14.11.14

Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt

Tina Åmodt, journalist og litteraturkritiker, debuterte i høst med en roman spekket med uro, angst og stille aggresjon. Selve handlingsforløpet føles sekundært. Det er hennes evne til å uttrykke denne ladede stemningen, som løfter romanen opp og frem. En stemning som gjør romanen til noe større enn seg selv.


Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt
Roman. Utgitt høsten 2014.

Et ungt kjærestepar flytter sammen i et lite hus midt i ingenting et sted i Finnmark. Det er møkkete, ekkelt og lukter gammel mann. Eli og Sara forsøker å finne seg til rette på det nye stedet. Mest av alt forsøker de å finne ut av seg selv og hverandre. Nytt sted, ny start.

Eli tar seg hyre på en nabos fiskesjekt, mens Sara blir sittende alene med alle minnene, alle mistankene og all mistroen. Så er det også Sara som forteller.

Sara, en ung kvinne sterkt preget av et tidligere forhold med en psykopatisk kjæreste. Hun tror aldri hun er bra nok, klarer aldri å stole på Eli, og hun har en urokkelig trang til kontroll. Foreldrene har stengt henne ute, og hennes nettverk består av forsvinnende få. Egentlig bare Eli. Eli, som hun ikke kan greie seg uten, selv om hun heller ikke greier seg sammen med.

Eli går fremdeles rundt med giftering etter et havarert ekteskap. - Jeg kan fjerne den om den plager deg, sier hun. Sara svarer ikke, og ringen blir værende. Akkurat som minnene etter hennes oppvekst hun aldri vil snakke om. Eli drikker for mye. Eli betaler spillegjelda til sin alkoholiserte mor. I skjul, selv om Sara vet.
«Når man sover, kobles man helt fra hverandre. Jeg bråvåkner før drømmen slår over i katastrofe. Jeg er alene i sengen. Rommet er kjølig, jeg stirrer forvirret på vekkerklokken. Det er midt på natten. Jeg setter meg opp, dynen sklir ned i fanget. Jeg roper etter henne. Stillheten er gjennomsiktig.»
Likevel er de to. Likevel er det noe som holder de to sammen. En tosomhet som er destruktiv i seg selv, men som ingen av de ønsker å gi slipp på.

Andre er det ikke plass til. De to, hver for seg og sammen, tar for stor plass til å inkludere andre. Vi møter en nabo, en fisker, en kusine og en kassadame. Det er alt. De slippes ikke inn i deres liv, men holdes strengt på avstand. Om de ikke kan stole på hverandre, hvordan kan de da stole på fremmede?

Både Sara og Eli bærer på opplevelser som preger dem selv og forholdet. De gjør ting, men ikke sammen. De snakker sammen, men har ingen dialog. Mangel på omsorg og intimitet blir erstattet med brutal og aggressiv sex. Begge gir, men ingen ønsker å ta imot. Disse sekvensene oppleves aldri som spekulative, men har en klar funksjon i romanen. - Dette kjærlighetsløse, men likevel intime. Denne krampeaktige nærheten som både tiltrekker og støter fra.
«Jeg legger meg ned igjen, biter meg på innsiden av kinnet når jeg etter en stund hører skrittene i trappen. Jeg ligger stille, kjeven er så spent. Et stort tre har vokst opp midt i rommet, greiner henger over dobbeltsengen, tunge av svarte frukter. Jeg åpner munnen for å si noe, men frukten faller inn i den. Snart har jeg munnen full av svart, råtnende frukt. Jeg kan nesten ikke puste, svelge unna.»
Det skjer ikke så mye i romanen. Ikke i ytre handling. De knappe 200 sidene er delt inn i korte kapitler, tidvis på mindre enn en side, disse med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese.

Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge.

Begge jentene gjør fattigslige forsøk på å lappe sammen forholdet. Bøte på. Begge forsøker å fortrenge, godta og tie. Eli vil ikke fortelle og Sara vil ikke spørre. Mistankene, frykten og angsten adopteres av leseren. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje? Og hvem kan vi egentlig stole på? Romanen er et hav av spørsmål og en ørken av svar. Vi antar, vi hentyder, vi hinter og fanger opp rykter. Vi blir urolige. Det er noe uhyggelig over det hele.

Små drypp settes sammen til et større bilde. Det vi ikke vet blir til noe enda vondere, noe enda mørkere. – Akkurat som usikkerheten begge jentene føler. De stoler ikke helt på hverandre. Fortiden viskes aldri helt ut. De skuler mot hverandre, forsøker å fange opp gamle hemmeligheter og skjulte hint i samtaler. De henter frem fortrengte minner, stiller spørsmål, men ønsker ingen svar. Ikke egentlig.
«Vinteren har trukket dypt ned i bakken. Vinden river opp ytterdøren om man ikke lukker den godt, veien viskes ut før brøytebilen etter noen timer skraper den fram igjen. Midt på dagen henger demringslyset som en kjølig dis over jordene.»
Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.




Kilde: Lena fra (Bokmerker.org) skrev et fint innlegg om boken og jeg fattet umiddelbart interesse. Veien til forlaget var kort og leseeksemplar ble sendt sporenstreks.
Andre bloggere: Lena fra (LesMye) publiserte sin omtale akkurat nøyaktig presis samme dag som meg. Og gjett hva? Også hun anbefaler romanen!



4 kommentarer:

Hr. Kreatur sa...

Hei! Høres ut som en god bok! Knskje jeg må sjekke den ut nærmere.
Nyt helgen!

Tine sa...

En stemning som gjør romanen større enn seg selv? Jeg trenger ikke lese mer, denne må jeg lese! Nydelig omtale, som alltid :)
Tusen takk for fine ord på bloggen min i dag. Er "oppe" igjen nå, etter alle de fine tilbakemeldingene :)

Mellom Bokstablene sa...

2 ting
1 - Du skriver godt!
2 - Virker som om det er så mange gnistrende gode bøker skrevet av norske kvinner i år
Begge deler er sånt jeg liker :)

Ellikken sa...

Mellom... : Du er så RAUS! Tusen takk for stadig hyggelige tilbakemeldinger, jeg blir like glad hver gang :)