Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Et par minutters gange på en sti, gjennom et lite skogsholt, opp en bakke og ned en bakke, fra huset jeg bor i, er Labråten. Et tun, et område, som i sin tid virket som selve kraftsentrum i landsmålsriket. – Bare noen få togstasjoner fra den dekadente, bohemske og dansk-norske hovedstaden.

Jeg burde skrevet denne omtalen på nynorsk. Tilgi meg. Min unnskyldning får være at selv ikke Hulda Garborg, kanskje det nærmeste vi kommer primus motor i Askerkretsen, formulerte seg skriftlig på landsmål.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. 2014. Historia om Askerkretsen 1897-1924.

Det var en litt underlig gjeng som flyttet fra hovedstaden og bygdene, inn til Hvalstad i Asker. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik kjente hverandre fra deres felles prosjekt, avisen Den 17de Mai, og gikk sammen for å kjøpe gården Labråten. Nær hovedstaden og likevel på bygda. Fra hver kant, fra hver bygning rundt tunet, skulle de dyrke de norsk-norske verdier, fremme landsmålets sak og hjelpe hverandre. For sakens skyld. Målsaken.

Aller mest i fokus var Hulda og Arne Garborg. Han som forfattet de store romaner. Hun som kjempet i kulissene.  Hun som samlet hordene.

Og det var litt av en forsamling. Intellektuelle og skriveføre, men akk så innadvendte, sykelige og kanskje attpåtil mentalt uberegnelige. Likevel maktet de, fra hver sin lille boble, å nå ut til folket og i sin samtid, fornorske samfunnet.

Med Labråten som sentrum tiltrakk kjernen seg mange mektige venner i det kulturpolitiske landskap. Alle var de forkjempere for landsmålet, det som i dag kalles nynorsk. Beboerne tok opp arven etter Ivar Aasen og videreførte den. Sammen forfattet de egne verker, men kanskje av større betydning var rekken av historiske verker som ble oversatt til landsmål. Jeppe på Bjerget, Odysseen, Edda, ja selv Bibelen. Aviser på landsmål ble riksdekkende, bunadstradisjonen ble gjeninnført og folkevisedans ble igjen kultur. Husfliden ble etablert. Det Norske Spellag ble til Det Norske Teater. Et lite stykke BygdeNorge i hovedstaden. - Selv i dag.

Og på Labråten kunne de etablere sitt eget lite BygdeNorge i miniatyr. En trassig motvekt til det pulserende, nedbrytelige liv i Kristiania. En oase av kultur, samhold, frukt og dyrehold. Et lite Eden i Asker.

Som symbol på det rene, friske, oppbyggelige bygdesamfunn ble Askerkretsens betydning og sak ytterligere poengtert ved særlig Huldas mange redningsaksjoner i form av venner og venners barn som ble hentet inn til Labråten for rekreasjon. Hun tok de under sine vinger i håp og tro om at et landsens liv med sunne verdier, frisk luft og hvile, kunne redde de fortapte sjeler.

Norge løsrev seg fra Danmark og skulle plutselig stå på egne ben. Det var viktig å fremme nasjonalfølelsen og finne tilbake til røttene. For Askerkretsen var svaret klart. Sammen og hver for seg kjempet de for alt hva det var verdt. Lykkes de, trakk de seg tilbake. Målet var aldri oppmerksomhet og heder. Saken var alt.

Askerkretsen

• Hulda og Arne Garborg: Ektepar, en sønn (Tuften). Han grunnla aviser, virket som redaktør, utarbeidet landsmål, var intellektuell og forfatter. Blant hans mest kjente verker er romanen Bondestudentar og lyrikksamlingen Haugtussa. Hun skrev politiske romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker. Et vesentlig verk i hennes forfatterskap er kokeboken Heimestell. Hun startet Det Norske Spellaget som senere ble til Det Norske Teater, hvor hun også var styreformann. Sterkt engasjert i gjenreisingen av norsk folkedans og bunadstradisjon. Politisk engasjert i Venstre.
• Marta og Rasmus Steinsvik: Ektepar, senere skilt. 5 felles barn. Han, mest kjent som driftig redaktør av avisen Den 17de mai, som han stiftet sammen med Arne Garborg. Hun, avisskribent og redaktør av tidsskriftet Kringsjaa. Oversetter av blant annet Jean d’Arc. Senere foredragsholder for en rekke kontroversielle tema, blant annet kvinners seksualmoral (total kyskhet), antisemittisme og kritikk av den katolske kirke.
• Karen og Ivar Mortensson: Ektepar. Nære venner av Garborgene. Han, karismatisk og kjent målmann, prest og oversetter. Blant annet betydningsfulle arbeide som Edda og ikke minst Bibelen.
• Rasmus Løland: Ungkar. Forfatter bosatt på Labråten og nær husvenn med Garborg-familien. Særlig kjent for sine barnebøker, som med sin realisme og råskap satte en helt ny standard til litteratur til barn og unge.
• Steinar Schjøtt: Nær venn og samarbeidspartner med Arne Garborg. Arbeidet i det stille, men er hovedmannen bak et svært viktig arbeide i landsmålssaken: opprettelsen av ordbøker. Helt eller delaktig i en rekke oversettelser.
• Tilla og Otto Valstad: Ektepar, ingen barn. Bosatte seg like ved Labråten. Deres eiendom er sammen med Labråten i dag kjent som Asker museum. Han var maler, og illustrerte blant annet Lølands barnebok Kvitebjørnen og flere av Arne Garborgs romaner. Hun var lærer og forfatter. Sammen drev de friluftsskole, hvor hun ønsket å redde sine elever ved Vaterland Skole. Helt i takt med Askerkretsens visjon om et helbredende BygdeNorge.
• La oss heller ikke glemme Kristofer Uppdal med sine romaner og lyriske utgivelser. Eller Olav Nygard, den unge, håpefulle med det poetiske språket. Eller forfatteren Johan Bojer. Eller Henrik Rytter, forfatteren, teaterkonsulenten, litteraturkritikeren og redaktøren. Han som etablerte Nordmøre Folkehøgskole og som oversatte en rekke verker av Shakespeare, Per Gynt og Dantes Den guddommelige komedie.

Alt på landsmål. Selvfølgelig var alt på landsmål.

De lykkes langt på vei. Selv om det i dag er få minner igjen av deres gjennombrudd, var Askerkretsen betydelige og mektige. Her var ikke rom for betenkeligheter vedrørende inhabilitet. Redaktører skrev rosende omtaler av romaner og teaterstykker, kunstnere illustrerte barnebøker og pyntet teaterscener. Kretsen arbeidet sammen, venner forsvarte og fremsnakket hverandre.

Slik gjorde de hverandre større og mektigere, sammen dannet de et mektig skjold mot kritikk. Slik ble de også stadig flere, til tross for at grunnlaget med tiden forvitret i takt med sykdom og død. Mektige og profilerte venner frekventerte Labråten og dannet en utvidet omgangskrets som satte Askerkretsen ytterligere på det kulturpolitiske kart. Der var Gustav og Kitty Wentzel, Harriet Backer og Fernanda Nissen.

Kunstnere, forfattere, malere, som sammen jobbet for et felles visjon om å samle folket til ett. Alt med naturen, bygda og landsmål som fellesnevnere. Rent og ekte.

Jeg ønsket å lese boken av rent personlige grunner. Som omtrent nærmeste nabo ville jeg gjerne lese mer om alle de som for alle disse årene siden preget bygda og storsamfunnet. Jeg ville vite mer om disse som bodde på steder jeg i dag elsker å besøke. Disse som dyrket frem epletrær jeg høster godene av i 2014. De som har gitt navn til gater jeg daglig tusler gjennom.

Jeg fikk det og så mye, mye mer. Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Alle notene til tross. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte. Vi leser om deres væremåte, men også innrømmelser og intime tanker gjennom brev og dagboknotater. Du irriterer deg, gleder deg og forsøker å forstå. Dette er ingen rosenrød fortelling.

Akkurat som avslutningen i boken irriterer meg. Brått blir det slutt. Arne Garborg dør, og plutselig er fortellingen over. Kretsen er utvannet og oppløst. Akkurat da, etter 250 sider, forstår du at du har rast igjennom en sakprosa som er utformet som en roman du ikke vil skal ende. Du vil lese mer, vite mer, kunne fortelle andre om denne gjengen som hadde alle disse visjonene om et ekte fedreland bygget på trygge, rene bygdetradisjoner.

De solte seg aldri i glansen. Mange levde i fattigdom uten vilje til å oppgi sitt virke. En del døde av tuberkulose. Noen ble gale. Andre endte sine liv etter harde år med alkoholisme. De var kunstnere. Kunstnersjeler. Noen ble hyllet i sin samtid. Noen fikk sin hyllest for sent.

Ja visst. Det var en forunderlig forsamling der borte på Labråten.

Boken: Etterspurt og mottatt av forlaget. Tusen takk til Samlaget.

Andre bokbloggere: Dessverre ingen, så vidt meg bekjent. Jeg håper flere fanger opp denne boken og anbefaler den veldig gjerne videre. I ventetiden kan lokalavisens (artikkel) leses.

Lest og ulest i 2014: September

Om det var fort og gæli forrige månedsoppsummering (edit: tremånedersoppsummering), blir det ikke mindre fort og gæli nå. Attpåtil tre dager på overtid.

• Råta, av Siri Pettersen (omtale kommer)
• Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer (les omtale)
• Vinterfolket, av Jennifer McMahon (omtale kommer)
• Mottaket, av Nathan Haddish Mogos (les omtale)

Fire bøker, hvorav hele tre er av norske forfattere. Jeg har skrevet om to, den tredje må vente til boken faktisk er lansert, og siste bok var slettes ikke så god som forventet. Derav manglende lyst til å vie den noe oppmerksomhet. Ikke det at jeg klarer å la være. Jeg må bare finne ordene først.

En norrøn fantasy, en bok som oppfordrer til debatt rundt asylpolitikken, en etter sigende grøsser og en roman som satte meg helt ut. Om ikke Unnskyld får masse nominasjoner til Bokbloggerprisen har jeg og alle andre som har lest boken, gjort en elendig promoteringsjobb. Den romanen fortjener all den oppmerksomhet og applaus den kan få.

Så mye mer har det ikke blitt tid til, siden jeg har vært supertravel med andre ting. Som for eksempel å representere Norge i Europamesterskapet i Petanque. Jeg bare nevner det.

Europamesterskapet! Landslagsspiller!

Goddamnit!

Jeg kom hjem mandag denne uken og har enda ikke helt landet. Stadig vekk i min lille boble, massivt bildebombarderende på Facebook, snublende over dørkarmer og måpende tvers over veien. Spesielt interesserte kan lese (denne artikkelen), hvor undertegnede har forsøkt å formidle litt av stemningen i et så stort mesterskap. Det er virkelig helt magisk.

Jeg føler meg fantastisk heldig som kan oppleve noe slikt.

Leser i oktober

Godt inne i bokhøsten dukker det stadig opp bøker i min postkasse. Ubedte som tiltryglede. Noen er unødvendige, andre verker etter å bli lest. Slik som Emo-Elliken (påbegynnes PRONTO!, noe annet ville vært fullstendig utenkelig) og Samlagets Fra Asker til Eden. De store, tunge russerne får vente til neste måned. Moahahaa. Undset også. Moahahahaha som aldri før.

Helt på tampen

September var stor også på bokfronten. Bokbloggertreffet med den påfølgende utdelingen av Bokbloggerprisen var fint, flott og alt hva godt er. Les gjerne om min høyst subjektive opplevelse av treffet i (dette blogginnlegget). Stor virtuell (for all del) omfavnelse til alle dere herlige bokbloggere der ute!

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.

Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2014.

Hun er bare 21 år. Kan ikke så mye. Skjønner ikke så mye. Det eneste hun skjønner er at hun har funnet sitt livs kjærlighet, sitt anker, hos Sebastian. Han som kan så mye, vet så mye. Han som utfordrer livet ved å hoppe ned fra høye stup, i fritt fall, arrogant og egenrådig. Han som studerer, utvikler sin egen filosofi. Han som bare vil henne alt godt.

Han som binder et fiskesnøre rundt ringfingeren hennes og sier at de to, de to skal alltid være sammen. Ingen eller ingenting kan skille de fra hverandre. Dette er kjærlighet. Dette er evighet.

Han er hennes kjærlighet. Hennes i all evighet. Fiskesnøret er skarpt og vondt. Likevel klipper hun det ikke av. Det skjærer hull i huden, det går betennelse, det lukter råttent og hun skjuler det urene med bandasje. – Til snøret en dag plutselig går inn under huden, og ny hud dekker over det gamle. 

Det vokser ikke helt som det skal, men betennelsen forsvinner, og snøret – ringen – er inne i henne for alltid.

Akkurat som Sebastian. Hennes livs kjærlighet. Samboer, beste venn, elsker, livsledsager. Selv om Sebastian viser seg å være en helt annen enn han fortalte, enn han viste henne, enn hun trodde. Hun slipper ikke taket, hun vil redde ham, gjøre alt godt igjen. For han er hennes, og hun er hans.

Akkurat så sårt og sterkt er den lille, store fortellingen. Det handler om et parforhold som går i stykker og det handler om to som mister hverandre, og samtidig seg selv. Dette er hennes fortelling om ham. Til ham.

Alle spørsmålene, alle bebreidelsene, mangelen på bebreidelser. Alle de sårede følelsene, det intense ønsket om å forstå, behovet for å forenkle alt det vanskelige.

Hun forsvarer og godtar. Unnskylder og fortviler. Hjelper. Gir aldri opp. Selv ikke nå, nå som ingen flere svar kan gis. Bare spørsmålene er igjen.

For hvordan kunne det skje? Hvordan kunne han endre seg så mye at selv hun forandret seg? Hun mistet seg selv, hun ble ham, og hun kunne ikke stanse det. Og likevel ble hun.

Ida Hegazi Høyer imponerer med sitt enkle, men drømmende språk. Alle disse bildene, metaforene, som naturlig føyer seg inn i historien. Lettfattelig og samtidig med et hav av muligheter for å smake litt ekstra på hennes tankerekker. Pinnsvinet. Rådyret og elgen. Ringen, 

Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.

Akkurat som hun ble. Hun vek aldri fra hans side. Ikke en gang da hun forstod at hun ikke lenger visste hvem han var. Ikke egentlig. Selv ikke da.

Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet. 

Kjærlighet som overvinner alt. Kjærlighet som er større enn deg selv.

- Veldig, veldig anbefalt.

Kilde: Mottatt av forlaget. Takk og ekstra ros for det fantastiske omslaget.

Andre bloggere: Les også den fin-fine anmeldelsen til (Tine).

Skrivemingling | Bokbloggertreffet

Et ganske så betydelig punkt i programmet til årets Bokbloggertreff var mingling. Mingling. MINGLING, for pokker. Hadde det ikke vært for komiteens fortreffelighet i alt annet, hadde de fortjent litt pepper for akkurat dette. Likevel og herligheten, man er jo "tross alt godt over de tredve, du vet, har levd livet og er trygg på seg selv, og bla bla bla. Mingling med relativt ukjente, det får du takle, Ellikken. Smil og snakk og gå bort til fremmede".

Ha. Ha. Ha.

Selvsagt gjorde jeg ikke det. Selvsagt dumpet jeg ned på første og beste stol. Klamret meg til fine (Lena fra LesMye). Studerte parketten. Døde inni meg da jeg –nesten- satte meg ved siden av de spesialinviterte forfatterne. Kikket febrilsk etter vinen. Drakk kaffe. Gikk på do når alt annet ble kleint. Satte nesa fast i en bok.

Du også, sier du? Mhm. La merke til et par-tre-fire likesinnede. Vi er ikke overlegne. Vi er ikke sure. Vi er bare dauredde for mingling.

Sånn. Jeg ville jo egentlig. Litt, i alle fall. Det var så mange jeg ville hilse på, snakke med, men tunnelsynet sikter jeg på å få patent på. Der er jeg helt sjef. Og siden jeg ikke fikk snakket med så mange, ikke en gang hilst på, vrir jeg litt på knappen og tar det hele om igjen.

Du vet. På måten som er langt tryggere. Skrivemingling.

Lettere nevrotisk snublet jeg meg inn på Savoy. Smilte meg nervøst gjennom resepsjonen, gikk inn i heisen og deretter ut igjen. Og ringte. «Hei, du må komme ned og hjelpe meg opp!» sa jeg til Lena. «Hei, men snakker du sånn?» svarte Lena. Men hun kom ned, hun hjalp meg opp. Og inne på rommet oppdaget jeg Lyden av asfalt, og så var vi i gang. Vi har jo alltids bøkene. Bøker, men ikke alltid like mye tid. Ei heller en hektisk lørdags formiddag. «Oi, vi må kanskje gå» sa vi, og så gikk vi. Gikk feil til og med, men vi møtte aldri ti ville hester, og rakk frem i tide og vel så det.

Og der satt hun, skjønneste (Siljeblomst) i verdens søteste rosa kattekjole. «Hei og velkommen» og «Takk og takk». Vi fikk navneskilt og (Knirk) kom stormende og (Rose-Marie) kom stormende, og komiteen var bare så fine, så inkluderende og skjønne, at de fortjener å høre det. Selv om jeg ikke sa det. Jeg skriver det. Se, les, dere er så fine, så inkluderende og skjønne!

Og shit og pommes frittes, alle disse bokbloggerne man beundrer og digger og knapt nok tror man sitter i samme rom som. (Monika) med treffets aller fineste kjole, men som jeg ikke en gang hilste ordentlig på, selv om «Hei Monika, jeg er Eli» også fungerer skriftlig, og «Så fin kjole du har, dritstilig er du», det skal du vite! Og (Solgunn), herligste dama, du er like fin du, med din personlighet og blomstrende outfit. «Du er sånn cirka kulest i hele verden», sier jeg, eller skriver jeg, for det duger det også. «Og det er du også», sier jeg, skriver jeg, til (Ingalill), som jeg stadig lar meg overraske over at ikke ser ut som en lett grånende, skjeggete, måpende gubbe. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke snakker til dere. I det minste henger sammen med dere, som en skygge, den ultimate flua på veggen, den lett irriterende en-kvinnes-fanklubben som bare er der, alltid, hele tiden. Jeg henger meg ikke på dere, men jeg skriver det til dere. Det er langt tryggere, mer verdig, på den måten. Og «Oi, der er jo (Anita)», herregud, «Så artig å endelig treffe deg!» og «(Tine), jo! Nææææh, jeg har jo akkurat sendt deg deeeeeeeeen lange mailen, og vi har såååå mye å prate om», men jeg prater ikke, prater bare akkurat det som er i nærheten av å bryte tausheten, men ikke nok. Ikke på langt nær nok, så jeg skriver heller.

Og jeg dumper ned ved siden av ei som jeg tross alt har møtt før, og det er trygt med fine mennesker rundt hele bordet. Og «Oi, der er jo de andre også, oi, så kult» selv om jeg ikke sier det. Jeg bare skriver det, slik at dere skjønner hvor stas det var. Og ved siden av Elisabeth sitter (Gråbekka) som jeg har fulgt i årevis, og jeg tror nesten jeg drømmer. Akkurat som jeg tror jeg drømmer når (Silje) beskues på trygg avstand. «Jeg må huske å hilse på henne», tenker jeg, men timene flyr, og hun går ikke bort, og jeg går i hvert fall ikke bort. Så jeg hilser i stedet for på Bokblogglandias aller vakreste, (Marianne), som lenge holdt Yayah-diktene i sine hender, men la den fra seg, til stor glede for meg som knuget den inntil mitt bryst. «Og takk og takk, Knirk, for at tok med deg akkurat den boken, for selv om den er på dansk er den sikkert lettere å lese enn Enquist-boka på svensk, som du var så snill å sende til meg i posten». Jeg sa faktisk det. Kanskje den lengste sammenhengende setningen på hele treffet. Så skriver jeg det også.

«Men hvor er Line», jeg leter og leter, og kommer hun ikke, hva skjer, hvorfor er hun ikke er? Og (Karen), da, kanskje de kommer sammen, litt senere. Men det gjør hun ikke, og jeg blir litt lei meg. Hun er jo nordmøring, akkurat som meg. Akkurat som (Grosko) som snakker kav nordmørsk, og jeg blir helt satt ut og setter ny personlig østlandsrekord i knoting. «E klara ikkje» prøver jeg å si, men det blir mere «Ekjeæh» i realiteten. «Men det skal du vite, Grosko, veldig kjekt å treffe deg, du med det store smilet og fineste dialekta», selv om jeg ikke sier det. Hadde jeg skulle sagt det, ville det blitt sånn cirka slik: «Æææææhekjeæh». Så jeg skriver det i stedet for.

Og når alt har roet seg litt, er det quiz, og jeg sitter ved siden av (Elisabeth) som kan alt om fantasy, og fantasyspørsmålet kommer, og hun kan ikke svaret og vi bare «Hvaaaaa?» og Elisabeth bare «Uæææææh» og vi ler, men ikke på langt så nær som de ved siden av oss.

De som vant. Selv om vi egentlig burde ha vunnet. Vi. Stjernelaget. Ikke de andre, Fnisedamene. Selv om det er lov, siden (Lattermild) sitter der. Hun som har med seg verdens tøffeste gave til Siri Pettersen. Hun som også (Elin) er sånn fan av. Hun med det lilla håret. «Så kult» tenker jeg, men jeg sier det ikke til henne, men nå kan hun lese det, og da er alt i orden. «Så kult» er også håret til (Haruhi), hun med det rosa håret, hun med de fascinerende bøkene og de spennende reisene, hun som ikke sier noe til meg, så da sier jeg ikke noe til henne heller. Selv om jeg vil. Sånn egentlig. Egentlig så mye at jeg heller skriver det.

(Astridterese) er blond og fager som en sørlandsbris, verken rosa eller lilla, og hun kommer bort og hilser, og jeg blir så glad, men folk flyr rundt, det er så mye som skjer, og plutselig får jeg ikke sagt alt jeg ville sagt til henne, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det bare skjer. Det er så mye som skjer. Så mye som skjer at jeg ikke en gang fikk med meg at (Karin) var der. Ikke før jeg leser om det på nettet etterpå. Ikke kobler jeg (Kleppanrova) med Hamar heller, enda jeg hadde lest det i forkant av treffet, og skulle oppsøke henne og snakke med henne om nettopp Hamar.

Men jeg så (Mari) der borte. Og jeg ville hilse på (Synne) som vandret rundt og var like skjønn som på nett, men timene fløy, og så var det over. Og jeg tenker at, «Neste år, til neste treff, da skal jeg snakke med alle jeg vil snakke med» Tror jeg da. Hvis ikke kan jeg alltids skrive det. Slik at dere skjønner at jeg egentlig vil det. Sånn at til og med (Ann-Helen) ser det, selv om jeg aldri skjønte hvem av de der borte det var. Ut i fra bildene tror jeg hun satt ved siden av (Clementine), hun av bokbloggerne jeg blir nærmest litt starstruck av. «Tenk det, Clementine», skriver jeg. På trygg avstand. Kanskje rundt samme bord som (MaiLene), treffets aller yngste, hun som jeg skulle rose litt ekstra. Fordi jeg lar meg imponere over hennes skriverier, modenhet, evne til å skrive interessante blogginnlegg. Slike innlegg som skiller seg litt fra resten. Men jeg gjorde aldri det. Roste aldri. Ikke muntlig. Kanskje det er bedre å heller få det svart på hvitt.

Massiv ros også til (Line), Siljeblomst og (Bokelskerinnen) som imponerte noe så inderlig under bokbadingen. Jeg prøvde å si det, mange prøvde å si det, alle prøvde å si det, men jeg tror likevel ingen greide helt å uttrykke hvor utrolig bra det var. Hvor veltalende dere var, hvor interessante spørsmålene var, hvor godt dere fikk det hele til å flyte, hvordan dere fulgte opp, bandt sammen, holdt på forfatteren.

Og Ruth Lillegraven da. Fantastiske Ruth Lillegraven som hedret en annen forfatter med sitt tindrende sterke og emosjonelle dikt. Som fremkalte klump i halsen og tårer i øynene. Hun jeg fikk intens lyst til å slenge meg rundt halsen på og hulkegrine. Men jeg gjorde jo ikke det, selv om jeg skriver det. Og Agnes Ravatn da. Fineste Agnes Ravatn som jeg ikke har lest et ord av, men som jeg likevel liker så godt. Så godt så godt, under hennes takketale, at jeg sporenstreks ble blodfan. Nesten like blodfan som av Siri Pettersen. Du vet, hun med Odinsbarn. Hun jeg ikke snakker til, fordi jeg tviholder på min rett til å skrive om oppfølgeren Råta. Siri Pettersen, selveste fyrverkeriet. Og Lisa Aisato, da. Hun som har tegnet og skrevet om Fugl, hun som er som en liten fugl selv. En du får lyst til å pakke ned i håndveska di, tyllet inn i silke på en seng av bomull. Hun, hvis illustrasjoner er så vakre og stemningsfulle at du føler et intenst ønske om å tapetisere hele huset ditt med Aisato-tegninger. Jeg tuller ikke.

Så da var det greit at Wassmo likevel ikke kunne komme. Og i alle fall at Jacobsen ikke kom. For Agnes og Ruth vant, de vant de vant de vant. Ivar Aasen også, den rakkeren. Tenk det, i 2014. Så gøy, og så fint, så inspirerende og bra. Ikke rart jeg er stolt av mine medbokbloggere.

Ikke rart at jeg fikk lyst til å skrive litt til dere alle. Fortelle at jeg syns det var så fint å treffe dere alle. Selv de jeg ikke snakket med. Til og med de jeg ikke en gang sa «Hei» til.

Vi sees igjen til neste år. Også dere jeg ikke har nevnt. Sånn som (Julie) og (Elida). Vi snakkes kanskje ikke, men vi sees. Definitivt. Jeg gleder meg. - Gruer meg til og med litt mindre enn jeg gjorde i år.

Men for guds skyld. Nominer Tiller til Bokbloggerprisen 2014. Kommer Tiller, kommer jeg. 

Intetanende Tiller i bakgrunnen. Dritflau Ellikken in front. Kudos til Solgunn som turte der jeg ikke turte. Ei  heller tør jeg henge opp bildet på stueveggen. bloggen får duge.

Mottaket, av Nathan Haddish Mogos

Hvor mange romaner har du lest med handling fra et norsk asylmottak? – I det hele tatt fra et asylmottak? Forfatteren kjenner innsiden som få andre. Han har vært der. Levd der. Holdt ut usikkerhet og lettelse. Eget sinne og andres sinne.

Mottaket, av Nathan Haddish Mogos

Enda så mye som er sagt og skrevet om flyktningpolitikken og innvandringen, her er den stemmen som ennå ikke er hørt, den første romanen fra et norsk asylmottak. Du får vite hvordan det er å leve i et flyktningmottak, og hvordan de ser på oss. Boken forteller om de mørke og vanskelige følelsene og tankene en flyktning kjemper med, noe som ofte fører til kraftige og eksplosive reaksjoner og handlinger. Selv om dette er fiksjon skildrer boken mye av det som har skjedd både i mottaket i Harstad – dit handlingen er henlagt – og i mottak andre steder i landet.

- Skriver forlaget. Nå er det min tur.

Til tross for fiksjonsstempelet, oppfattes romanen Mottaket med sin Jeg-fortellerstemme i det hele tatt nærmest som en selvbiografi. Samme nasjonalitet, samme by, samme mottak. Skillet mellom fiksjon og fakta er såpass utvisket at det føles berikende og interessant, og samtidig i overkant intimt og utleverende på samme tid. Motstridende følelser er i det hele tatt temmelig gjennomgående for min oppfatning av romanen.

Uansett.

Fortellerstemmen har ikke noe navn. Ingen opplysninger gis. Han bare er. Han tar oss med rundt i gangene, inn på rommet, til kjøkkenet og ut på glattisen. Håpet forsvinner, motivasjonen ødelegges og frustrasjonen brer om seg.  Rundt ham på asylmottaket i Harstad finner han trøst i felles skjebne med påtvunget nye venner. Noen forsvinner raskt, andre har vært der i årevis. Noen kulturer frontkolliderer, andre beboere sveises sammen så godt situasjonen tillater det.

Forfatteren har skrevet boken på engelsk, et språk han er langt mer komfortabel med enn norsk. Forfatterens engelske blogg viser et rikt og blomstrende språk, med all den lekenhet som sjeldent kommer til syne i norsk språkdrakt. Jeg finner dessverre slettes ikke igjen det samme i boken. Det hadde vært interessant å lese originalen for sammenligning, for overgangen til norsk virker skuffende i mine øyne. Ett eller annet har gått galt, og jeg vet ikke hva dette skyldes.

Kanskje mest prekært, og for å ta et meget enkelt eksempel, er det stadig gjentakende uttrykket sukkermamma. – Skilte, ensomme kvinner over middagshøyden som betaler en slant for litt sengehygge på kveldstid. At det er så utbredt at kvinner bedriver slikt kynisk var riktignok nytt for meg, men det får stå for egen regning. Uttrykket i seg selv er forstyrrende. Sukkermamma. Det er da virkelig ikke et norsk ord. Her hadde det vært på sin plass å holdt på det engelske uttrykket. Alt trenger ikke å oversettes.

På norsk blir det hele rett og slett blodfattig. Enkelte avsnitt er gode, men det redder ikke helhetsinntrykket. Videre mangler det i mine øyne en struktur. En treg og uengasjerende start plasserer oss rett i asylmottaket, hvor vi sitter som passive lyttere til denne jeg-personen som forteller om hva som skjer, hvem han snakker med og hvordan han lever. Først i midtdelen av boken, får vi et slags innblikk i grunnene til at han har kommet til Norge, hvordan han oppfatter asylsøkerprosessen og problematikken rundt den evige ventetiden. Gradvis hører vi mer og mer til hans såkalte demoner, uten at vi helt får vite hvordan dette utarter seg. Avslutningen preges av litt mer sensasjon og en spenning som aldri helt utløses.

Det føles litt urettferdig, for ideen er så god, potensialet er til stede. Med en strengere redaktør, en mer vellykket oversettelse og kanskje en mer lydhør forfatter ville trolig resultatet vært langt mer lesbart. 

Forfatteren sneier innom viktige momenter i asylpolitikken. Jeg hadde ønsket meg mer av dette, og ikke bare som personlige betraktninger sett ut i fra erfaring. Det er en god start, men ikke nok. Gjerne uttrykkes dette gjennom dialoger, nesten monologer, som oppfattes som altfor konstruerte. Eksempelvis følger vi en samtale, nesten en belæring, om assimilering av samefolket.

Samtaler er det i det hele tatt mye av. Tidvis forvirrer de meg, da det virker mer som fyllstoff enn meningsfullt. Jeg forstår intensjonen, men utførelsen kunne vært bedre. Særlig forstyrrende er alle samtalene hvor Cliff er involvert. Han bidrar med god stemning blant beboerne, er alltid humørfylt og sprer mye latter rundt seg. Hans personlighet er nødvendig i et slikt lukket samfunn, og fungerer selvsagt også som en befriende finesse i et ellers trasig persongalleri i boken. Likevel er det begrenset hvor mye latter og ablegøyer man kan lese om. «Man skulle vært der for å skjønne morsomheten i det» er vel et passende uttrykk å komme med i en slik sammenheng.

Det er beklageligvis mye jeg har å utsette på boken. Språklig sett og komposisjonsmessig, i overkant mye. Jeg anbefaler ikke boken litterært, men rent tematisk er den viktig. Veldig viktig.

Forfatteren bidrar til at den menige nordmann får et innblikk i den virkelighet som fortoner seg innad i et asylmottak. Hendelser, liv, som ikke kommer frem av tabloide avisoverskrifter eller politikere med større hjerte enn forstand. Vi presenteres for realiteten, både på godt og på vondt. – Og mest av alt for den evige ventingen. Dag ut og dag inn med venting, uro og stadig svinnende forventninger om dette brevet, denne billetten til lovlig opphold i Norge.

Hvorfor man lever i asyl er mindre viktig, alle har sine grunner. Noen har flyktet fra krig og tortur. Andre søker lykken. Forfatterens misjon er aldri å forsvare noen, men å beskrive hvordan det faktisk er, når alle disse menneskene, mennene, fra alle kanter av verden stues sammen, år etter år. Her er frustrasjoner, fremmedgjøring, aggresjon og motløshet. En stadig voksende apati: Man kan tillate seg det meste, kanskje alt, for man har ingenting å tape. Pengestøtten svinner, for norskkurs skulkes. Hvorfor lære seg norsk når man uansett ikke for lov til å bli værende? Og hvorfor tjene penger på hederlig vis når man ikke trenger å forholde seg til lover og regler? Hvorfor ikke tylle seg inn i en endeløs fyllekule når det hjelper mot alle traumene? Og hvordan lykkes med å få en fot innenfor lokalsamfunnet, når de eneste som er villige til å ta kontakt er de som selv har falt ut av det gode selskap?

Forfatteren gir ingen svar, men gir oss et unikt innblikk i en verden som er fjern for de fleste av oss. Trøst for de som har gått igjennom det samme. Forargelse og forståelse for nordmenn flest, kanskje til og med begge deler.

Innblikk gir rom for forståelse. Forståelse gir grobunn for vilje til forandring. Forandring gir mulighet til forbedring. Akkurat derfor må du gjerne lese boken.

- Du har ingenting å tape.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget, etter anmodning fra forfatteren selv.

Andre bloggere: (Tine) er foreløpig den eneste utenom meg som har blogget om boken.

Relatert: Dette er forfatterens første utgitte bok, men hans engelske blogg kan besøkes på (denne siden). Av relaterte bøker kan Maria Amelies (Ulovlig norsk) nevnes. Heller ikke denne boka utmerket seg positivt litterært sett, men tematisk er den absolutt interessant. Som roman benytter jeg anledningen til å anbefale på det sterkeste Simon Strangers ungdomsroman (De som ikke finnes).

Lest og ulest i 2014: Sommermånedene

Fort og gæli-varianten av månedsoppsummeringen, noe som er en ren og skjær skam siden jeg attpåtil har samlet tre måneder igjen. Feigt. Usselt. Teit.

Mye negativt kan sies om min mangel på evne til å lese bøker denne sommeren. Det har vært jobb, spilling og intensive ferieturer. Det har rett og slett ikke vært særlig tid til annet enn å lese åtte bøker på tre måneder.

• Lyden av asfalt, av Yngve Kveine (les min omtale)
• Det går ikke over, av Jakob Arvola (les min omtale)
• Sandmannen, av Lars Kepler (les min omtale)
• Døden i Venedig, av Thomas Mann (les min omtale)
• Battle, av Maja Lunde (les min omtale)
• Papirbyer, av John Green (les min omtale)
• Hvor ble du av, Bernadette, av Maria Semple (les minomtale)
• Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum (les min omtale)
• Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez (les minomtale)

Vel, hadde jeg tatt med meg en ekstra bok til Italia, ville jeg pyntet noe på antallet. – Men ungdomsboken Battle var såpass medrivende at hele boken ble slukt i løpet av en flytur og påfølgende togreise.

Never the less, åtte bøker er hvordan man enn vrir og vender på det åtte bøker. Ikke sju, ikke seks, ikke fem, slettes ikke fire, i hvert fall ikke tre…. Og så videre. Fornøyelige lesestunder har det også vært, attpåtil spennende. Til og med grått har jeg gjort, og da er alt i skjønneste orden. Ja, også har jeg skrevet om samtlige!

Når man attpåtil kan krysse av på listen over klassikere, er mye gjort. Og ikke for å glemme: Tre bøker som absolutt kan være aktuelle til neste års Bokbloggerpris. Spesielt begeistret ble jeg for oppvekstromanen fra Groruddalen, Lyden av asfalt.

To klassikere, to ungdomsromaner, en oppvekstroman, to kriminalromaner og en deilig sommerlektyre. Jeg likte, av og til elsket, hver eneste bok. Det blir ikke stort bedre enn det!

Men nå bare babler jeg. Babler for å overdøve de urytmiske hjertedunkene som fremkalles av bevisstheten rundt at Bokbloggertreffet nærmer seg med stormskritt. Orkanskritt. 

Ultimatetorpedoskritt. Jeg gruer meg og jeg gleder meg. Vekselsvis og samtidig. Bokbloggere er generelt særdeles lite skumle, jeg vet jo det, men likevel. Nye folk. Kjempeskummelt. Mingling. Ustyrtelig skummelt. Trøsten er at man har en cava-date i forkant. Målet er at vi sammen skaper så masse skandaler at fremtidig utgave av Vagant blir som Se og Hør å regne.

Men nå bare babler jeg.

Akkurat som boka jeg holder på med for tiden. Den type bok du forsøker å komme deg igjennom, fordi den fortjener det, tross alt, men som likevel går det fullstendig på nervene. Dårlig språk. Katastrofal mangel på struktur. Utropstegn. La meg slippe å fortsette. Det er trist, fordi ideen er så god. Med en lydhør forfatter og en streng redaktør kunne resultatet blitt bra.

Og foran meg står en hel stabel med romaner som skriker etter meg. Romaner jeg tror er av en helt annen kvalitet. – Men jeg må forsøke. Litt til. Bare litt til. Herfra kan det bare gå en vei.

Lyden av asfalt, av Yngve Kveine

Jeg tilbrakte hver sommer i Groruddalen. Jeg har bodd flere år i Groruddalen. Jeg har klubbtilhørighet i Groruddalen. Jeg har slekt og venner i Groruddalen. - Klart jeg også skulle lese en oppvekstroman fra Groruddalen.

Lyden av asfalt, av Yngve Kveine

Oppvekstroman. 2014

En oppvekstroman, attpåtil fra samme tidsepoke som meg selv. Vi som levde og overlevde barndom, ungdomstid og ungt voksentid fra 80-tallet til det nye millennium. Debutanten skildrer miljøet og tidsnerven slik det faktisk var, og gjenkjennelsesfaktoren er formidabel. Steder, personligheter, utesteder, hendelser. - Alt stemmer.

Stein Lillevolden er der. Gro-boka tas med under armen. EF-motstanden runger i gatene. Høyblokker stuer sammen mennesker til et fellesskap ingen har bedt om. Upedagogiske lærere skaper frykt og demotivasjon. Forfyllede foreldre lever uten frykt for represalier. Truende nabokjerringer vokter enhver bevegelse. På hjørnet av Linderudsenteret vanker de du helst ikke skal vanke med. Renna Kro. T-banestasjonene kommer som perler på en snor. De billigste halvliterne finnes på Elvis Pub. – Og ingen vil være medlem av Peanøtthjerneforbundet.

For det var akkurat slik det var. Og alt dette med Jokke og hans låter som soundtrack.

Han, hvis navn aldri nevnes, tar oss med tilbake til Linderud på tidlig 80-tall. Han har en bror som ikke helt finner sin plass i samfunnet, og han har en mor og en far på hver side av Trondheimsveien, den lange asfalterte stripa fra Oslo Øst hele veien gjennom Groruddalen. En sammensveiset vennegjeng gir mening i tilværelsen, selv når ting man trodde på går i tusen knas og alt er helt på tverke. Om ikke noe annet, har de i alle fall hverandre. Og så har de Jokke.

Jokke. Joachim Nielsen var selve helten. Guden. Det ultimate motstykket til Bjørn Dæhlie. En som snakket guttas språk. En som skildret deres virkelighet. Jokke var rockepoeten som gikk imot røkla og fortalte om den virkelige verden. At du, selv om du lever på kant med samfunnet, faktisk duger. Han ga deg litt stolthet, og tvang deg til å heve hodet. Jokke, som levde så hardt, men som likevel leverte varene. Han som var talspersonen til en hel generasjon av famlende outsidere. Uredd og rølpete, ubehagelig ærlig og brutalt utleverende, uttalte han et klassesamfunn alle visste fantes, men som ingen likte å innrømme. Den sosiale urettferdigheten, de inngrodde sosioøkonomiske skillene i Oslo. Oslo, kjære Oslo. Oslo med østkant og vestkant, rusmisbruk og ensomhet. Fyll, sex og spetakkel. Latterliggjøring av fiffen, makteliten, saueflokkene og peanøtthjerneforbundet. Østkant mot Vestkant. Alltid med en alvorlig undertone og trassig sympati for de svakeste i samfunnet.

Lyden av asfalt er ingen solskinnshistorie. Helten får ikke prinsessa. Forfatteren uttrykker en følelse av håpløshet og tilstrekkelighet som gir inntrykk. Han får det ikke helt til hjemme. Han får det ikke helt til på skolen. Ikke helt i venneflokken. - Og i hvert fall ikke hos jentene. Han er liten og sped, plutselig kommer alle kvisene, og senere ødelegger han for mye i fylla. Drikker seg for snydens, blir sint, truende, desperat og ufyselig. Ikke får han til skrivingen heller. Han drømmer om poetiske sangtekster, mens han i virkeligheten triller sykehussenger i korridorene på Aker.

Alt går i sirkler. Man setter seg fast, og man kommer ikke helt ut av det. Alt bare fortsetter og samtidig blir værende. Man tar med seg sine opplevelser og sine venner videre, man har opplevd for mye sammen til å gi slipp på det. Man er den man er, og man har blitt den man har blitt.

Det ordner seg ikke alltid. – Men det gjør kanskje ikke så mye. Tross alt. Det går jo som regel greit likevel. Det blir folk ut av de fleste.

Men smertefritt er det ikke. Ikke livet, og ikke boken.

Personlig elsker jeg boken. Jeg falt pladask fra første side, og følelsen holdt hele veien. Smil har vekslet med klump i halsen fra begynnelse til start. Den personlige leseopplevelsen lar seg ikke besudle av kritiske tanker.

For alt er tross alt ikke like bra. Boken preges av litt for mye oppramsing. Stort sett fungerer dette fint, men jeg klarer likevel ikke kvitte meg med forestillingen om at forfatteren har holdt seg til et skjema med minner og øyeblikk som bare må med i fortellingen. Kanskje grublet litt for mye over hvilke episoder som sammenfaller best med titlene på Jokke-låtene. Overgangene er ikke alltid like knirkefrie. Dette innbefatter også en mangel på konsekvent inndeling av kapitler, det være seg sted og dato, eller tekstutdrag. Tidssprangene er tidvis litt for ujevne, kronologisk rekkefølge til tross.

Kanskje siste korrektur har fanget opp behovet for en siste finpuss. Jeg håper det, for dette er feil som er uheldig for helheten. – Trist, for det er intet annet jeg vil, rent personlig, enn å hylle boken. Det er så mye å ta av. Så mye bra, så mye rørende, så gjenkjennende. 

Den hyppige bruken av referanser, namedropping om du vil, føles aldri overdrevent, men virker nødvendig for å understreke tidsepoken. Alle navnene vi kjenner så godt tar oss med tilbake til en tid vi vekselsvis har forsøkt å fortrenge, eller ønske oss tilbake til. Mimreeffekten er faretruende nært stupet, men alle referansene glir naturlig inn i fortellingen, nok til å glede andre som selv ikke var der.

Språkmessig holdes fortellingen konsekvent i en sosiolektisk tone, gjennomført nærmest til fingerspissene. Velkommen til Groruddalen. Du er der, du snakker dets språk. – Et enkelt virkemiddel, men virkningsfullt som lite annet.

For vi er gutta som har opplevd alt
så vi trenger ikke oppleve mer
vi har vært verden rundt
det vil si Køben og London
det fins ingenting som ikke vi har prøvd
så vi sitter her og kjeder hverandre
mens vi krangler om hvem som skal
gå og handle

Ja så sitter vi her igjen
og venter på at noe skal skje
Og hjertet blir kaldt
mens ølet blir varmt
og vi begynner å få litt vondt for å le
(Gutta, Jokke og Valentinerne)

Det er i det hele tatt realistisk. Vi er der, og vi glir rett inn i gjengen. Vi kunne vært ham. Akkurat der, i penthousen på Linderud. Lyttende til den nyeste Jokke-skiva, mens en kompis skjenker litt for mye og en annen spyr ut sin debutsnus. Forfatteren skildrer hovedpersonen og hele det resterende persongalleriet med ærlighet uten det minste lille snev av selvhøytidelighet. Fyllekuler og evig jakt etter kjønnslige aktiviteter til tross, man blir unektelig litt glad i gutta. Man kjenner seg igjen eller kjenner noen som kunne vært der. Alle er vidt forskjellige, akkurat som i alle andre fellesskap. Vennegjeng, nærmiljø, skole, militære.  Dette noe, litt udefinerbare, som gjør at enkelte mennesker søker sammen, tross forskjeller.

Alt er ikke bare svart-hvitt. Gjør man feil er det ikke nødvendigvis fordi man er et dårlig menneske. Noen ganger blir det bare sånn. Man går på snørra og reiser seg opp igjen. Noen ganger får man hjelp. Andre ganger må man stable seg opp på beina selv. Av og til tar det lenger tid enn andre ganger. Akkurat som at noen feirer russetida ti år for lenge. Det er bare sånn det er.

Det går jo som regel greit likevel. Det blir folk ut av de fleste. Av alle. Noen blir forfattere. – Og noen blogger om bøker. Det går som regel bra.

Akkurat denne gangen gikk det forbaska godt.

Kilde: Leseeksemplar bedt om fra forlaget.

Andre bloggere: (E-bokhylla mi) (Med bok og palett) (Mette-Mor)

Det går ikke over, av Jakob Arvola

Noveller er ikke bare korte fortellinger. Noveller er noe mer. Noveller formidler en mettet stemning og et spenn av følelser. Noveller har et helt eget uttrykk, en særegen nerve og en uforlignelig intensitet.

Så også Jakob Arvolas debut med novellesamlingen Det går ikke over. Alle novellene er kanskje ikke like gode, like engasjerende, like følelsesladde. Men helheten gir så mye mer. Dette ”noe”, som er så vanskelig å formidle. Akkurat som vonde opplevelser er så vanskelige å snakke om. Akkurat som tema i hans noveller.

Dette er ingen tradisjonell bokanmeldelse. Dette er en formidling av leseopplevelsen.

Det går ikke over, av Jakob Arvola

Novellesamling. Utgis høsten 2014.

Samlingen består av et titalls noveller, hvor handlingen spenner seg fra mellomkrigstiden frem til våre dager. Hovedpersonene er alle nordmenn, men i ulik alder og i ulike livssituasjoner. Alle opplever eller har opplevd noe skjellsettende i deres liv. Små eller større hendelser, direkte eller indirekte. Hovedpersonene er flue på veggen, offer eller overgriper. Alle opplever eller har opplevd noe de vil bære med seg resten av sitt liv. Noe som er så vondt, skamfullt eller tynger dem på en måte som aldri vil kunne uttales. Det kan ikke snakkes om.

– Og det vil aldri gå over.

Det er sårt, også for leseren. Novellene varierer sterkt i, la oss si, alvorlighet, men alle vil kjenne seg igjen i noe.  Dette noe, dette lille eller større, helst objektivt sett lille, som du aldri helt kommer deg over. Noe man sa eller ikke har sagt. Noe man gjorde, eller aldri fikk gjort.

Å skulle trekke frem enkelte noveller som treffer deg mer enn andre, blir som å blottlegge sjela. Forlaget selv oppsummerer det slik:

En skamfull mann i en begravelse. En intens og prøvende arbeidsformidlingsansatt. Gutter og menn i grisete kortspill, helt ute av kontroll. Og det ekle vannglasset frisøren dypper kammen i. En psykolog med et brev han gjerne vil sende. To menn som danser. En velduftende kvinne som kler av seg foran vinduet, og en annen, som ringer i smug fra badet, mens mannen lager mat.

Ulike livssituasjoner, ulike dilemmaer. Fortid og nåtid. Ung. Aldrende. Kvinne. Mann. Variasjonen er stor og novellene appellerer bredt. Alle kan kjenne seg igjen i noe. Verdien forringes lesermessig når man etter hvert finner tråder tilbake til tidligere leste noveller. Man aner sammenhenger og fortvilte skjebner, og du vil ønske å lese novellen eller novellene om igjen. Du grunner videre på historiene, forstår litt mer i etterkant. Spinner videre på historiene og finner en slags trøst.

Du er ikke alene. Ingenting er så lite at det ikke kan snakkes om. Dette lille som vokser og blir stort, kanskje større enn deg selv. Denne lille hendelsen, eller det som aldri skjedde, eller det som skjedde for sent, som står i veien for din egen lykke.

Ikke se på selve novellen. Se på novellesamlingen. Helheten. Akkurat som alle erfaringer og opplevelser vi gjør oss, skaper den vi er. På godt og på vondt.

Forfatteren skildrer det hele så vakkert og vemodig i samlingens aller siste novelle.

”(...) vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsbølger.”

Nei, det går ikke over.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget.

Ellers: Kudos til designer av det vakre omslaget!

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.

Sandmannen, av Lars Kepler

Innimellom alle andre romaner, gjerne med litt tyngde, er det rett og slett fullstendig nødvendig med krim. Bestialske mord, marerittaktige overgrep og systematisk partering av menneskekropper er som balsam for et lesetrett bokhjerte. Hvor grusom innrømmelse er vel ikke det.

- Men bare lese, Ellikken. Bare lese. Du trenger ikke bruke mer tid på boken enn det. Bruk den bare som underholdning. Som en pausefisk. En avveksling.

Akkurat som det er mulig. Akkurat som om jeg klarer å la være når jeg leser en bok som er så til de grader fengslende og avhengighetsskapende. En type bok du tar med deg inn på do og blir sittende til noen bekymret banker på. En type bok du leser på toget og glemmer å gå av på riktig stasjon. En bok du motvillig sovner av, fullstendig uakseptabelt sent på natta. En bok hvis antihelt overtar rollen som tidenes skumleste, du vet, etter Twin Peaks Bob.

Sandmannen, av Lars Kepler

Jurek Walter er innelåst på livstid, så til de grader innelåst at han ikke skal snakkes til, kun ivaretas. I årevis gjorde han seg skyldig i utallige kidnappinger og mord. Plutselig en dag kommer en avmagret ung mann skjelvende langs jernbanesporene. – En av Jureks antatte ofre. Politietterforsker Joona Linne og hans betrodde kolleger aner konturene av en medhjelper. En som holder fortet mens Jurek er bak lås og slå. Politikvinnen Saga Bauer skrives inn på det strengt bevoktede fengselet, i håp om å avdekke sannheten. I håp om å redde flere ofre.

Sandmannen er fjerde bok i serien om politietterforskeren Joona Linna. Selv om boken til stadighet refererer til tidligere hendelser, kan boken leses frittståend. Dette virket i alle fall knapt nok forstyrrende på undertegnede Kepler-debutant.

En kriminalroman på over 500 sider kan i utgangspunktet knapt kalles et tidsfordriv, en bok man kjapt leser igjennom for avvekslingens skyld. Til tross for mursteinstørrelsen leser man likevel boken forsvinnende raskt. Det er umulig å la være, for selv om den er uhyre grotesk er den minst like spennende. Kepler bidrar ytterligere til lesehastigheten ved å dele inn i korte kapitler, gjerne på 2-3 sider, sprekkferdige av intensitet, forfølgelsesvanvidd og galskap. – Og selvsagt med en uendelig rekke cliffhangers. Det er ikke den eneste lille mangel på situasjoner som kan oppfattes som skremmende, selv om de kanskje i realiteten ikke er det. De har leseren i sine hule hender. Vi fanges.

Ikke for det. Alt det groteske gir unektelig en bismak i munnen. Handlingen er stygg i seg selv, men også krydret ytterligere med alt fra sadistiske fengselsleger til overgrep innenfor hjemmets fire vegger.

Likevel leser jeg så øyet blir stort og haken faller ned. Jeg blir regelrett kvalm og uvel og ønsker egentlig ikke å lese, men det frydefulle ufyselige i meg vil ha mer.

Til tross for at selve løsningen oppfattes som temmelig lettvint, tross de mange logiske brister, tross alle lettvintheter, forsinkede aha-oppdagelser og ulåste dører: Intensiteten tilgir de fleste feil. Du må godta litt, lese boken med alle dens brister og knekker. Bare la deg underholde. Rive med. Om slike ufyseligheter kan klassifiseres som underholdende.

For det er noe litt irriterende, umoralsk, over det hele. Vi rystes, vemmes, ikke for moralens skyld, noe viktigere enn oss selv, men kun fordi vi skal underholdes. Jeg liker det ikke, men av og til oppfatter jeg det likevel som nødvendig for å beholde leselysten.

For sammenligningens skyld: Bestialiteten oppfattes som grunnleggende verre enn for eksempel i Jo Nesbøs omdiskuterte Politi. Samtidig mer intelligent enn bestselgeren Kråkejenta av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist. Sistnevnte leste jeg med avsky. Ikke av handlingen i seg selv, men på den utilslørte og usympatiske jakten etter å sjokkere leseren, uten å gi oss noe mer.

Psydonymet Lars Kepler gir oss noe mer enn kniver gjennom brystet, levende begravde og maskingeværmassakre. De gir oss et persongalleri med troverdighet. Menneskene i Sandmannen fremstår som ekte personligheter, med følelser, svakheter og styrker.

Akkurat derfor er bismaken i munnen til å leve med.

Anbefales!

– Som underholdning, i all dens grusomhet.

Bonus: Sandmannen er en bok som får deg til å kikke en ekstra gang på yougurtrosinene du stapper i deg.

Kilde: Fått av en bokelskende petanquespiller

Andre bloggere: (Berit) (Tine) (Anita) (Artemisia) (Karete) (ebokhyllami) (Rita)

Battle, av Maja Lunde

Manusforfatter for film og tv, Maja Lunde (f. 1975), vant for tre år siden Kosmoramas pitchekonkurranse med Battle, en historie om en dansejente som får sin hverdag snudd på hodet etter at faren har satt familiens økonomi til spille. En slags krysning mellom Dirty Dancing og Romeo og Julie, om du vil. Sensommeren 2014 kommer manuset ut i romanform.

Battle, av Maja Lunde

Ungdomsroman. Utgis 8. august 2014

Amalie er vestkantjenta som har alt. Hun er veltrent, velkledd og veldig pen. Venninnene står i kø etter å være hennes nærmeste fortrolige, hun er kjæreste med skolens kjekkeste og hun er et ess i det lokale jazzballettmiljøet. Amalie bor i en lekker villa med basseng og har en pappa som venninnene syns ligner på George Clooney. At moren er fraværende snakkes det ikke om. At Amalie ikke er forelsket i kjæresten sin holdes godt skjult. At danselæreren hakker på henne, fortrenges.

Helt til den dagen glansbildet rives i stykker. Faren er slått konkurs, og Amalie tvinges ut av beste vestkant til ghettoen i Øst. Stovner, stedet Gud ikke en gang ante eksisterte. Ingen må vite, hun må holde det skjult, det er jo bare for en liten stund. Er det vel ikke?

Men dagene går. Amalie holder fasaden, men mangel på penger og vanskeligheter med å få trent hyppig nok går ut over vennskap, skolegang og dans. Hun kan jo ikke forklare situasjonen, de vil ikke kunne forstå, i hvert fall slettes ikke godta. Så hun trekker seg unna...

... Og tiltrekkes av Mikael. En av Stovners aller beste hiphop-dansere. Med dans som fellesnevner nærmer de seg hverandre, på tross av alle ulikheter og fordommer.

Ungdomsboken er på ingen måte banebrytende. Den har ingen misjon om å velte om på samfunnet, ryste leserne, overbevise oss om å forandre verden. Dens misjon er derimot å skildre en hovedstad på godt og vondt, og ta ungdommen på alvor. Slik den oppleves, slik den er. Battle beskriver forskjeller i status, både mellom øst og vest, men kanskje enda bedre innad i bydelene. Det handler om fasader og svakheter som holdes skjult. Dette med å forsøke å være bedre, mer perfekt, enn man egentlig er. Forsøke ikke vise sitt egentlige jeg, i frykt for at det ikke skal være godt nok. En delt hovedstad, jag etter status og tviholding på falske fasader.

Og ungdom. Ungdomslivet. Alle disse problemer og dilemmaer som hver og en sliter med. Det handler om motvillig forelskelse, press og skremmende forventninger.

Maja Lunde skriver godt og medrivende om Amalies hverdag. Det flyter. Hun skildrer dansen med engasjement og intensitet som smitter over til en leser som er under gjennomsnittet lite interessert i tema. Ja visst, det flyter som bare det.

Jeg skulle bare ønske hun hadde gått dypere inn i det emosjonelle. Det virkelige vonde. Skallet Amalie omgir seg med har ikke noe rom for sorg og savn etter moren, ei heller sinne og frustrasjon over den bankrotte faren. Forfatteren inviterer oss inn i Amalies liv, inn i hennes hode, men anledningen til å la oss få empati for henne, blir aldri helt utnyttet.

Jeg tror det hadde kommet boken til gode. Det hadde gitt en ekstra dybde til Amalies historie, og gitt leserne noe mer enn ren underholdning. 

Det hadde den fortjent. – For det er veldig mye godt å ta av. Språket er fint, de ungdommelige ordene og uttrykkene virker naturlige, den gryende forelskelsen mellom Amalie og Mikael er sjarmerende, dansens eleganse kler historien, og fortellingen er så medrivende at du ikke klarer å legge den fra deg før boken er ferdiglest. Likevel er det dette lille ekstra som uteblir. Jeg liker Amalie, men jeg blir ikke ordentlig glad i henne. Jeg blir glad av lese boken, men blir ikke helt glad i den. En liten, men likevel viktig forskjell.

Kanskje Amalies liv vil gjøre seg enda bedre på film, slik historien opprinnelig var ment som. Blir det realisert stiller jeg meg allerede i kinokø. - For historien gjorde meg glad. Jeg likte historien. Jeg ville bare ha enda mer.

Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget

Andre bokbloggere: (Tine) (Beathe)

Døden i Venedig, av Thomas Mann

Under en lengre mellomlanding i Zürick i Sveits, hvor vi trasket gatelangs etter Thomas Manns arkiver, fant jeg inspirasjon til lesing av hans verker. I det minste en kort roman, en lang novelle om du vil. Døden i Venedig ble første gang utgitt i 1912 og ble i sin samtid både hyllet og fordømt.

Døden i Venedig, av Thomas Mann

Thomas Mann ble født i 1875 i tyske Lübeck og regnes som en av Tysklands aller mest betydningsfulle forfattere gjennom historien. Hans mest anerkjente romaner er Doktor Faustus, Huset Buddenbrook og ikke minst Trolldomsfjellet, som han i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur for. Døden i Venedig (senere Venezia, på norsk) skal ikke utelukkes i denne sammenheng.

Mann engasjerte seg sterkt politisk mot nasjonalsosialismen og nazismens fremtog i hjemlandet. Hans engasjement førte ham og hans familie i 30-årene ut av Tyskland til USA via Sveits. Etterkrigstiden var nådeløs: hans år i eksil førte til delte meninger om hans person, og han ble i enkelte kretser stemplet som unnvikende og feig. Mann ble som politiker aldri profet i eget land, men endte sine levedager i Zûrick, 80 år gammel.

Som forfatter var Mann sterkt påvirket av russiske forfattere som Tolstoj og Dostojevski, men også av store forfattere og filosofer som Goethe, Freud og Nietzsche. Særlig i fokus er konflikter. Dette kommer tydelig til uttrykk i romanen dette blogginnlegget omhandler. Tematikken i Manns romaner ble på sin side en kilde til inspirasjon for forfattere som Hesse og Kafka.

I Døden i Venedig møter vi den aldrende, og døende, forfatteren Gustav von Aschenbach. Hans lege har beordret ham et kuropphold i sydlige breddegrader, og Aschenbach velger seg Venezia. Vel innlosjert på hotellet oppdager han Tadzio, den vakreste skapning Gud har skapt. En 13 år gammel unggutt, fullstendig velskapt og tindrende ren av uskyld. Selv ikke når Venezia hjemsøkes av koleraepidemi makter Aschenbach å løsrive seg fra byen. Han må bli værende, han må være i nærheten av ham. For hvordan kan han vel leve videre uten Tadzio? Så dør han også, den gamle Aschenbach, ved Venezias strand. Lykkelig forelsket i en 13 år gammel gutt.

Homofili var et ytterst kontroversielt tema i 1912. En nærmest romantiserende fremstilling av pedofili er ikke mindre kontroversielt i 2014. Likevel er det både fascinerende, medrivende og rent interessant å lese om Thomas Manns nærmest biografiske skildring om en eldre herre som opplever en dyp forelskelse i en purung gutt. Forfatteren skildret sin egen kamp mot homofile drifter i sine egne dagboknotater, og han ble selv åpenlyst betatt av nettopp en ung gutt, nettopp i Venezia. Boken er altså dypt inspirert av egne opplevelser. Bokens intensitet ville neppe vært så dirrende sterk uten.

Men uproblematisk oppleves dog denne forelskelsen slettes ikke. Aschenbach er ustanselig i konflikt med seg selv, hvor fornuft og følelser stadig er i kamp med hverandre. Han vet det er galt, ingen må vite, han må ikke vekke mistanke. Men samtidig, hvorfor ikke? Hvorfor ikke leve ut sine drømmer, leve i nuet?

Det er så sterkt, så beskrivende, så vondt, nesten vakkert i all dens galskap.

Forholdet blir aldri mer enn platonisk. Knapt nok det. De snakker ikke sammen. Aschenbach fotfølger gutten overalt, på stranden, i bygatene, på hotellet, men aldri mer. Aldri et ord, aldri et kjærtegn. Knapt nok et direkte blikk. En eneste gang røper han seg. Et lykkelig, befriende smil som aldeles ikke lar seg skjule. Og gutten vet om ham. Gutten titter bak seg, var over sin forfølger og beundrer. Likevel blir Aschenbach aldri stoppet. Så da er alt i orden, er det ikke?

Det psyke sinn, de forskrudde tanker, ideer, forestillinger. Fornuften sier stopp, men han makter ikke. Vil ikke. Han gjør slettes ingen fortred. Og gutten viser da så visst sykelige tegn, gjør han ikke? Han kan da umulig bli gammel, den unge Tadzio, så hvorfor ikke leve mens man kan? Aschenbach skal jo selv dø, hva er det vel å miste? Omdømmet? Hvorfor ikke i stedet dø lykkelig?

Dette stadige dilemmaet mellom selvbeherskelse og følge sitt instinkt. Konflikten mellom destruktivitet og lidenskap. Konflikt mellom liv og død.

Aschenbach er døende. Han vet han ikke har lenge igjen. Aller mektigst blir dette skildret i en av bokens første seksvenser, hvor Aschenbach blir fraktet i gondol gjennom Venezias mange kanaler. En sort gondol, som en likkiste på vannet. Men gondolen frakter ham ikke helt frem. Aschenbach er enda ikke helt klar for sin siste reise.

Sentralt i fortellingen, dog likevel i bakgrunnen, er en russisk familie som står i sterk kontrast til Tadzios egen familie. Barnepiken er strengt oppkneppet, og søstrene er nonneaktige. Alt er rent og pertentlig. Den russiske familien lokker frem rynkede øyenbryn hos Tadzio, som åpenbart røper avsky mot familiens løsslupne væremåte. Foreldrene viser følelser, barna er «godmodig-stygge» og klærne skitne og uryddige. Hele tiden denne konflikten mellom det perfekte og uperfekte, det riktige og det gale, det lykkelige og ulykkelige.

Og hva bildebruk angår er det umulig å komme bort fra Manns mesterlige beskrivelse av de erotiske kreftene som river i den eldre herren. Som en soloppgang gjenoppvekkes gamle følelser, for lengst glemte og fortrengte. De flommer opp som bølger, badet i tindrende farger og med sterke, uimotståelige dragsug. Det lar seg ikke stanse. Naturkreftene tar over, sinnets uransakelige veier finner sin egen sti.

Vi vet hvor det bærer. Vi vet når fornuften taper. Likevel makter drakampen mellom det gode og det onde å formildne det forkastelige. Akkurat som det poetiske språket, de komplekse, overdrevne setningene suger oss inn i Aschenbachs forskrudde, forvirrede, fortvilede verden.

For vissheten om at det er galt, slipper aldri helt taket. Forsøk på å slippe unna, komme seg vekk, er likevel fånyttes. Illustrasjonen om det fullendte brytes ved åsynet av Tadzios dårlige tenner. Aschenbach opplever brått en avsky over byen, og proklamerer at dens klima er uheldig for hans helse. Han må bort, finne seg et bedre kursted. Aschenbach pakker sammen sine eiendeler, betaler for sitt opphold og bestiller opphold på et hotell et annet sted. På vei dit rammes han av en sterk angst for aldri mer å oppleve Venezia. Vil han dø før han atter kan reise til byen i sitt hjerte? Vel tilbake på hotellet vedgår han, dels med skam, dels med tilfredshet, at det var tanken på å aldri mer se Tadzio, som fremkalte disse paniske tankene.

Selv om han aldri forgriper seg på gutten. Selv ikke når det ville vært av ren kjærlighet. Aschenbach iakttar gutten, så ofte så mulig, så intenst som mulig, men aldri mer. Han er dypt betatt av hans ynde, hans ungdommelighet, hans renhet og uskyld. Thomas Mann famler etter ord, akkurat som Aschenbach ikke helt makter å ordlegge hvor sterkt inntrykk gutten gjør på ham. Likevel strømmer ordene til, selv om «ord bare er i stand til å prise den ytre skjønnhet, men ikke å skildre den”.

Det går ikke bra. Det kan ikke gå bra. Det vil ikke gå bra. Venezia er i krise, pesten tar livet av innbyggere og turister. Ingen er trygge. ”Luften var stille og stinkende. Solen brant ulidelig gjennom tåken som farget himmelen skifergrå.” Gatene er fulle av tiggere, og overalt er falleferdige murverk. Det siste Aschenbach ser er Tadzio som forlater hotellet. Venezia. Ham.

Han har aldri bedt om mer enn å se. - Så kan han dø.

Døden i Venedig teller kun 112 sider. Opplevelsesmessig er den likevel en murstein.  Du smaker på hver setning, lar deg lokke inn i poesien, tar til deg sinnsstemningen, fasinasjonen, attråen, forbauselsen. Thomas Mann lar deg synke inn i materien og bli i ett med boken. Du kjenner på følelsene, de gode og de vonde. Du analyserer teksten og blir kjent med den. For den krever sin leser. Den krever din tålmodighet. Språket er delvis tungt, komplisert, nesten irriterende poetisk. Boken krever energi til å kunne trekke noen linjer før og etter dens samtid.

Og akkurat da, akkurat da tar du deg tid til å kjenne på gleden i selve leseopplevelsen. Intensiteten. Du er der. Ikke fordi du vil, men fordi du ikke makter å la være.

Kilde: Kjøpt på loppemarked for en slikk og ingenting.

Andre bloggere: Ingen så vidt meg bekjent.

Papirbyer, av John Green

Eventyr. Opprør. Ungdomstid. Brytningstid. John Green fortjener all den oppmerksomhet han kan få, også nå som hans andre bok slippes ut på det norske bokmarkedet. Der hvor den gjenge ungdomsbokforfatter øser ut kjærlighet og adrenalin til leserne, ønsker han gi oss noe mer. Noe dypere.

Papirbyer, av John Green

Ungdomsroman. På norsk mai 2014.

Quentin er kul, det er bare ikke så mange som vet det. Han har ikke helt fått vist seg frem, selv om jentene i korpset syns han er ganske søt, og selv om han har venner. Ben og Radar, kompiser som har funnet sammen fordi de ikke har maktet å bli venner med noen andre. Quentin, Q blant venner, er 17 år, snart ferdig med high school, har overgjennomsnittet sympatiske foreldre, og kikker langt etter Margo.

Margo. Margo Roth Spiegelman. Drømmedama med stor D. Hun som alle vil være sammen med, hun som er sammen med skolens kjekkas. Hun som tør, kan og faktisk gjør det. Margo som kan være borte i ukesvis, og returnere, stadig med hevet hode, til sitt hoff. Margo, som en gang i tiden, var bestevenn med Q.

De snakker ikke lenger sammen. Ikke fordi de er uvenner, men de er ikke venner heller. De bor på hver sin planet og Margo er av en annen verden. Langt fra korps, nerder og leksebøker. En natt banker hun likevel på Quentins soveromsvindu og tar ham med seg på et eventyr han aldri vil glemme.

Neste morgen er hun sporløst forsvunnet. I alle fall nesten. På rullegardina i vinduet vendt mot Quentins hus, er det klistet opp en plakat med ledetråder. Sammen med sine venner legger Q ut på en reise som skal føre ham helt til jenta han forguder.

Da jeg leste forfatterens Faen ta skjebnen i fjor, skrev jeg blant annet Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka road trip. Et sitat som ble brukt opp og ned i mente, og som jeg stadig er like pinlig berørt av. Likevel, med fare for å gjenta meg selv: det er noe med John Green og hans evne til å skildre ungdommers vandring mot voksenlivet. Veien inn i sitt indre. Veien mot forståelse, innsikt og trygghet. 

Så også i denne boken. For Q og gjengen kjører ikke bare med bil gjennom noen stater. Q er på vei, også i sitt indre. Veien blir til mens man går, man høster erfaringer og danner grunnlag for en dypere forståelse. Noen ganger kommer man til uønskede steder, andre ganger kommer man over steder man ikke ante fantes. Vakre steder, steder som gir deg ro i sjela. Noen ganger reiser man på tur med reisebøker i bagasjen. Andre ganger drar man av gårde tomhendt.

Q legger ut på jakt etter sannheten, finne det rene under overflate, det virkelige. Q ønsker å fjerne illusjoner og bryte ned fasader. Akkurat som Margo.

For hvem er egentlig Margo? Er også hun bare en illusjon? Er hun slik som Q fremstiller henne, eller er hun en helt annen? Og hva så om hun bare er som deg og meg? Med feil, lyter og skavanker, mentalt og fysisk? Holder det ikke bare med å like den andre for den man er, på tross av og fordi?

Og plutselig skjønte jeg hvordan Margo Roth Spiegelman følte seg når hun ikke var Margo Roth Spiegelman: Hun følte seg tom. Hun følte seg omgitt av en mur det var umulig å klatre over. Jeg tenkte på at hun sov på teppet med bare den ujevne himmelflengen over seg. Kanskje Margo fant seg til rette der fordi det vanlige mennesket Margo levde sånn hele tiden – i et forlatt rom med skalkede vinduer, hvor det eneste lyset strømmet inn gjennom hullet i taket. Ja. Den grunnleggende feilen jeg alltid hadde begått – og som hun, det måtte sies, alltid hadde vist meg veien å begå – var denne: Margo var ikke et mirakel. Hun var ikke eventyr. Hun var ikke noe skjørt eller dyrebart. Hun var en jente.

Av og til er sannheten skuffende. Av og til er alt bare en illusjon. Av og til skinner det skitne, urene, uønskede gjennom, alt er gjennomsiktig og fasadene er stadig i fare for å briste. Mennesker er samfunnet og samfunnet er mennesker. Hvem er vi, og er vi oss selv alene eller på grunn av andre?

John Green er en mester i å engasjere leserne til å tenke. Hans visjon er å ta oss med på hasardiøse bilturer og bryte oss inn på stengte fornøyelsesparker, ikke for underholdning, men for å utfordre våre tanker og holdninger. Nesten umerkelig tar han oss med på en filosofisk reise som aldri avsluttes.

- Selv ikke etter at siste side er lest. Papirbyer er en av disse bøkene som blir med deg videre. Veien blir til  mens man går.

Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget

Andre bokbloggere: (Tine) (Bjørg - Ubok)