27.10.10

Ringens brorskap, av JRR Tolkien

Det er med en viss grad av ekstatisk lykke at jeg nå kan meddele at første bok i trilologien er fortært skriftlig. Jeg brukte en uke på Ringens brorskap, og tatt i betraktning at jeg ikke sjeldent har lest enkelte avsnitt både ni og ti ganger uten å få med meg stort, kunne jeg brukt enda lenger tid. Lett. Det er noe med dette med svært uvanlige navn og enda mer uvanlige stedsnavn som tøyser til konsentrasjonen min. Skumlesing takler jeg ikke, jeg nekter, jeg vil ikke.

Et handlingsreferat føler jeg unødvendig. Jeg nøyer meg med et kort sammendrag fra ikkepedia.org:

Ringen blir funnet. Det blir dannet en selvmordsgruppe som skal dra til en
vulkan og ødelegge den. Gruppa går over et fjell. Gruppa går under et fjell.
Gruppa svømmer opp en elv. To fra gruppa dør, og resten splitter seg i
forskjellige grupper, som fortsetter å … gå.

Tja, hva skal man vel si. John Ronald Reuel Tolkien lar sine romanfigurer slite ut sine føtter.
Utenom at jeg har hengt meg opp i rare navn, at alvene er pompøse og at man gjerne skulle vært tenåring mens man leser, har det ikke bare vært slitsomt. Hobbitene er fine å lese om. Jeg kunne definitivt likt meg i Hobsyssel. Om jeg hadde orket å være følgesvenn på den store reisen er en annen sak. Jeg hadde nok blitt i Hobsyssel og fortsatt etegildet. Noen må jo det også. Den store reisen har for øvrig vært en underholdende og delvis spennende sak, med en god slump morsomheter underveis. Dette prosjektet mitt vil høyst sannsynlig bli fullført. To tårn er allerede påbegynt. – Men hold ikke pusten. Dette tar tid.


Sjarmtrollet:
Tom Bombadil. For en mann, altså!! Han synger en trall mens han svinser og danser seg gjennom gammelskogen, er sjef over alt og alle der omkring, men ikke snakk om han beveger seg utenfor sine grenser. Glad i kona si er han også.

Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
Jakken svinger lyseblå, gule støvler spretter.
Ingen kan fange Tom, for Tom er selv herre;
Toms sang og forte fot kan ingen makt sperre.
Anti-Sjarmtrollet:
Balrog. Et udefinert uhyre som jeg neppe ville likt å ha etter seg i mørke trange smug. Flukten gjennom Moria var i det hele tatt spennende, absolutt et av høydepunktene i boka så langt. En av de ni utvalgte, Boromir, overfalles av sjalusi og maktsyke. Frodo får noia og stikker av med Sam. Tam-ta-ra-tam, brorskapet er en saga blott.

Tidssluket:
Rådsmøte i Elronds hus. Jeg antar dette kan regnes som det aller viktigste kapitlet i Ringenes Brorskap, men det var en sann lidelse å komme igjennom. Jeg beskrev i innledningen hvordan jeg av og til måtte lese enkelte avsnitt opptil fryktelig-mange ganger. Vel, dette kapitlet er lest ca. så mange ganger. Ironisk nok husker jeg knapt nok et ord.

Bokens hunk:
I begynnelsen ble Aragorn omtalt som Vidvandre. Jeg tok’an ikke i det hele tatt før jeg fikk det svart på hvitt, og var derfor lenge minst like skeptisk til denne mystiske ferdamannen som det Sam var. Nu vel. Aragorn får meg lyst til å sette på filmene. Det er ikke fordi det er så himla spennende.

Bokens babe:
Her strides våre helter. Dvergen Gimlis favoritt er Galadriel, alvefyrstens fru. Tom Bombadil elsker sin vakre Marigull mens Aragorn holder en knapp på Arwen. Sistnevnte har så langt i boken ikke gjort annet enn å være datter og datterdatter av noen, og beskrives som eventyrlig vakker. Galadriel og til dels Marigull har i det minste gjort noe. Babe-rollen er med dette utdelt Arwen.

Drivkraften:
Gollum, det seige og slimete ekle vesenet som åler seg rundt, slikker spytt og hveser My Prescious i tide og utide i filmen, er så langt nærmest kun omtalt. Ikke mye heller. Man gleder seg til Gollum skal lage vanskeligheter for Frodo og gjengen. Det var tross alt delvis hans fortjeneste at jeg likte filmene såpass godt. Frem til To Tårn har vi fått nærmere bekjentskap med vesenet kun på slutten av Ringenes Brorskap, i form av en stokk på sjøen.

Irritasjonsmomentet:
Sangene. Jeg trodde det skulle bli en befrielse, i den forstand at det ville kortet ned lesetid per side. - Men hva skjer? Jeg henger meg fullstendig opp i det. Jeg forsøker banna bein å gjøre om diktene og sangene slik at det skal rime bedre! Hobbiter stinker i å dikte. Takke meg til Tom Bombadil.

... Men noe må det jo være, for jeg har ikke lyst til å begynne på en annen bok, selv om jeg har hatt muligheten til det både halvveis i Ringens brorskap, og ikke minst før jeg begynte på To tårn...

6 kommentarer:

Julie sa...

Hihi, artig anmeldelse. Ringenes Herre er tøff å komme igjennom, men det er verdt det allikevel. Den er jo et must om man liker fantasy... Man blir jo sittende og gape når det går opp for en hvilket univers Tolkien faktisk skapte. Så mange detaljer..! Jeg ble mildt sagt imponert første gang jeg leste den, og har store ambisjoner om å lese trilogien en gang til. En dag... ;)

Karin sa...

Jeg er IMPONERT!

Ut fra utdragene så antar jeg at du leser den på norsk? Anbefales det eller?

ellikken sa...

Leser på norsk, mest fordi jeg er for lite vant til å lese på engelsk til å utsette meg selv for slik en utfordring. DA ville jeg blitt motløs, da :D

- Men altså, slikt som sanger/vers/dikt håper/tror jeg har mer schwung over seg på engelsk enn på norsk...

Kunne ellers godt tenke meg å lese den på nynorsk i stedet for. Det ryktes at de ulike rasene snakker forskjellige dialekter i den nynorske oversettelsen.

HildeSol sa...

En av sangene til Tom Bombadil kan (hvertfall med engelsk tekst) synges til melodien til Lillebjørn Nilsen vise om reven på hønsejakt. Det er det jeg husker best fra første bok... *ler*

ellikken sa...

Det må testes ut! *fyker til youtube*

mbfjord sa...

Jeg leste den på engessk første gang jeg leste den (mens jeg bodde i Tyskland, bare for å gjøre forvirringen komplett), og jeg syntes strengt tatt alle diktene og sangene var like irriterende som du gjør.

Derimot liker jeg de litt bedre for hver gang jeg har lest bøkene, så det er muligens et spørsmål om tilvenning. ;)