27.9.21

Min kamp om Glasbyen, eller hvordan flerre av seg usynlighetskappen og danne bokklubb

Da vi flyttet til byen vi nå bor i, krøp jeg ut av mitt gode skall, jeg flerret av meg usynlighetskappa, stakk hull på bobla. Jeg initierte en bokklubb bestående av lokale damer, splitter nye bekjentskaper, ene og alene for at vi kunne møtes og gjøre noe av det kjekkeste som fins sammen.

Snakke. Om. Bøker.

Deretter brukte jeg all energi, all tid, på å grue meg til det jeg selv hadde satt i gang: Invitere til bokklubbkveld hjemme hos meg selv. I ett øyeblikks galskap tenkte jeg at det føltes tryggere å gjøre dette på hjemmebane.

Det dukket aldri opp psykotiske massemordere, ei heller pill råtne ufyseligheter. I stedet for kom det tre smilende, hyggelige bokelskere på døra. Jeg slapp de inn, jeg.


Skravla gikk, gitt. Om bøker, selvsagt. Det uendelige samtaleemnet bøker. Og når bokklubbdamer møtes tåles noen minutters stillhet. Kanskje det attpåtil er en nødvendighet. Hente oss inn, du vet, tenke over neste bok, neste forfatter, neste avsnitt, neste ordspill å bringe på banen. Alt flyter, alt føles naturlig.

Jeg er så glad at jeg turte, og jeg er så glad at de andre turte.

Men hvordan skal man åpne ballet? Hvordan kan man best bli kjent? «Ta med tre bøker med betydning for din leseglede», skrev jeg på forhånd. Harry Potter dukket opp, så også snodige Outland-bøker. Folket på Innhaug, Hundre års ensomhet, Good Omens og Aurora. Et vidt spenn, akkurat som det er et vidt spenn i våre personligheter og interesser.

En bare lytter til bøker, en annen sluker titalls hver måned. En annen har ikke tid til å lese. Og så meg, da, som liker bedre å skrive om å lese, enn å faktisk lese.

Måneden etter ble det nytt treff, denne gang hos en av de andre. Langt flere hadde meldt seg inn i gruppen, men ingen nye kom. Jeg skjønner det, det er vanskelig. Boblen kan være veldig vanskelig å få hull på, dørstokkmila uoverkommelig.

Denne gangen skulle vi lese samme bok. Alle hadde gjort det. Ja, alle utenom meg, da.



The New York Trilogy City of Glass, av Paul Auster

Norsk tittel: Glasbyen. Utgitt på nynorsk i 1988.

Men gudene skal vite at jeg har prøvd. Jeg har faktisk prøvd i mange år. 20 år, kanskje. Kanskje enda mer. Og det er ikke slik at jeg ikke liker Paul Auster, jeg digger bøkene hans. Alle utenom denne ene som for meg åpenbart er umulig å komme meg igjennom. Jeg har lest på norsk, på engelsk, jeg har lest tegneserien, jeg har lyttet. Glasbyen er lest igjennom, sett igjennom, lyttet igjennom. Men de to andre romanene i The New York Trilogy?

Ikke fanker’n.

Jeg satt klar med notatbok denne gangen. Fokuserte på hver minste lille detalj, akkurat som fortelleren i begynnelsen forteller om krimromanens oppbygging. Hvordan ingenting er tilfeldig, hvordan hver eneste bisetning har betydning for historien - og løsningen. Det var jo litt unødvendig, si.

«Følte dere at dere fikk en løsning på det hele til slutt» spurte jeg de andre. Svaret kan med letthet oppsummeres som «Njææææh?» Svaret var langt mer velbegrunnet enn som så, bare så det er sagt, men det levnet lite tvil.

New York-trilogien må leses som den er. Ikke fordi den gir noe svar. Svaret er uansett og alltid 42, men altså og underforstått:

Det går helt fint å bare lese City of Glass. Det er ikke alle kamper man trenger å kjempe seg igjennom. Min kamp mot og for Ghosts og The Locked Room er herved avblåst. Jeg har tapt, det går fint. La meg heller skrive om City of Glass, Glasbyen, første bok i trilogien. Denne detektivromanen, mysteriet, den ultimate lek med identiteter.

- Det begynte med en feiloppringing, forteller Paul Auster i BBCs bokbad. - En fremmed spurte etter et navn, og jeg sa han hadde kommet feil. Han ringte opp igjen. Så enda en gang. Jeg angrer på at jeg ikke fulgte opp, sa at jeg var en annen.

Det samme skjer hovedpersonen i Glasbyen. Daniel Quinn er kriminalforfatter med pseudonymet William Wilson. Hans privatdetektiv heter Max Work, som Quinn også identifiserer seg mest med. Han må det, for selv er han bare et skall, lammet og tom etter tapet av kone og barn.

I den andre enden er Virginia Stillmann som spør etter Paul Auster. - Eg er Paul Auster, svarer Paul Austers romanskikkelse.

Skjønner du, eller? Vel, jeg skjønte ikke så mye første gang, jeg skjønner heller ikke så mye nå etter flere forsøk. Det eneste jeg vet er at jeg liker det. Dette kaoset, sammensuriet av identiteter, dobbelgjengeriet. Akkurat som når Daniel Quinn møter den egentlige Austers sønn, Daniel:

«Daniel, dette er Daniel.»
Guten lo høgt: «Alle saman er Daniel!»
«Ja visst,» sa Quinn. «Eg er deg, og du er meg.»

Alt avhenger av din personlighet, livssituasjon, erfaringer og hvem du omgir deg med. Det finnes utallige versjoner alt, av byen New York, bøker og romanskikkelser. - Vi kan aldri være i andres hode, sier forfatteren i nevnte radiointervju. Vi skaper andre ut i fra våre egne antakelser. På samme måte som seende ikke kan forklare farger for en blind, får leserne heller ingen endelig løsning i trilogien. Auster serverer leserne en collection of random events, men svarene skaper vi selv.

Så vi skjønte det kanskje ikke mens vi leste. Kanskje heller ikke mens vi snakket om bøkene, men det har begynt å synke inn. New York-trilogien vokser på deg. Forvirrer, frustrerer, gleder, utfordrer. Vi snakket og snakket og snakket. Grublet enda mer. Snubling i ord, saltomortale i tanker. Jeg hadde ti tusen finurlige sekvenser å snakke om, men alt som kom ut var «Uæææggadæggadæ».

Forhåpentligvis uttalte jeg det med like overrasket fasinasjon som jeg følte og fremdeles føler.





Lest er lest og gjort er gjort. Neste gang går vi for en mer ukomplisert bok. Skjønt, akkurat som Auster predikerer om leseopplevelsen: Jo flere som samleser, jo flere ulike tolkninger. Og jo mere forskjellige vi i bokklubben er, dess rikere blir samtalen rundt de ulike bøkene.


Neste måneds bøker: 
  • Gud velsigne Dem, Mr Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut
  • The First Fifteen Lives of Harry August, av Claire North



Les også: Mine omtaler av Paul Austers bøker.

Kilde: En del sitater er hentet fra radioprogrammet BBC Book Club, fritt etter hukommelsen og forsøksvis oversatt til norsk.


 


4 kommentarer:

Tine sa...

Det er det jeg alltid har visst, du er en tøffing Eli :) Veldig kjekt å se liv på bloggen, og veldig kjekt å lese din spenstige historie. You go girl!! sier hun som kommer rett fra møte i Bergen Kvinnesaksforening :)

ellikken sa...

Tsk tsk, jeg følte meg i alle fall ganske tøff :D Og du? Massiv kreds til deg!

Augusta sa...

Elliken! Du er modig - og godt å se deg her :)
det viktigste er ikke alltid å ha lest boka
- men å snakke med folk som leser om bøker (og ikke bare fordi jeg ofte møter opp i min lesegruppe uten å ha lest planlagt bok :)

ellikken sa...

He-heeeeeeeeeey, og takk for hilsen :) Enig med du. Man er skrudd ganske så likt sammen, selv om lesepreferansene kan sprike i alle retninger :)