17.2.14

Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen

Hvert år velger over 500 mennesker, kvinner og menn, unge og gamle, å avslutte sitt eget liv. De orker ikke mer. Problemene overskygger fullstendig mulighetene. Det fins ingen grunn til å fortsette. De man har kjær har det bedre uten.

500 tragedier. Tusenvis av pårørende. Utallige spørsmål. Hvorfor...?


Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen

I 1990 var en av disse 500 menneskene alenemoren Mia Skøien. Mia, mamma Mia, mammaen til Trude. Mia som lagde skjeve fyrstekaker, var et fyrverkeri i tigerklær, hadde late søndager sammen med datteren. Mia som var full av omsorg, initiativ og latter. 

Helt til et ustemt piano snudde hele verden på hodet.

14 år gammel måtte Trude være vitne til hvordan morens øyne mistet all glans, hvordan hver eneste biltur var et potensielt drapsforsøk og hvordan venninnene aldri lenger kunne være med henne hjem. Hvordan hun måtte flytte til en pappa hun egentlig ikke kjente, ikke ville kjenne, fordi moren ønsket alt annet enn å leve.

15 år gammel, mens hun lå og leste i Det Nye, ringte telefonen som aldri skulle komme. 15 år, akkurat nykysset, måtte hun stryke mammaen sin på kinnet for aller siste gang. - Men mamma hadde forlatt henne for lenge siden.

Dette er den voksne Trudes historie. Trude som har blitt journalist, har et godt samliv med kjæresten sin og er selv blitt mamma til to små. Først nå er hun klar for å lære mammaen sin å kjenne, den hun egentlig var, hvorfor ting ble som de ble, og hva som kunne blitt gjort annerledes. 

I alle år har Trudes pappa lagret sin ekskones eiendeler på loftet. Tiden er inne for å ta frem, kjenne på minnene, ta et endelig farvel. Stille spørsmål og finne svar.

Det blir med en oppvaskhanske i søppelsekken. Ingen svar gis. Enda flere spørsmål stilles.

Der mennesket Trude systematisk gjennomgår sin mors liv, fra fødsel til død, må hun stadig la seg støtte til journalisten Trude. Hun som klarer å distansere seg fra de vondeste minnene, ved å stille spørsmål. Grave seg frem til sannheten, finne noe konkret å feste seg ved. Hun snakker med fagfolk, sine barndomsvenner, leser forskningsrapporter og støtter seg til små og store faktiske hendelser. En hyttetur med venner. Drapet på John F. Kennedy. Bilen Toffe. Drontingen på søndags formiddag. Fotoalbum med bilder fra bursdagsfeiringer. Alle disse små og store hendelsene som dannet et helt liv. Selv et helt liv på bare 46 år.

Da Trude var femten år hoppet hennes mor ut fra sjuende etasje ned til en gressplen full av hestehov. Asfalt hadde vært verre. - Hun har i alle fall det å trøste seg med. 
Jeg var femten år gammel. Jeg var ikke skrudd sammen for å forstå konsekvenser av ting, langt inn i evigheten. Ungdom er uendelighet, det er ungdommens privilegium å tenke på tilværelsen som en størrelse uten slutt.
Trude finner ingen svar. Det lar seg ikke forklares. Ingen avskjedsbrev ble skrevet. Ingen bestemt grunn kunne være tilstrekkelig for å utløse en slik fatal psykose. For helt å kunne forstå morens avmaktsfølelse, vanvittige mørke, må hun dykke ned i morens tanker. Dit vil hun ikke. Ikke for alt i verden.

Det er ingenting hun er mer redd for enn å ende opp som sin mor. Hun pakker inn sine barn om kvelden, hver minste lille flis av dynene stikkes inn under varme barnekropper. Hun elsker de av hele sitt hjerte, kan ikke se seg mett på dem. Makter ikke forstå hvordan denne følelsen så raskt kan la seg snu til det totalt meningsløse. Hvordan det er mulig. For det er mulig. Det skjedde mammaen hennes. Tenk om det samme skjer henne...?

Det er alle disse ubesvarte spørsmålene, og mest av alt frykten for å lide samme skjebne, som gjør størst inntrykk. Det menneskelige aspekter i boken overskygges likevel noe av profesjonaliteten hennes, og jeg opplever aldri at det blir helt nært. Personlig, men aldri privat. Beskrivelsen av hvordan hun som femtenåring ikke klarer å slippe løs tårene, gjør vondt. Smerten få utløp. Også den innestengte frykten for en dag å eksplodere, enten noe psykotisk iboende eller som følge av traumene, er til å ta og føle på. Ikke fordi det faktisk uttrykkes, men fordi vi forstår. Forfatteren, datteren, trenger aldri å kle seg naken for å formidle alle de vanskelige følelsene. Temaet i seg selv er ytterst sårt. 

Likevel ikke helt nært, altså. Det vies mye tid til det som kan oppfattes som oppramsing, alt i kronologisk riktig rekkefølge, med mer fakta enn følelser. Sammen med nesten overdreven nostalgi, hårprodukter og tv-programmer, lar man seg tidvis mer underholde enn berøre. Så forteller også mange lesere om en bok de knapt nok klarte å legge vekk, fordi man måtte lese mer, stadig mer. Som om også vi leter etter svar vi vet vi ikke vil få besvart.

Som journalist vet hun utvilsomt hvilke tråder som skal trekkes i for å oppnå best virkning. Hun vet hvordan hun skal balansere det personlige med det universelle, og hvordan leseren skal la seg oppsluke av ordene. Nettopp derfor, mens hun først har oss i sin hule hånd, skulle jeg ønsket hun kunne viet enda mer tid, enda flere sider, til det rent faglige. Psykiatrien, psykologien, til forskningen, behandlingsmetoder, rådgivning rundt oppfølging. Gi oss noe konkret. Mer informasjon gir mindre grobunn for frykt. Mer kunnskap gir mer åpenhet. 

Og det er nettopp denne vinklingen som gjør boken så viktig. Nettopp derfor velger jeg å skrive såpass mye om en bok jeg ikke umiddelbart fatter litterær interesse for. Åpenheten rundt selvmord. Rundt 500 dypt deprimerte mennesker, kvinner og menn, unge og gamle, befinner det seg tusenvis av blødende hjerter. Foreldre. Søsken. Kjærester. Kompiser. Barn.  Hvert eneste år rammes de, og de må leve med tapet resten av sine liv. 

Fremdeles snakkes det ikke om. Ikke egentlig. Det hysjes ned. Hviskes om. Omformuleres. Norge i 2014 er fremdeles ikke klar for å si det høyt. Vi er redde for smitteeffekten, vi er redde for spørsmål vi ikke får svar på, vi er redde for å gjøre galt verre. For tusenvis av etterlatte kan det ikke bli verre.

Hvordan kan en mor bli så fortvilet at ikke en gang hennes eget barn er god nok grunn til å holde ut? Hva skal da til...?

Ikke alt har noen fasit. La oss i det minste tørre å stille spørsmål.



Kilde: Lånt av kollega.
Målgruppe: Anbefales varmt grunnet det uhyre viktige temaet. Åpenheten beundres og applauderes. Støtte til pårørende, hjelp til selvhjelp, hjelp til medmenneskelighet. Ungdom/Unge voksne/Voksne.
Andre bloggere: (Anita) (Bea) (Gro) (Janke) (Rose Marie) og (Silje). Flere? Send meg link!



6 kommentarer:

Lena sa...

Jeg får frysninger. Hjerteskjærende, nydelig. Denne skal helt klart leses.

Ellikken sa...

Tema er hjerteskjærende, men hun er nokså nøktern når hun forteller. Det tipper aldri over i det selvmedlidende, om et slikt uttrykk kan brukes i denne sammenheng. Fremstillingen fortoner seg som veldig ærlig, åpen og ryddig, samtidig som leseren prøver å forstå alle følelsene, alt det innestengte kaoset, som ikke blir fortalt. - Som når hun forteller hvordan hun som trassig tenåring fortalte moren hvor håpløs kledd hun var, en kveld hun hadde pyntet seg. Hun beklager aldri sin oppførsel overfor leseren, ytrer ingen anger, men minnet sitter i, og slikt gir i klump i halsen.

Berit sa...

Jeg har akkurat lest ferdig denne boka, og likte den veldig godt. Jeg likte alle detaljene hun beskriver fra oppveksten, oppramsingene og det "ubetydelige" og irrelevante i for eksempel å kartlegge værforholdene. For meg er alt dette med på å vise hvor alminnelig alt var, det var ingenting som pekte mot et sammenbrudd, ikke engang et bittelite et. Det er kanskje med på å understreke at hvem som helst kan rammes av psykisk sykdom og at psykisk sykdom ikke bare rammer den som får en diagnose, men veldig mange i pasientens omkrets- og akkurat derfor er det så viktig at det snakkes om.

ellikken sa...

Veldig viktig poeng, Berit. Takk for at du tok deg tid :)

ellikken sa...

Her er link til Berits meget gode omtale av boken: http://beritbok.blogspot.no/2014/02/mysteriet-mamma-av-trude-lorentzen.html?showComment=1393405699394#c3331881006946971459

Anonym sa...

After I initially commented I seem to have
clicked the -Notify me when new comments are added- checkbox and now each time a comment is added I receive four emails with the
same comment. There has to be a way you can remove me from that
service? Thank you!

Here is my page :: twitter goes viral