22.1.18

Sommer i Norge, av Taran Bjørnstad

I løpet av 2017 søkte 191 enslige mindreårige asyl i Norge. 51 av disse oppga å ha eritreisk statsborgerskap. Samme år fikk 41 eritreiske enslige barn og ungdom innvilget asyl. Like mange fortellinger ble ansett som troverdige. Denne fortellingen er fiktiv, men hva om den var sann, og hva om ingen trodde på den?


Sommer i Norge, av Taran Bjørnstad
Norsk. Utgitt i 2017. Ungdomsroman.

Soldatene terroriserer menneskene i den vesle eritreiske landsbyen. Noen blir torturert, andre blir tatt med og kommer aldri tilbake. En av soldatene tar imot betaling for å frakte en 16 år gammel jente ut av byen, ut av landet og til Norge. Ved å utgi seg som hennes bror vil jenta kunne beskyttes under flukten, og senere bli hans billett inn i landet.

Jenta heter Nokokure og vi møter henne på Oslo S. Hun er møkkete, utslitt, redd og helt, helt alene. 

Hun har en historie å fortelle, en som kan gi henne opphold. Samme historie tar samtidig fra henne muligheten til noen sinne reise tilbake til sin familie. Og verst av alt, hun må møte igjen soldaten.

Fortellingen om Nokokure tar oss med til den evinnelige ventetiden på asylmottaket. Til hun som venter, de som venter sammen med henne, og de som skal avgjøre hennes skjebne. Gjennom tilbakeblikk drypper minner fra flukten, en effektiv kontrast til de mange utdragene fra UDIs regelverk. Ventingen og usikkerheten formidles gjennom en avmålt og nøktern fremstilling, hvor forfatteren lar leserne selv gjøre sine tanker rundt hennes situasjon. Midt oppe i det hjerteskjærende faktum at dette kunne vært sant, det skjer hele tiden, det skjer, det skjer i dag, er det godt gjort å holde på nøkternheten. 

Underveis i lesingen savnet jeg likevel det emosjonelle, slik som i fortellingene om Samuel (1, 2) (3), forfattet av Simon Stranger. I ettertid tenker jeg likevel dette er hva som gjør romanen vel verdt å lese. Faktum er at de som har flyktet lever i et vakuum, de må det for å overleve ventingen. Traumene må holdes i sjakk, fortellingen må inneholde de riktige ordene, den riktige rekkefølgen og fortelles til riktig tidspunkt. Du har bare en sjanse, en eneste sjanse til å bli trodd og få lov til å bli værende. Ingenting annet betyr noe. Bare det. Alt annet kan vente.

På andre siden av bordet sitter saksbehandleren. Han eller hun som slites mellom å ønske å ta vare på, eller plikten til å luke bort. Han eller hun som må forholde seg til antall, paragrafer og tette igjen smutthull, og avisoverskrifter, politiske krumsving og ytre press fra venner, livsledsagere og mannen i gata. Også de som signerer skal kunne leve videre med skjebnene, de som blir trodd og de som ikke blir trodd. Saksbehandlere er bare mennesker de også. Det er alltid en overhengende fare for å gjøre feil.

For Nokokure kan løgnen om broren både bli fallgruven og redningen. For at hennes historie skal kunne tros må broren finnes. Den hele og fulle sannhet kan ikke fortelles til en levende sjel.

Utenom til en eldre, mannevond, forsømt hest like ved asylmottaket. Sakte, men sikkert får hun lov til å nærme seg ham, denne fjordingen som ingen andre virker å bry seg om. Til ham kan hun fortelle om familien, om flukten og om løgnen som både sikrer henne opphold i Norge og kan sende henne tilbake til Etiopia. 

Taran Bjørnstad har med dette tatt utgangspunkt i et uhyre dagsaktuelt tema og appellerer til politisk engasjement blant ungdommen. Ved å unngå de store emosjoner tvinger hun leserne til å selv å vurdere problematikken opp imot medmenneskelige hensyn. Skjønt, denne problematikken kan til tider fremstå som vel pedagogisk korrekt. Faren er at dette, samt en nærmest overdreven fokus på hestestell, gjør fortellingen litt for stillestående og uengasjerende til å virkelig fange målgruppen.

I så fall er det trist. Det politiske budskapet er godt formidlet og boken er viktig. For husk: Man flykter alltid fra noe, aldri til noe.




Les også: Min omtale av forfatterens roman (Picassokvinnen).
Kilde: Leseeksemplar.

3 kommentarer:

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Jeg har ikke lest denne, men ligner og har med mange detaljer som i en annen bok; Hotell Jølster? Den omhandler mye av det samme, hvordan UDI sitter på noen saker i årevis og andre får opphold etter et par mnd. Den boka anbefaler jeg deg å lese, den er god!

Tine sa...

Kjekt å høre om denne boken. Det er ikke tvil om at det er mange skjebner der ute, og at vi har plass og råd til å hjelpe dem alle sammen.

astridterese sa...

Det hørtes ut som en skikkelig tøff bok å lese. Vi har en sønn som kom hit som barn (alene) og vet en god del om hvordan det er å være på asylmottak og om den ene viktige samtalen. Jeg vet nesten ikke om jeg hadde klart å lese boken uten å se bakerst først for å se om hun får bli.