller sterke antydninger til) fotballspillere, klubbledere og sportsjournalister. Det er lett å se for seg at dette er mer eller mindre selvbiografisk.

Er Joachim basert på forfatteren selv? Neppe. Boken er neppe selvbiografisk i den forstand at hovedpersonen er forfatteren selv. Jeg heller mer til at Joachims personlighet er sterkt inspirert av den tidligere Molde-spilleren Freddy dos Santos. Selv assosierer jeg bokens trener med forfatteren. Litt ung, litt uerfaren. Umyndiggjøres av styret med barnesjefen, superinvestor Røkke og sponsorene i spissen. Spillerne liker ham, og treneren tar dem ofte i forsvar, men hans trenerstil innbyr ikke til den helt store respekten. Han fremstår som litt feig og dermed et lett bytte.

Skarp tunge

Arild Stavrum er ikke utpreget nervøs for å tråkke folk på tærne. I utallige kommentarer i sportsavviser og diverse uttalelser til media har han skapt et bilde av seg selv som skarp og sarkastisk. Noen vil kalle det bitter og usympatisk. Han har en egen trang til å mene mye om det meste, denne mannen.

Boken inneholder en abnorm mengde namedropping. Referansene til diverse fotballspillere, trenere og sportsjournalister er utallige. Stort sett utleveres ikke disse mer enn media allerede har utbrodert av særegne personligheter og pussige episoder. La meg slippe å sitere Røkkes utsagn etter at Molde sikret avansement i Champions League.

Molde, den relativt lille og gjennomsiktige byen, får gjennomgå. Beskrivelsene er, for en nordmøring, fantastiske! Naturskjønt, jo så visst, men Joachims vandringer og kjøreturer gjennom byen er intet annet enn av høy humringskvalitet. Byens innbyggere får passet sitt påskrevet, og ikke minst supporterklubben Tornekrattet. Supporterne tråkker ned spillerne, både i medgang og motgang. Kanskje mest av alt i medgang. Kvartfull stadion gir ikke østlendingen Joachim mer iver etter å blø for drakta. Han hater Molde. Han hater Krattet. Det er temmelig gjensidig.

Det er typisk for Molde, og typisk for mange andre byklubber. Molde blir likevel litt spesielt, med Ålesund i sør, byrivalen Kristiansund (Stavrum er kristiansunder, derav ikke nødvendigvis hjertelig forhold til Molde), og styggheten der oppe i nord.

Klubben i byen nord for Molde.

Rosenborg. Kolossen som dyrker frem dommere, kjøper opp spillere og håver inn penger. De skal slås for en hver pris. Arild Stavrum, som er kjent for sine verbale angrep på klubben i byen nord for Molde, er i sitt ess her. Han har jo god trening, må vite!

Jeg velger å ikke fokusere på utdritning av verken by, personer eller klubber. Han har sine poeng, ingen tvil om det, men mest av alt ser jeg på boken som en utdritning av bortskjemte, arrogante, umodne fotballspillere. Et inderlig sarkastisk bilde av Fotball-Norge. Humor. Boken er gjennomsyret av bitende humor.

(… ) spilte tre landskamper. Mot Jamaica, Trinidad og Tobago.

Enkelte fokuserer på det negative. Fotballjournalisten i Romsdals Budstikke slaktet boken. Man blir ingen profet i sitt eget land. Avisens litteraturanmelder så på boken med andre øyne, og klinket til med terningkast 5.

Dog er boken for spesielt interesserte. Les boken kun dersom du som meg kan huke av i minst et av disse feltene:

• Fotballinteressert (check!)
• Fra eller bosatt i Møre og Romsdal (check!)
• Elsker Molde FK (check!)
• Hater Molde FK (uncheck!)

Ja, også må jeg bare smette inn: Jeg elsker det faktum at Stavrum referer til verdens beste band opptil flere ganger. Det er nesten som at jeg tilgir ham nedrykket for hans rem-sitater.

You are the star tonight. You shine electric outta sight.

You light eclipsed the moon tonight. Elecrolite. You're outta sight.

Takk for latteren

Denne boken er garantert ingen gjenganger i bokbloggene nettet rundt. Det vil den heller neppe bli etter dette. I min søken etter anmeldelser fant jeg et lite gullkorn i en random blogg:

Stavrum skriver at Norge er for internasjonal fotball som Elnesvågen er for norsk.

Litt som "31 år på gress" er for litteraturhistorien.

Sitatet er svært treffende. Boken har en begrenset leserskare, men den treffer godt innenfor sin målgruppe. 31 år på gress er absolutt underholdende og dette er en grei debut. En overraskende bra debut, til og med. Noen nobelprisvinner blir han neppe, men Stavrum har et godt språk og innehar en leken fortellerstemme med flere fiffige effekter.

Mitt bidrag til bokens anmeldelse i bokbloggverden er herved avgitt. Takk for latteren!