En postkasse full av bøker

Det er ikke akkurat hver dag det skjer, særlig ikke etter at jeg for en god del år ga opp min tvilsomme karriere som bokklubbmedlem. I akkurat den epoken av mitt liv fikk jeg smertelig erfare at bokklubber generelt ikke er de mest forståelsesfulle når det gjelder personlige tragedier. Av og til skjer ting man ikke på noen som helst måte kan forutsi, og da gjelder det å ha færrest mulig unødvendige forpliktelser. Tro du meg.

Noen ganger skjer det altså likevel, dette med å oppdage at postkassen er full av bøker. Slik som en vakker dag i forrige uke da jeg etter en del dagers fravær fant ikke bare en, ikke bare to, men hele tre bøker i kassen. Det vil si, det var min samboer som fant dem. Eller rettere sagt tok de ut av kassen. "Jeg tror du har fått bøker!" skrev han i en melding. Åh.

En av bøkene var fra Bokbloggturneen, men det er ikke det denne bloggposten skal handle om. Det skal derimot handle om Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt og Mitt liv som pingvin, men først og fremst skal det handle om Karin fra bloggen En verden full av bøker. Ser dere linken mellom overskrift og blogg...? Kachiiing!

Uansett, for en tid tilbake arrangerte Karin en konkurranse der hun etterlyste anbefalte barne- og ungdomsbøker. Jeg anbefalte både Den lille prinsen og Sommerlandet, og hva skjer? Jo, jeg får vite at jeg har vunnet trøstepremie! Trøstepremie, og trøstepremie, fru Blom. Karin er generøs. Veldig. VELDIG! I postkassen min dumpet en stk pocketbok jeg ønsket meg og en overraskelsesbok. Slikt kvalifiserer ikke jeg til trøstepremie, men heller julaften, påskemorgen, bursdag og nyttårsrakett til sammen. Seriøst, jeg ble superglad! Tusen, tusen takk, Karin!
Karins blogg En verden full av bøker er en av bloggene jeg er innom stort sett daglig, nettopp fordi hun er flink til å oppdatere, skriver godt, og vi har temmelig lik smak hva bøker angår.

Besøk bloggen hennes!

Nå, over til bøkene...

Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt

Helle Aarnes

Det er vanskelig å skulle fortelle noe om denne boken. Forskning fryder og Beatelill har greid det veldig fint før meg, og mine ord blir for fattige.

Boken rystet meg. Det ble fortalt ting som jeg ikke ante skjedde og knapt nok har ofret en tanke. Jeg har skjønt at det å være tyskerjente ikke var spesielt populært og at jentene som hadde forhold til en tysker under 2.verdenskrig ikke så lett ble kvitt dette stempelet, men jeg ante ikke hvor gjennomsyret samfunnet var av dette hatet mot jentene. Jeg visste at tyskerbarna, sønner og døtre av norsk mor og tysk far, har fått gjennomgått i oppveksten på grunn av sin herkomst, men om mødrene har vi knapt nok hørt noe, har vi vel. Stort sett har det blitt dysset ned, selv om jeg vil tro enhver av oss har hørt rykter om tyskerjenter i slekten. Og nettopp det: Så mange jenter det faktisk var som forelsket seg under krigen i gutter og menn fra feil side! Mange av tyskerne var stasjonert på samme sted i årevis, mange var godt etablert i lokalsamfunnet. Stramme, flotte menn som ikke nødvendigvis delte politisk syn med sine overordnede. Hvem er vi til å dømme, 60-70 år senere?

Det som opprører leserne av boken mest er ikke mobbens behandling av tyskerjentene. Skamklipping, offentlig lynsjing og gjennomført utfrysning var ikke det verste. Det verste, det tyngste å fordøye, er Statens rolle.

Det er anslått at mellom 50.000 og 100.000 norske kvinner hadde et forhold til tyske eller østerrikske soldater under krigen. De færreste av kvinnene var medlem av nazistiske organisasjoner. Likevel ble tyskerjentene internert, deportert og fratatt statsborgerskap av Gerhardsen-regjering.

Dette var klart kjønnsdiskriminerende. Jentene ble stemplet som horer, nymfomane og uintelligente. Til sammenligning: NS-medlemmer fikk ingen straff. Det gjør unektelig vondt i magen å lese annonser i avisen, der det selges brukte ski og gis bort barn… Man ligger søvnløs i timevis etter å ha lest om gutten med det krøllete håret som returneres moren med hakekors påmalt bagasjen. Og så tyskerjenten, da, som ble lobotomert og døde kort tid etter fordi legene ikke orket bry seg så hardt med henne. Å gå til retten…? Sakene ble henlagt.

Alt dette fordi man ble forelsket i fiendens menn.

Mitt liv som pingvin

Katarina Mazetti

Du har kanskje ikke hørt hennes navn før, men om jeg sier "Grabben i graven bredvid" tennes trolig en del lyspærer. Bokomslaget reklamerer med lettlest og morsom feel-good bok, og selv om varseltrekantene umiddelbart dukker opp hos meg, må jeg glatt innrømme at jeg faktisk likte denne boken godt. Den er ikke hysterisk morsom, men jeg humret masse av den. - Og humring er en bra greie! Selv om jeg fikk boken på orginalspråket (svensk, ikke italiensk) var boken tross litt startvansker veldig lettlest med en kapittelinndeling jeg elsker. I de ulike kapitlene får vi de ulike personenes synspunkter og syn på hendelser de alle beskriver. Slikt er en favoritt både i bøker og i filmer.

Boken omhandler en gruppereise til Antarktis, hvor vi blant de 50 passasjerene stifter særlig bekjentskap med den evig optimistiske Wilma, den deprimerte Tomas og den pensjonerte verdensborgeren Alba. Tidvis blir vi også bedre kjent med de andre passasjerene og besetningen på skipet. Det står lite om hva og hvorfor, vi får ikke stort mer enn antydninger til dette, men dette er vesentlig for historiefortellingen. Og mest vesentlig av alt er Albas fantastiske bokprosjekt: Om uartenes opprinnelse, særdeles inspirert av Darwins kjente og banebrytende verk. I uartenes opprinnelse får vi servert menneskehetens mer eller mindre sympatiske galleri, inspirert av pingviner, albatroser og elefantseler.

Dette er ingen bok som vil endre ditt syn på livet og gi mening til livet, men det er definitivt en fin bok å lese om man ønsker avveksling fra resten av bokhyllen. Jeg la fra meg boken med et smil om munnen.

Hvor herlig er ikke det?