30.10.12

Oppdrag Mottro, av Linda Eide

Jeg kommer ikke fra noen metropolis. Tvert i mot og vel så det, kan man sågar understreke. Det er mye fjell og fjord og ikke så mye annet i hjembygda mi. Om det er lite folk og lite liv der, er det uansett det vakreste sted på jord. Ikke rart spekkhoggeren Keiko fra Free Willy valgte å bosette seg der på tampen av sitt liv. For det var også der det hele endte. Lungebetennelse eller kjedsomhet, de lærde og ulærde strides. Noe av tapet vi alle følte ved hans bortgang ble dog leget av Linda Eides besøk på graven. (Se episoden på NRK)


Linda Eide, vet dere. Den spillvinne pratmakeren joggeren i rød grilldress. Hun vossatausa som ingen, verken prins, prinsesse eller en skarve Askerblogger klarer å målbinde. For en ukes tid siden stod jeg i samme rom som henne. For en ukes tid siden ble jeg om mulig enda større Linda Eide-fan. For et par dager siden leste jeg ferdig hennes splitter nye bok og sann mine ord: Jeg forguder Linda Eide.



Oppdrag Mottro - Jakta på gamle dager, av Linda Eide

Det startet med et desperat forsøk rett for deadline. Linda Eide, journalist og verdens morsomste kvinnemenneske, ringte sin mor for å få noe vittig og vettugt ut av henne.

Tast tast tast (Ringjer Mottro)

Mottro: Ja?
Meg: Hei, det er meg.
Mottro: Å, er det deg?
Meg: Ja.
Ti år senere er telefonsamtalene samlet i bokform. Mor sjøl, sjølvaste Mottro, er ikke videre fornøyd med å være hovedperson. Hun syns ikke det er særlig nødvendig. Hun syns ikke at hun har så mye å fortelle, det er av lite interesse for øvrige befolkning og hun er unnvikende i svarene sine. Like fullt kommer gullkornene som perler på en snor, med både snert og gravalvor. Helst samtidig.

Det blir aldri utleverende. Det blir fortellende. Kjærlig skittkasting, sterk ironi og brennende satire balanseres med det evige båndet mellom mor og datter. Sammen analyserer de seg frem til en stadig sterkere forståelse av hvorfor ting har blitt som de har blitt.

Utdrag fra boken: (En gledens dag)

Gamle dager, både før Linda ble født og hennes oppvekst, blir behørig gjennomgått. Noe er kjent, mye er overraskende. Noe forskrekker mens andre ting forsoner. - Og veldig mye fortoner seg forskjellig for mor og datter.

Mottro har vært ute i den store verden, har ingen begrep om årenes gang, har fryseren full av frø og har møtt fuzzy-luzzier. Hun har med en mann til sjøs oppdratt tre barn temmelig alene. Hun har kjørt den samme volvoen i 33 år og foretrekker korte telefonsamtaler.

Men det er ikke bare telefonsamtaler boken inneholder. Et lass med fotografier og tankespinn fra datteren selv gjør boken ytterst fornøyelig, rørende, hysterisk morsom og tankevekkende. Med en lekker kombinasjon av nynorsk og reinspikka vossadialekt fortelles historiene med akkurat den dybden slike bøker behøver for å være mer enn ren underholdning. Vi kjenner oss igjen. Vi tvinges til å revurdere vår egen oppfatning av oppveksten.

BKP hadde nok si stordomstid dei første åra. Då var dei så gode og mange at slike som Geiren kunne vera nokså trygge på å ikkje høyrast. Og det var bra sidan hans musiserande metode var basert på å få med seg kva ventilar sidemusikanten trykte ned, før han trykte den same ventilen ned sjølv.

I mi tid vart korpset mindre og det vart verre å gøyma seg vekk. Kvart instrument talde, og det gjaldt å stå på. Og det gjorde me då også. Det skal me pikadeg ha. Men me var ikkje berre høge i hatten på jolakonsertane i kinoen, når Voss skulemusikklag blåste oss overende med avanserte nummer me berre kunne drøyma om å få til. Og så var det vår tur. Frå full storm til flau bris, kan du seia.
Stort og smått, store og små begivenheter blir diskutert både i monologer og dialoger. Var alt bedre før, eller har utviklingen stort sett bare kommet oss til gode?

Jeg skal ikke skrive så mye mer. Det får holde å insistere at jeg har både ledd og grublet meg igjennom boken. Fnist, humret og skoggerledd. Tidvis har jeg attpåtil hatt klump i halsen.

De beste attraksjonene er rett foran nesa på deg.


  Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget, mottatt på deres presentasjon av høstens nyheter.

5 kommentarer:

Beathesbokhylle sa...

Denne står veldig høyt oppe på ønskelisten min,jeg syntes hun er søkkande go og jeg er nesten litt "misunnelig" på deg som har møtte henne IRL!"Dytter" boken enda litt høyere opp.

Forfatterfruen Karen sa...

Herligste Linda Eide, altså! Gjett om jeg husker Keiko-innslaget. Fnis. Lurer litt på om jeg ikke skal ønske meg denne til jul, jeg. Jammen skal jeg ikke det! Ja, og så som alltid; finfin omtale!

Ingalill. sa...

Høres litt ut som Selma og hennes prosjekt og mor? En rekke avbrutte forsøk - kontra en rekke avbrutte telefonsamtaler.

Som nevnt har jeg kun kjennskap til Linda fra 4.stjernesmiddag med smalahovided og visste først at hun het Linda etter ditt forrige innlegg. Etter å ha lest hele DET kommentarfeltet skjønner jeg at jeg ikke slipper unna denne boka - så da skal jeg lese den for din skyld, på tross av at jeg egentlig er lei oppvekst både av drabant og dypedal typen.
(og har levd i lykkelig uvitenhet om denne guddomelige dama til oktober 2012)

Sånn går det når man skriver gode omtaler!

Lena sa...

Ellikken: Nå har jeg lest Levithans Hver dag. Tusen takk. Uten hadde jeg trolig aldri oppdaget denne fantastiske, fantastiske boken. Jeg elsker den. Virkelig.

astridterese sa...

Denne må jeg absolutt få med meg! Jeg har også møtt Linda Eide IRL. på et bokmøte det og :-) Jeg synes hun er en helt fantastisk person og må jo lese denne nye ideen hennes :-)