13.11.12

Lest i 2012 - Oktober, posesalg og omtaler

Medio november er det på høy tid å oppsummere oktober. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde brukt månedsskiftet til å passe på Norges flotteste idrettsutøvere i belgiske Gent, hadde jeg gjort det før. Og hadde jeg vært i stand til å fatte meg i korthet skriftlig, skulle jeg gjort det. Jeg lover. I stedet for har jeg så lite å skrive om fra oktober at jeg simpelthen er nødt til å utvide oppsummeringsinnlegget med både miniomtaler og confessions of a bookshopaholic. Man leker jo ikke bokblogg.

Lest i oktober

Nærmere høst, av Marianne Kaurin (les bokomtalen min)
Da Henrik Husten kom hjem, av Bård Nannestad
Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, av Jon Gangdal
Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad
Oppdrag Mottro, av Linda Eide
(les bokomtalen min)
Det burde vært mer, hadde det ikke vært for en murstein om, ikke av, Sigrid Undset. I kveld blir jeg endelig ferdig og kan velte meg i alskens lettsindig litteratur.

En relativt morsom bok, en grinebok, en mannebok og to ungdomsromaner. Det store høydepunktet var Kaurins Nærmere høst, en bok jeg har rost opp og i mente i dette innlegget. Den andre ungdomsromanen, Picassokvinnen, skal jeg skrive om i forbindelse med Bokbloggturneen og kommer om en uke eller to. Moroboken med store mengder nostalgi og enda større mengder alvor, Oppdrag Mottro, ga meg både lattersalver, grubletanker og klump i halsen. Les min omtale. Enda bedre, les boken. Enda, enda bedre, les boken og gi den til din egen mor.

De to resterende har jeg ikke skrevet egne innlegg om. Ikke fordi de ikke fortjener det, for begge er lesverdige på hver sin måte. Den ene boken er omtalt andre steder i bøtter og spann, mens den andre er et sørgelig ubeskrevet blad på det store bloggetreet.


Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, av Jon Gangdal

Alle husker rettsaken rundt åtte år gamle Christoffer. På en svært nøktern og informativ måte forsøker Gangdal å sette søkelyset på hvordan den lille gutten kunne bli mishandlet over lengre tid uten at noen slo alarm. Særlig mormor og far får sine historier fortalt, uten at disse kommer i noe særlig godt lys. Det er heller ikke forfatterens hensikt.

"Mor, besteforeldre, onkel, far. Assistent, kontaktlærer, rektor. BUPA, lege. Politi, etterforskere, rettssystemet. Alle forstod at Christoffer ikke hadde det bra. Alle forstod at Christoffers skader og blåmerker ikke kom av uhell. Likevel var det ingen som maktet å hjelpe ham før det var for sent. Ingen meldte i fra til barnevernet. Det er aldeles ikke til å forstå."
Samtidig som det er det. Vi har lett for å bli blinde, fornekte, fortrenge. Alle var redde for at noe ikke var som det skulle, alle forsøkte å finne ut av det, men ingen handlet. Ingen sa ifra. Alle var redd for å gjøre noen skade.

Det vondeste er ikke å lese om Christoffers liv, men å innse at mishandlingen fikk lov til å skje fordi ingen gjorde som de pliktet å gjøre. Redselen for å ta feil, ta for raske konklusjoner, fikk igjen dramatiske følger. Det har skjedd før, det skjedde i Christoffers tilfelle, og det vil skje igjen.

Det har de til felles med de fleste av oss. Vi orker ikke, vil ikke, må ikke, kan ikke se at barn blir mishandlet eller misbrukt. De færreste av oss har fantasi til å forestille oss at mennesker vi kjenner, kan begå handlinger som ligger langt utenfor det vi selv er i stand til.

Det er det som er vondest av alt.

Kilde: Anbefalt og lånt av kollega.


Da Henrik Husten kom hjem, av Bård Nannestad

Nannestad brukte ti år av sitt liv før debuten var klar. Boken har blitt sammenlignet med bøker både av Anne B. Ragde og Per Petterson, en sammenligning jeg ikke nødvendigvis ikke oppfatter udelt positiv. Per Petterson representerer det positive i denne sammenheng, og det er utvilsomt ganske kuriøst at Nannestadboken har samme innledning som Pettersons nyeste roman, Jeg nekter.

Frank Berg, 60 pluss, er bosatt i Nittedal sammen med hunden Betsi. Ungkar på ente året, asosial, uengasjert og livstrett. På en kveldstur møter Frank og Betsi på en ukjent bil ved skogkanten. Bilvinduet rulles ned og mannen roper ut ”Men, er det ikke Frank…?”

Inne i bilen sitter Franks gamle barndomsvenn og nabo Henrik Husten. Da guttene var i tenårene forsvant Henrik uten forvarsel, og senere forsøk på å finne ut hva som skjedde, hadde ikke gitt noen svar. Et helt liv senere gjenforenes de to.

Det hele handler om spøkelser i skapet. Fortiden ligger som en skygge igjennom hele livet. Verken Henrik eller Frank har levd sine helt egne liv. Arv og miljø i tidlig oppvekst har hengt ved begge som en mare, noe de ikke har klart å gjøre seg fri fra.

Etter dette nattlige møtet tvinger Henrik ham indirekte å leve sitt eget liv. Frank innser at han er nødt til å ta et endelig oppgjør med både fortid og forgjengere.

Da Henrik Husten kom hjem er stille, ettertenksom og nøktern. Nannestads fortellerstemme fører oss igjennom et tungt landskap hvor resignasjonen alt for lenge har ligget som et kvelende teppe.

En solid debut av en spennende debutant.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget.

To fluer i ett smekk og ferdig med det. Fem bøker lest i oktober overskygger heller ikke det faktum at jeg har nikost meg med andre bloggeres innlegg.

Oktobers favorittblogginnlegg

Jeg har teflonhjerne og hukommelse som en gullfisk. Dersom dere ikke skjønner tegningen: Det er ikke mye som setter seg fast i pannebrasken. Jeg har tenkt så nevnte pannebrask har knirket og knaket, og er fornøyd med følgende tre gullende gode innlegg:

The Casual Vacancy, omtale av Lines Bibliotek

Lines bokomtale er helt suveren. Virkelig. At hun i det hele tatt har greid å gjøre meg nysgjerrig på en J. K. Rowling-roman er verdt heder og berømmelse i seg selv. Hennes beskrivelse av romanens rike persongalleri gjør meg fremdeles lykkelig.

The Crow Road, omtale og hyllest av Haruhi

Dette er min favorittbok. Såpass favorittbok at jeg simpelthen så meg nødt til å gi bort et eksemplar for å spre det gode budskap. Heldigvis, kryss i taket og tenna i tapetet, innså også mottakeren bokens genialitet. Måtte det spre seg til hvert eneste lite og stort blad i det store bokbloggtreet. – Og måtte et eller annet forlag innse at dette er en bok vi trenger å utgi på norsk. Halleluja!

Halloweentips: Zombie-litteratur, av Bokelskerinnen

Jeg ante ikke at litteraturen inneholdt så mange godbiter om mine favorittutysker før Bokelskerinnen publiserte sin eminente liste over zombie-bøker. Familie og venner, snart er det jul.

En bokshopaholikers bekjennelser, del uhorvelig-mange

Apropos jul. Søndag var det rene julaften for meg. På vei til Ullevål stadion hvor vi hadde fått vip-billetter gratis til kampen mellom Vålerenga og Lillestrøm (pest eller kolera), gjorde min kjære privatsjåfør meg oppmerksom på utallige plakater som reklamerte for bokmarked. Jeg mer enn antar han angret på dette. Med en gang jeg stakk nesa min innenfor døra, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lov til å komme inn. Jeg ble akutt paranoid og begynte å telle potensielle lesere av min blogg. Mistanken min ble bekreftet da jeg sekunder senere fikk en litt mindre brysk beskjed om at jeg måtte vente fordi de forberedte posesalg.

At jeg jublet vilt og hemningsløst inni meg er tidenes underdrivelse. Gjennom vinduet kommuniserte jeg med min kjære privatsjåfør både med fingerspråk, miming og lykkerus: P-O-S-E-S-A-L-G-!-!-! Han responderte med vantro og fortvilelse.


Lenker, av Anne Karin Elstad
Enke for et år, av John Irving
Sirkusbarn, av John Irving
Vredens druer, av John Steinbeck
Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez
Elskede, av Toni Morrison
Nådens omkrets, av Jørgen Brekke
Et velsignet barn, av Linn Ullmann
Nåde, av Linn Ullmann
I kjølvannet, av Per Petterson
Døde menn går i land / Skjult mønster, av Andre Bjerke
Få meg på for faen, av Olaug Nilssen
Og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla, av Håkan Nesser

At, vel hjemme igjen, jeg konkluderte med at jeg allerede hadde to av disse bøkene, vil sikkert noen konkludere med er et tegn på at det har gått over alle kosteskaft. Jeg velger å se positivt på det. Den dagen jeg blir rik og for eksempel investerer i en hytte, for eksempel, kan jeg ha Enke for et år både hjemme i slottet mitt, og i tillegg på hytta. Eventuelt i min ferievilla i Spania. Ganske genialt. Alt har en mening, det er det ingen tvil om.

Mer konkret med posesalgekstasen min er det hyggelig å bite seg merke i at man blir påvirket av andre bokbloggere. Sirkusbarn har jeg snakket med Haruhi om opptil flere ganger. Line har snakket og skrevet svært varmt om Morrisons Elskede. Denne boken har jeg unnskyldt meg med at jeg ikke har og derfor heller ikke har lest, og nå må jeg altså forsøke skylde på noe helt annet. Lena fra Les Mye fristet meg med Et velsignet barn, en bok jeg lovte henne å lete etter på neste loppemarked. Det skulle ikke gå langt tid. Jeg kunne har fortsatt, dere vet selv hvem dere er og hva dere har lest.

Ok, da. Jeg kjøpte posen i november måned. Jeg er for lykkelig til å vente med å skrive om dette.

Helt gull!

Jeg er også alt for lykkelig til å la være å skrive om fantastiske Molde Fotballklubb som vant gull andre år på rad. Jeg er stolt, glad og rørt over MFK og Solskjær som nok en gang har lykkes, og dette så til de grader. Ventetiden var så inderlig verdt det, både for Daniel og Ellikken. Og Grosko.

6 kommentarer:

Groskro sa...

Ja!! Ventetiden var så absolutt verdt det. Ten på alle de gangene MFK nesten vant, men allikevel ikke fordi Rosenborg var best. Derfor var det ekstra morsomt å slå de 2-0 på Aker Stadion.

Neste år Ellikken, da burde vi ha et fotball/bloggtreff når Molde skal knuse ViF på Ullevaal :-)

Forøvrig var det mange fine bøker du har kjøpt. Og den boken om lille Christoffer kommer jeg ikke til å lese, for historien er så altfor trist.

Gro :-)

ellikken sa...

Jeg tenker at nettopp fordi historien er så trist, at man bør lese boken.Forfatteren har gjort en god jobb: her er ikke det som skjedde i fokus, men grunnene til at det faktisk kunne skje. Det gjør vondt langt inni sjelen.

- Sånn ellers, ja til fotballbokbloggtreff :D

Lena sa...

Hihihi! Innleggene dine er en real vitamininnsprøytning.

Forfatterfruen Karen sa...

Fantastisk ide dette med to bøker av hver; en utgave i slottet hjemme og en på luksushytta. Tar det med meg videre i livet! ;)

(Forresten ikke helt lett å være samboer med en RBK-blodfan i disse dager...)

Haruhi sa...

Hvilken ære! Lines Rowlingomtale var så god at jeg ikke maktet å kommentere på innlegget en gang. True story.

(Og, ennå en link som kan trykkes på, ennå et innlegg som kan spre kråkene! Det gledes!)

Forøvrig kan alle trenge to utgaver av Enke for et år. Eller Sirkusbarn. Selv kommer jeg fra et hjem som har nesten alt av P. D James og Agatha Christie dobbelt, eller trippelt opp (hytte, hytte, heim), det er kanskje litt drøyt.

Julie sa...

"At jeg jublet vilt og hemningsløst inni meg er tidenes underdrivelse. Gjennom vinduet kommuniserte jeg med min kjære privatsjåfør både med fingerspråk, miming og lykkerus: P-O-S-E-S-A-L-G-!-!-! Han responderte med vantro og fortvilelse."

Hahaha! Jeg ler. Kunne GLATT vært meg og min bedre halvdel.